Mal nullvisjonen på skoleveggen

Mobbetallene stiger i norsk skole, ifølge ferske tall. Og det er barneskoleelever som har det verst. Den årlige elevundersøkelsen fra 2017 viser ifølge VG at 6,6 prosent av elevene har blitt mobbet 2–3 ganger i måneden eller oftere. Det er en økning fra 6,3 prosent i 2016.

Høyres nye kunnskapsminister Jan Tore Sanner er mannen som nå skal gjøre grep for å gi disse skolebarna en trygg skoledag. Med seg på laget må han ha lærere, skoleledere og menighetsledere så vel som foreldre, besteforeldre – og barna selv.

Da Kjell Magne Bondevik som statsminister startet historiens største innsats mot mobbing i 2002 var meningene delte. Nullvisjonen ble av noen tatt for å være naivitet, men ettertiden har gitt ham rett.

Nylig ble hans nullvisjon lovfestet, da daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i august i fjor presenterte nye regler om skolemiljø. Mobbeombud i alle fylker, synliggjøring av ansvar og krav om tiltak er viktige ingredienser. Dette omfattende regelverket inneholder det meste Sanner nå trenger for å skvise mobbetallene ned mot null.

Det gjør fysisk vondt å høre hvordan mobbing kan legge en mørk sky over en hel barndom. Om de ikke adresseres kan ettervirkningene kaste skygger over et helt liv, og i verste fall lede til selvmord.

Det kan også argumenteres for at antimobbe-tiltak kan redde barn fra å bli mobbere. Barndommen er som kjent viktig for utvikling av empati, og når et barn systematisk rakker ned på andre trenger det faktisk omsorg i form av veiledning og tydelige voksne.

Mobbing leder ikke bare til personlige konsekvenser. Samfunnskostnadene er store for hver enkelt som faller utenfor samfunnet på grunn av mobbing.

Både i form av tapt arbeidsinnsats, men også i form av behandling eller annen form for oppfølging. Mennesker kan aldri reduseres til tall, men vi trenger alle gode argumenter for å arbeide mot mobbing.

Sanner sier til VG at han tror det nye regelverket vil gjøre at vi ser færre tilfeller fremover. Det tror også leder i Foreningen Mobbing i skolen, Irma Rustad. Hun sier til samme avis at hun vil bli overrasket om vi ikke ser en reduksjon i mobbing om et år.

Kanskje kan det argumenteres for at kristne har et særlig ansvar for å motarbeide mobbing. Guds hjerte banker som kjent særlig for de minste og de forsvarsløse. Og det er nettopp det et mobbeoffer er. De mange kristne lærerne i den offentlige skolen må kjenne på et særlig ansvar for barn som vokser opp med mobbing.

Kristne friskoler har om mulig et enda større ansvar, nettopp fordi de kaller seg kristne. Om en holder seg med kristen formålsparagraf men samtidig neglisjerer eller bagatelliserer mobbing er dette svært alvorlig.

Det bør ikke være vanskelig for kristne skoleledere, lærere og foreldre å velge tidspunkt for en styrket innsats mot mobbing. Det tidspunktet er nå.

Det er ikke krevende å være etterpåklok når det kommer til mobbing. Det som er krevende er å avdekke, avbryte og forebygge mobbing her og nå.

Vi tror nullvisjonen, som fortsatt lever i Isaksens regelverk, må opp av skuffen og langt frem i pannebrasken blant pedagoger og andre som omgås barn til dagen. Det vi stadig minnes om husker vi lettere. Nullvisjonen bør males på veggen i alle landets lærerrom.