Manglende menighetsteologi skaper forvirrig i embetsteologien

HS hevder i sitt dokument at ordningen med Hovedstyre, generalsekretær, leder NLM Norge, rådsmøte, regionleder og forsamlingsleder er en gjennomtenkt tilsynslinje. Utfordringen er at begrepet tilsyn ikke anvendes eller defineres i organisasjonens grunnlagsdokumenter og sentrale retningslinjer. Det er dermed ikke avklart hva som menes med tilsyn, hvem som fører tilsyn med hvem og hvordan dette tilsynet blir utført. Verken i Grunnreglene, normallovene eller i gjeldende instrukser for generalsekretær, regionleder eller forsamlingsleder anvendes begrepet tilsyn.

Om man har et læreansvar, må det samtidig spesifiseres hva slags tilsynsansvar stillingen har og overfor hvem. Verken HS eller rådsmøtet kan etter grunnreglene føre tilsyn med en enkeltmenighet. En regionleder har personalansvar overfor forsamlingsleder, men det er verken i hans instruks eller i normallovene for menighetene oppført at han har en tilsynsrett eller tilsynsplikt med lokalmenighetene i sin region. I Folkekirken er dette mer tydelig. Biskopens tilsynsmyndighet er ikke bare teologisk, men kirkerettslig forankret. Biskopen fører tilsyn både med ansatte, menigheter og kirkelige råd. Denne dobbelte forankring mangler i NLM-­systemet og den «gjennomtenkte tilsynslinje» gir derfor ikke mening.

En kan saktens hevde at tilsyn ligger innbakt i det lære­ansvar som regler, retningslinjer og dokumenter tillegger enkelte stillinger, men etter mitt syn er dette ikke opplagt. Det er riktig at læreansvar og tilsyn har noe med hverandre å gjøre, men det forutsetter at begge begreper defineres, presiseres og settes i sammenheng med hverandre. Dette har etter mitt syn foreløpig ikke skjedd. Enkelte aspekter presiseres i Hovedstyrets dokumenter Sammen i tjeneste (2012 og 2013), men dokumentenes definisjon har i liten grad fått nedslag på en logisk måte i organisasjonen.

I HS-dokumentene for 2012 og 2013 hevdes det at de oppgaver som tillegger ­funksjonen med et særskilt læreansvar er sakramentsforvaltning, kalle forkynnere og åndelige veiledere, føre tilsyn med forkynnere og menigheter, treffe avgjørelser ved kirketukt, å avgjøre lærespørsmål på menighetens vegne, salve og be for syke, legge til rette for at nådegavene brukes i menigheten og lede forbønnshandlinger ved kallelse av nye arbeidere. Disse funksjonene har en særlig lære- og hyrdefunksjon ved seg, og skal følgelig utføres av menn. Det er nå at paradoksene virkelig trer frem i all sin tyngde, og jeg vil bare anføre fire av dem.

Før det første er mange av de funksjonene som nevnes i NT alltid relatert til livet i lokalmenigheten. Det er derfor helt uforståelig at en organisasjon som forfekter et pragmatisk kirkesyn, skal presse en embetstenkning som i NT er definert i menigheten over en sekulær og moderne organisasjonsstruktur.

For det andre kan man si at alle de funksjoner som tilligger en lære- og hyrdetjeneste langt på vei kan identifiseres i en pastortjeneste. Samtidig er HS i dokumentene fra 2012/2013 og i dokumentet om NLMs selvforståelse nesten bekymret for at det skal innføres en embets­tenkning som kan gå på bekostning av ­organisasjonens lavkirkelige image.

For det tredje blir konsekvensen at når man ikke etablerer en tydelig embetsteologi, blir praksis også forvirrende. Hvis man for eksempel mener at sakramentsforvaltningen tilligger en særskilt lære- og hyrdetjeneste og derfor bør utføres av menn, hvorfor griper ikke HS eller andre inn og fører tilsyn med de menighetene der nattverdforvaltningen blir utført av kvinner? Vil HS eller andre fra regionen føre tilsyn med de menighetene der kvinner har tjenesten med å be for og salve syke?

Hvordan vil HS eller regionen føre tilsyn med de menigheter som har åpnet opp for kvinnelige styreledere og der menighetens vedtekter ikke presiserer at styret ikke har fullmakt til å uttale seg i læresaker? For eksempel kan en kvinne velges til styreleder i Misjonssalen Oslo, men det står ingenting i menighetens vedtekter at styret – fordi det består av både kvinner og menn – ikke kan ha et læreansvar. Det står heller ikke, verken i lovene eller i instruks for forsamlingsleder, at det i så fall er han som er gitt dette ansvaret. Region Øst har hatt en kvinnelig styreleder, men jeg kan ikke se at man presiserte at læreansvaret på det tidspunktet var tildelt noen andre. Selv ikke i instruks for regionleder er dette presisert, med unntak av at han skal ha «åndelig lederskap gjennom forkynnelse og undervisning» – hva nå enn det betyr.

For det fjerde: Ulike dokumenter fremholder at HS, Rådsmøtet, tre ledende stillinger ved Hovedkontoret, regionleder og forsamlingsleder har et særlig læreansvar. Men verken i grunnreglene, dokumentet Sammen i tjeneste fra 2013 eller i dokumentet om NLMs selvforståelse og identitet gis det noen klargjøring av hva det vil tilsi, og om stillingene/vervene på de ulike nivåer innebærer ulik grad og kompetanse i utøvelse av læreansvaret. I så fall vil organisasjonen være like hierarkisk oppbygd som Romerkirken. Og det må vel i hvert fall være i strid med de lavkirkelige idealer?

Spørsmålet om forvaltningen av læreansvaret vil etter mitt syn ri NLM som en plage til man makter å utmeisle en langt skarpere kirke- og embetsteologi. Inntil så skjer vil også talen «om den gjennomtenkte tilsynslinjen» være fullstendig meningsløs.