Mangler samlende alternativ

«Vi mener ikke at alle som fortsatt står som medlemmer i Den norske kirke støtter løgn eller legitimerer vranglære. Det er beklagelig at uttalelsen fra ni ledere i NLM kunne oppfattes som en anklage mot alle kirkens medlemmer», sa generalsekretær Øyvind Åsland i en uttalelse som både Dagen og Vårt Land siterte fra i går.

11. mai trykket vi et innlegg fra både generalsekretær Åsland, leder Øystein Engås i NLM Norge og alle NLMs regionledere. Overskriften var «Når kirken svikter». I hovedsak inneholdt teksten lite nytt. Dette var kjente toner fra NLM-hold. De advarer mot utviklingen, men kommer ikke med noen generell oppfordring til oppbrudd.

Men bruken av ordet «løgnkirke» har vakt en del oppmerksomhet. Det var slett ikke første gang dette uttrykket ble brukt om Den norske kirke. Men det pleier ikke komme fra et så tungt og samlet NLM-hold. Siden har flere NLM-ere i intervju med Vårt Land kommet med kritikk mot ledelsen.

I gårsdagens Vårt Land kom mangeårig NLM-general Egil Grandhagen med et sjeldent utfall mot dagens ledelse. Han påpekte blant annet dobbeltkommunikasjonen i at ledelsen på den ene siden bruker ordet løgnkirke, samtidig som de ikke går ut med en generell oppfordring til å melde seg ut av Den norske kirke.

Nå beklager generalsekretær Øyvind Åsland ordvalget. Det tjener generalsekretæren til ære at han står frem og beklager når han mener det er grunnlag for det. For ledere som får motbør kan det oppleves lettere å stå ved det man har sagt enn å faktisk erkjenne feil. Åsland foretrekker å erkjenne at de burde ha formulert seg annerledes. Hvorvidt han rent faktisk har grunn til å beklage, er en annen sak. Der vil meningene være delte, med utgangspunkt i hva en selv mener om situasjonen i Den norske kirke.

Uttalelsen fra generalsekretæren sier også noe om de interne spenningene i NLM. For det finnes absolutt dem i Misjonssambandets rekker som slett ikke ønsker å beklage bruken av et slikt begrep.

Flere sentrale ledere i NLM har meldt seg ut av Den norske kirke. Men det store flertallet av NLM-ere er fortsatt medlemmer av folkekirken. Selv om det nok skjer en gradvis passivisering, og at oppslutningen om det Ludvig Hope kalte et stillas er synkende. Men de lederne som har meldt seg ut, har ikke kommet med noen generell oppfordring til andre om å gjøre det samme.

Kirkepolitisk er dette en dårlig sak for NLM. I Vårt Land fremstår det som om hovedstyreleder Lars Gaute Jøssang har grepet inn, og at hovedstyret har «gitt signaler» som den administrative ledelsen nå tar til følge.

Det teologiske alvoret som lå i den opprinnelige uttalelsen kommer unektelig litt i bakgrunnen når diskusjonen om ordet løgnkirke nå får mer oppmerksomhet.

Og i en så viktig sak bør organisasjonens ledelse stå mest mulig samlet. Nå kan en få inntrykk av at en samlet administrativ ledelse på et viktig punkt er i utakt med både hovedstyret og deler av sin egen grasrot.

For Kirkemøtet i Den norske kirke, for biskopene og for den kristne allmennheten kan det fremstå som en pinlig retrett fra NLM. Nok et eksempel på at bedehusfolket gjerne protesterer mot utviklingen i Den norske kirke, men at de ikke er villige til å ta konsekvenser av kritikken i form av utmeldelse. Dermed kan Den norske kirke trygt fortsette utviklingen i samme retning som før. De mister ikke det viktige og engasjerte bedehusfolket likevel.

Slik er det naturligvis ikke. Det går en grense for hvor mye NLM kan tåle. Og den grensen er nok ikke så langt unna. Men kontroversene rundt bruken av løgnkirke-begrepet er godt egnet til å illustrere den fortvilte situasjonen bedehusfolket gjennom lang tid har opplevd å befinne seg i. Mange av dem er svært glade i Den norske kirke. Mange kjenner sterk tilhørighet til kirken. Og mange er aktive deltakere i velfungerende menigheter lokalt.

Når de i tillegg opplever at det er den liberale leiren som i praksis beveger kirken bort fra dens egenart, oppleves det urettferdig at det er bedehusfolket som skal melde seg ut. Men hva skal de gjøre? Det fremstår umulig å bare bli med på ferden uten å gi beskjed om den dype uroen man kjenner på. Samtidig opplever de fleste at alternativene til å bli værende er dårligere.

Denne avisens første redaktør, Johannes Lavik, skrev allerede i 1920-årene om at det lavkirkelige lekfolket måtte velge mellom full deltakelse i Den norske kirke eller full utmeldelse.

Nesten 100 år senere er det interessant å tenke over hvor lite som har forandret seg på dette punktet. Fremdeles opplever vi jevnlig at bedehusorganisasjonene beklager seg over utviklingen i Den norske kirke.

Men fremdeles ser vi også at det knapt er noen som faktisk melder seg ut. De trossamfunnene som så langt finnes, i regi av Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet, har svært få medlemmer. De fremstår overhodet ikke som noe fullverdig alternativ for dem som ønsker å forlate Den norske kirke.

Kanskje ligger det et visst generasjonsskille i det som nå skjer. Yngre misjonsvenner er antakelig noe mer pragmatisk innstilt når det gjelder forholdet til Den norske kirke. Men blant dem som skrev under på bruken av ordet løgnkirke er også veteranen Ernst Jan Halsne, tidligere leder av NLM Norge.

Så den siste tidens dramatikk sier antakelig mest om sterke indre spenninger, og om at man ikke ser noe åpenbart felles alternativ til å fortsette kampen innenfor de rammene man har.