Melder overgang til familien

«Gul­let kjem heim» står det på Søgnie Lille­vik Nil­sen (42) sin Face­bo­ok-side.

In­spi­rert av Brann sitt slag­ord «Gul­let skal hem» pub­li­ser­te hun ny­he­ten nylig da det ble klart at man­nen tar en pause fra fot­balla­get for å bruke mer tid med henne og de tre døt­re­ne Ragn­hild (16), Elen (12) og Sara (10) i tiden frem­over.

Cam­ping­plass

Te­ma­et er «prio­ri­te­rin­ger» når Dagen av­ta­ler å møte Søgnie og Helge Nil­sen en tid­lig mor­gen hjem­me i Møvik, langt ute i hav­ga­pet på Sotra.

Det hvite huset lig­ger midt i Skog­tun cam­ping­plass, i na­tur­skjøn­ne om­gi­vel­ser cirka en halv­ti­mes kjø­ring fra Ber­gen. Det var for­eld­re­ne til Helge som etab­ler­te ste­det i 1980. I dag til­byr Søgnie og Helge over­nat­ting på mo­tell og i hyt­ter eller i med­brakt telt, bobil eller cam­ping­vogn.

- Her bor en spanjol som kom i de­sem­ber, for­tel­ler Søgnie, og peker på et opp­slått telt.

For­uten en­kel­te nær­mest per­ma­nen­te be­bo­ere i cam­ping­vogn er det stil­le før som­mer­rush­et på cam­pin­gen.

Pay back time

Helge Nil­sen har de siste årene vært ho­ved­an­svar­lig for re­krut­te­rings­la­get, Brann 2. Det er blitt mange kvel­der og hel­ger borte fra fa­mi­li­en de sju årene han har vært an­satt i klub­ben.

- Nå er det «pay back time» til fa­mi­li­en. Det har vært ut­ford­ren­de for Søgnie. Jeg har hatt uku­rant ar­beids­tid og hun har vært vel­dig tål­mo­dig med en «ufor­ut­sig­bar» mann, sier han.

Helge er blitt glad i både spil­le­re og kol­le­ger, og er­fa­rer at fel­les­ska­pet er sterkt.

- Vi er mye sam­men fra mor­gen til kveld. I Brann er du av­hen­gig av et godt sam­hold, for det er mange uten­for som har me­nin­ger, sier tre­ne­ren som fikk fot­ball­in­ter­es­se tid­lig gjen­nom å spar­ke ball med sin store­bror. Først ble det spil­ling for Nest-Sotra, der­etter gikk veien til Fyl­lings­da­len. Mens han gikk på Idretts­høy­sko­len i Oslo ble han bedt om å prøve­spil­le i Vå­ler­en­ga.

- Jeg hadde ett år i Tippe­liga­en, smi­ler han.

Fri­mo­dig kris­ten

Noen drøm om å spil­le i Euro­pa har Helge ikke hatt. Der­imot viss­te han tid­lig at han øns­ket å bli idretts­læ­rer. Den tan­ken kom etter han hadde til­brakt ett år på da­væ­ren­de Fram­nes folke­høy­sko­le i Har­dan­ger. På idretts­lin­ja ble han en sta­dig mer fri­mo­dig kris­ten etter­som må­ne­de­ne gikk.

- Da jeg kom hjem brant jeg for KRIK (Kristen Idrettskontakt), for­tel­ler han en­ga­sjert om sitt for­hold til Kris­ten Idretts­kon­takt.

Etter et par år på NLA i Ber­gen med kris­ten­dom og pe­da­go­gikk-stu­di­er, reis­te han til Høg­tun folke­høy­sko­le. Før han reis­te fikk Helge det for seg at det var der han skul­le tref­fe kona si. Slik ble det også. Søgnie Lille­vik var kjøk­ken­jen­te på ste­det, og de to rakk å bli kjent før hun reis­te vi­de­re til Is­rael på Kib­butz.

Fa­mi­lie-KRIK

Etter bryl­lu­pet etab­ler­te de to seg på Hel­ges hjem­sted og star­tet Fa­mi­lie-KRIK i år 2000, da den elds­te dat­te­ren, Ragn­hild, var to år. Det har de holdt på med siden.

- Vi har all­tid hatt KRIK på lør­da­ger. Barna er blitt født inn i det og vi har til­pas­set opp­leg­get til dem, for­tel­ler Søgnie.

Pro­gram­met har be­stått i å leke med barna, høre an­dakt, møte andre fa­mi­li­er og ha det bra sam­men.

- KRIK er vårt hjerte­barn og vi var begge ak­ti­ve i dette mil­jø­et før vi traff hver­and­re, smi­ler Søgnie.

Spil­ler­ut­vik­ler

Mot slut­ten av 2007 ble Helge ut­ford­ret til å ta på seg job­ben som spil­ler­ut­vik­ler i Brann for gut­ter mel­lom 15 og 19 år. Han var da an­satt på KRIK-lin­ja på Bi­bel­sko­len på Bild­øy, og opp­lev­de hen­ven­del­sen som en in­ter­es­sant ut­ford­ring.

- Jeg job­bet med folk som skul­le «ut i fel­ten» og nå fikk jeg mu­lig­het selv, for­tel­ler Helge.

- Han har vel­dig fine kol­le­ger og får sta­dig «love-tekst­mel­din­ger». Hel­dig­vis er de mann­li­ge, ler Søgnie.

Sam­ti­dig med at Helge be­gyn­te i Brann åpnet det seg en stil­ling for henne i en åpen barne­hage i nær­he­ten. Det har gitt mange kon­tak­ter, både blant ny­til­flyt­ta nord­menn, ar­beids­inn­vand­re­re og flykt­nin­ger. Sam­men med noen andre for­eld­re star­tet Søgnie nylig en ons­dags-jogge­grup­pe «i prate­tem­po».

- Grup­pen er blitt mer enn det vi tenk­te. Det so­sia­le er vik­tig, po­eng­te­rer hun.

For Søgnie har det vært ver­di­fullt å ha ven­ner rundt seg når man­nen har vært mye borte.

- Jeg synes Søgnie er unik på det mel­lom­men­nes­ke­li­ge, å knyt­te re­la­sjo­ner og være glad i men­nes­ker, sky­ter Helge inn. De to har fått Fjell me­nig­hets fri­vil­lig­hets­pris for sin inn­sats i nær­mil­jø­et.

Møte­plas­ser for menn

Men Søgnie vil mer.

- Jeg øns­ker gode møte­plas­ser for menn, ler hun. - Dette er noe jeg bren­ner for med tanke på å bygge re­la­sjo­ner og ha gode opp­le­vel­ser sam­men. Det er mange ny­til­flyt­ta menn her, og de må tas vare på.

Søgnie er over­be­vist om at mange vil bli med, men at de tren­ger en god leder.

Helge lyt­ter. Også han er opp­tatt av nær­mil­jø­et. Sam­ti­dig tren­ger han tid på å trek­ke seg ut av det han har holdt på med. Han har triv­des godt i Brann og opp­le­ver at han har hatt god kjemi både med spil­le­re og tre­ne­re.

- Vi er et team som job­ber godt sam­men, og har fått opp­le­ve frem­gang. Jeg har likt den frem­over­len­te gjen­gen. De har mye trøkk i seg.

Helge for­tel­ler at det er blitt mange gode sam­ta­ler, også om tro, på ar­beids­plas­sen. Over­for spil­ler­ne har det først og fremst hand­let om å være et for­bil­de.

Men­nes­ke først

Han inn­røm­mer at han har kjent på en am­bi­va­lens i for­hold til å ta per­mi­sjon fra klub­ben, ikke minst fordi han selv har fått delta ak­tivt i ar­bei­det med å be­stem­me ver­di­ene som klub­ben skal bygge på.

- I Brann har vi tenkt «men­nes­ke først, så inn­si­de-pas­nin­ger», i mot­set­ning til mange ut­vik­lings­mil­jø­er der fot­ball­spil­ler­ne har vært «inne i en blan­dings­ma­skin» for å her­des, in­for­me­rer Helge. In­spi­ra­sjo­nen har han hen­tet fra prest og salme­dik­ter Grunt­vigs «Men­nes­ke først, og Chris­ten saa».

Fram­nes

Helge håper å kunne ta med seg de samme tan­ke­ne til Fram­nes krist­ne vi­dare­gå­an­de skule i Har­dan­ger når han i høst be­gyn­ner som topp­idretts­tre­ner der på del­tid. Etter pla­nen skal han være i Nor­heim­sund mel­lom tirs­dag og tors­dag og hjem­me i Møvik de øv­ri­ge da­ge­ne.

Han si­te­rer Vå­ler­enga­t­re­ner Kje­til Rek­dal:

- Det kos­ter å vinne, det er gra­tis å tape. Det kos­ter at men­nes­ker skal møte Jesus også. Vi må spør­re oss om vi kan klare å hente ut mer. Skal noen «bikke over» må vi ta noen steg, ikke bare «gå og dille».

Helge er glad i for­tel­lin­gen om rø­ve­ren på kor­set. Ofte bru­ker han den som et bilde på nåde i mot­set­ning til pre­sta­sjon.

- Rø­ve­ren gjor­de in­gen­ting, men er den førs­te som Jesus sen­der inn i him­me­len, for­kyn­ner han.

Søgnie bry­ter inn.

- Nå har Helge fått en stem­me som blir hørt og det er kjekt, sier hun, før hun snur seg mot man­nen sin:

- Og du er fan­tas­tisk med men­nes­ker. Å komme med et nå­de­bud­skap er vik­tig.

Bom­mer

Sam­men ber de om åpne og luk­ke­de dører, og ten­ker at Fram­nes er i førs­te ka­te­go­ri.

Det er dess­uten mye som tren­ger å bli gjort på cam­ping­plas­sen. Ofte har Helge måt­tet jobbe der etter lange dager i Brann. Men også tid med barna har lig­get tungt på ham de siste årene.

- Jeg har sun­get god­natt­san­ger og sam­ti­dig tenkt på lag­opp­stil­lin­gen dagen etter. Det er ikke bra, da bom­mer jeg, sier Helge.

Han har en god fø­lel­se for det nye som lig­ger foran.

- Det går så fort med un­ge­ne og det er mange ting som skjer med dem som det for din del kan være greit å få med, sier Søgnie. Hun gle­der seg vel­dig til å ha man­nen sin mer for seg selv, og til at han ikke skal be­hø­ve å ta så mange te­le­fo­ner og av­bry­te båt­tu­rer for å se Brann-kam­per.

Te­ma­et er fore­lø­pig ikke fer­dig-de­bat­tert.

- Nå snak­ker vi om for­vent­nin­ger som ikke er helt av­klart ennå, men jeg ser for meg mer total til­stede­væ­rel­se. Jeg har ikke helt reg­net med ham nå.

Burs­da­ger har de fått til å feire sam­men, men møter og kon­fe­ranse­ti­mer, til og med ek­te­skaps­kurs har hun gått på alene.

Til­målt meng­de ener­gi

Helge nik­ker. Med årene er han blitt mer klar over at han har en til­målt meng­de ener­gi å ta av.

- Søgnie har sett ener­gi­en min i KRIK. Hun har også mer­ket at jeg nå har tatt den ut på en arena som hun ikke har vært på. Jeg har ikke hatt den samme ener­gi­en til fa­mi­lie, me­nig­het og KRIK-ar­beid, ved­går han.

Helge Nil­sen er be­visst at stil­lin­gen i Brann har gitt ham en ta­ler­stol og stør­re kraft bak or­de­ne i møte med for ek­sem­pel kon­fir­man­ter. Sam­ti­dig er det vik­tigs­te kal­let hans å ta vare på sin egen fa­mi­lie og sørge for at de fem har det bra i lag. Han har fått blan­de­de råd, men har kon­klu­dert med at han gjen­nom fa­mi­li­en, cam­ping­plas­sen og job­ben på Fram­nes vil kunne peke på Jesus.

- Nå skal vi inn i en pro­sess og har en del tan­ker rundt den, sier Helge. Han blir ivrig og for­tel­ler om ny ga­pa­huk, lavvo og pla­ner for en vill­marks­leir i om­rå­det.

- Vi føler begge at Skog­tun skal bety noe for men­nes­ker og må inn i bønn og lytte oss inn til hver­and­re, av­slut­ter Helge Nil­sen.

DAGEN