Misjonens kulturelle ansvar

«Tokorababo betyr Gud på mao-språket. Men i kirken kan vi ikke be på mao», sier Dagefa (60).

Etiopia har rundt 90 ulike folkegrupper som har ulike språk, og Dagefa tilhører en gruppe som kalles mao. Han og hans foreldre ble omvendt fra den tradisjonelle religionen til kristendommen. På hans morsmål heter guden Tokorababo. Jeg spør Dagefa om han kan be til Tokorababo i kirken. «Nei, Tokorababo tilhører det tradisjonelle bønnehuset. Vi ber fra Bibelen i kirken. Bibelen er på oromo eller amharisk.» Disse to er de største etiopiske språkene.

Maoene ble i århundrer offer for årlig «skatt» i form av barn som ble solgt som slaver til Sentral-Etiopia og Sudan. Samtidig økte presset fra mer dominerende folkegrupper, og det sosiale systemet til mao-folkegruppene gikk i oppløsning. «Vi trakk oss mer og mer tilbake til ufremkommelige og fiendtlige fjell- og sumpområder, både for å slippe unna slavehandel og fordi vi ble fratatt jorda», sier Dagefa. Dermed ble de til marginaliserte på hjemmebane, og minoriteter i sine egne landsbyer.

Slaveri var vanlig før i Etiopia. Spesielt mennesker fra mao-gruppen og andre folkegrupper i utkantstrøk ble solgt til rike familier. I dagens Etiopia drives det ikke lenger med slavehandel. Men det er vanlig at maobarn i ung alder blir gitt bort for å jobbe for kost og losji. Er de heldige, får de en sau eller ei ku etter noen år. De kommer også ofte tilbake til sine tidligere arbeidsgivere for å jobbe gratis fordi de er takknemlige for «hjelpen» de har fått av familien.

Maofolkene opplever diskriminering på mange områder. Selve eksistensen til mao som folkegruppe(r) er ikke anerkjent. Språket kan de ikke bruke noen steder utenfor sine egne fire vegger. Barna blir latterliggjort på skolen, mennene kan miste jobben uten grunn og kvinnene blir i noen tilfeller nektet medisinsk assistanse fordi de blir ansett som skitne. Ikke rart at de ikke tør å bruke morsmålet offentlig og er redde for å vedkjenne seg sitt folk og sin kultur.

De protestantiske kirkene i området bruker utelukkende majoritetsspråket oromo. Det Norske Misjonsselskap kom til Etiopia i 1970 med et kall om å jobbe med minoriteter. På den tiden ble kirkene undertrykket av det kommunistiske regimet, og oromoene var ikke anerkjent av den staten. Misjonen gjorde en stor innsats med å hjelpe kirken til å vokse og gi mange mennesker både Guds ord og en bedre hverdag. I dag har de protestantiske kirkene millioner av medlemmer og er selv sterke aktører på misjonsfronten.

Dagefa og andre maoer som har blitt omvendt til kristendommen har ikke bare begynt å tro på Gud. De har også akseptert å legge fra seg alt som har med den tradisjonelle religionen å gjøre, og med det har de også akseptert å legge fra seg sitt eget språk.

Kristendommen lærer oss at vi er likeverdige, frie mennesker, skapt i Guds bilde. Men blir kristendommen en religion som frigjør dersom Guds navn må være på et fremmedspråk og dersom det å være mao ikke hører hjemme i kirken? Da blir misjonen et verktøy for assimilering og gjenspeiler årtier og århundrer med diskriminering, undertrykking og marginalisering.

Kirken – og misjonen – kan ikke ignorere faktumet at religionene spiller en meget stor rolle i de sosiale forholdene mellom mao og andre folkegrupper. Misjonen har et spesielt ansvar for mao-folkegruppene med sin historie full av lidelser og undertrykkelse. Denne tanken begynner å få gehør i toppledelsen i kirkesamfunnene, som nå har begynt med bibeloversettelser til ulike minoritetsspråk. Realiteten i mao-landsbyene er gjerne en annen, og evangelisten i sumpene deler ikke nødvendigvis holdningen til kirkens hovedkontor.

De protestantiske kirkene trenger ikke misjonsorganisasjonene på samme måte som de trengte dem under kommunisttiden. I stedet har misjonsorganisasjonene et ansvar for å hjelpe de lokale kirkene til å drive misjon på en kulturelt og sosialt ansvarlig måte, slik at Gud kan være en Gud som forstår Dagefas morsmål. Slik vil misjonen kunne forkynne frigjørelse – ikke bare fra syndene, men også fra sosial undertrykkelse.