Moden radikalitet
Hvordan får vi sunn radikalitet til å passe inn i kunnskapssamfunnets forventninger til utdannelse og formell kompetanse?
Anmeldt:
Terje Tånas Konradsen
Annonse
Nordkalottens disipler
– Fortellingen om ungdommene på Borgen
Proklamedia 2018
Innbundet, 224 sider,
-----
Det er ikke så uvanlig at ungdommer tar radikale valg. Mer uvanlig er det at disse valgene former resten av livet så direkte og konkret som vi snakker om her. For Terje Konradsen har valget om å dra nordover for å forkynne evangeliet blitt et livskall. Det har preget livet i så stor grad at han som en gang var ungdom i Porsgrunn har bodd mange flere år i Storfjord i Troms enn «hjemme» i Telemark. I forbindelse med 40-årsjubileet for etableringen av Ungdom i Oppdrags senter på Borgen har han oppsummert sin egen og senterets historie i form av boken «Nordkalottens disipler». Og det har blitt en inspirerende og utfordrende bok.
Pionerer
Jesusvekkelsen
Annonse
Konradsen er et barn av Jesusvekkelsen, og han forteller om hvordan både den teologiske tenkningen og spiritualiteten deres var preget av dette. De var frimodige og ivrige, noen ganger overivrige. Men med tiden vokste de i anseelse, også hos læstadianerne i nærmiljøet. De ble en integrert del av lokalsamfunnet, og fikk vise at de ikke bare var søringer med trang til å belære nordlendinger om hvordan tilværelsen henger sammen. De ble oppriktig glade i Nord-Norge, og de ble knyttet til landsdelen i en slik grad at det for lengst er der de kjenner seg hjemme. Og som ekte UiO-ere har de stadig vært på reisefot i både inn- og utland. Dermed er det helt naturlig å snakke om «nordkalotten» som deres primære nedslagsfelt. Fellesskapet mellom nordboere i både Norge, Sverige, Finland og Russland er kanskje sterkere enn vi forstår i Sør-Norge.
Nøktern
Boken er ført i en nøktern og faktaorientert tone. Konradsen vet godt at han er deltaker i historien han forteller, og slett ikke en observatør som betrakter hendelsene fra utsiden. Han dveler ikke unødig lenge ved følelser, men reflekterer over opplevelsene han beskriver. Selv om de hele veien har stått i en karismatisk tradisjon, erkjenner Konradsen blant annet at «den karismatiske vekkelseskristendommen» til tider kunne være «invaderende og grenseoverskridende i sin teologi og praksis». Dette, mener han, kan «tiltrekke usunne ledere som utnytter sin posisjon til å få makt og innflytelse over unge mennesker».
Likevel er det først og fremst de mange positive og rike erfaringene som bærer Konradsens fortelling. Det har ikke alltid vært risikofritt, blant annet da de drev med bibelsmugling inn i det gamle Sovjetunionen. Men radikaliteten har latt seg kombinere med møysommelig tillitsbyggende arbeid. Dermed høster nå UiO-erne på Borgen ros fra både lokalsamfunnet, og fra kristne i ulike norske leire, såvel som i nabolandene.
Ikke følge egne drømmer
Nå er pionerene i 60-årene. Deres egne barn er ute av huset, de fleste av dem har flyttet sørover. Men foreldrene holder stand i Storfjord. Og de er fortsatt aktive. Det fikk alle vi som var til stede under 40-årsjubileet se. Og samtidig som livet har lært dem mye, skal man ikke lete lenge før man merker at den gamle radikaliteten finnes levende i dem. Konradsen illustrerer dette godt når han mot slutten av boken knytter sin egen innledning sammen med summen av de siste 40 årenes erfaringer: «La det bli slutt på alt snakk om å følge en eller annen drøm vi hadde tidlig i livet! Det er alt for smått for meg! Drømmene mine har dessverre vært et tvilsomt bidrag til en bedre verden. Da vil jeg heller at det skal bli sagt om meg som pioneren Paulus sa om kong David: «David var en tjener for Guds plan i sin levetid. Så døde han...» Det er nok for en pioner.»
Boken vitner om en trofast overgivelse til et kall, til langsiktig innsats i et arbeid som ikke har pågått uten motstand og nederlag. Konradsen forfekter ikke noen lettvint teologi eller noen enkel suksessoppskrift. Men han tar til orde for kallsbevissthet med evigheten for øye. En slik inspirasjon trenger vi mye mer av i dagens Norge.
