Mødre finner nettverk i bønnegrupper

Lucy Waugh kjente ingen i mødrebønngruppen i St. Helen´s Church i London. Likevel viste de henne en overveldende omsorg da hun kom hjem som fersk mor med nyfødt baby.

– Folk jeg aldri hadde møtt, stakk innom med mat, eller bare for å slå av en kort, oppmuntrende prat. Det var helt utrolig, sier hun.

Ni måneder senere er de ukentlige møtene i mødrebønngruppen et stort lyspunkt i hverdagen for Lucy, som fremdeles har morspermisjon. En gang i måneden samles gruppene til Women on Wednesday-møte i St. Helen´s.

• Samles til bønn hver morgen

En liten oase

Den ærverdige kirken har adresse midt i City, Londons finansstrøk. Den ligger som en liten oase, inneklemt mellom høyhusene. Denne dagen er det ikke bare forretningsfolk med stresskoffert som haster av gårde. En jevn strøm av kvinner med barnevogn kommer oppover Bishopsgate, svinger inn i gaten Great St Helen´s og videre inn gjennom kirkedøren.

Inne i kirkesalen blir de ønsket varmt velkommen med kaker, kaffe og te. Vognene med sovende spedbarn står bakerst i salen. Litt større barn blir tatt vare på av studenter som er frivillige barnevakter. Så slår kvinnene seg ned rundt småbord og finner biblene frem fra veskene.

Støtter hverandre

Women on Wednesday er legendarisk. Like legendarisk som menighetens kvinnegrupper. De har holdt på i over 30 år.

– Min mor var med i en slik gruppe da jeg var liten. Nå har jeg selv vært med i seksten, sier Kate Chitty. Hun er ergoterapeut av yrke, men har valgt å være hjemme med sine tre barn.

Chitty bor i Islington. Her møtes mødregruppen en gang i uka til bønn, samtale og kaffe.

– Det er godt å møte kvinner som er i samme situasjon. Vi støtter hverandre, sier hun. Samtalene kan handle om ting de selv strever med, eller hvordan de fortelle om Jesus til venner.

– Men også det sosiale er viktig. Særlig for unge mødre som føler seg usikre, sier hun.

• Mødrenes bønnesvar

Isolasjon

En del av mødrene som kommer til Women on Wednesday-møtet, bor i bydeler der det er lite eller ingen kristen aktivitet. De har flyttet ut av London-kjernen, fordi det er for dyrt å bo der.

Denne onsdagens taler, pastor Charlie Skrine, tar utgangspunkt i de utfordringene man møter når man er den eneste - eller en av få kristne der man bor.

Han ber kvinnene finne frem biblene sine og slå opp i 2. Timoteus. Sammen leses de tre første kapitlene, om Paulus som skriver at «alle i Asia har vendt seg fra ham», og som oppmuntrer Timoteus til å tåle lidelse og gi videre det han har hørt.

Pastoren drar paralleller til Paulus´situasjon, der han sitter isolert i fengsel, til kvinnene i kirken:

– Hvis du er du er den eneste kristne i familien, i nabolaget eller i London, hvordan ville du ha oppført deg da? utfordrer han. – Ville du holde hodet lavt for ikke å provosere?

– I dag er det krise

Mens babyer trøstes, bysses og ammes, diskuterer kvinnene hvordan Paulus gir stafettpinnen videre til sin åndelige sønn og arvtaker.

– Evangeliet er alltid bare en generasjon unna utryddelse. Det er alltid denne generasjonen som bestemmer om evangeliet skal bli ført videre, sier pastoren.

– Dette er ikke minst viktig når kriser inntreffer, og i dag er det krise i Storbritannia, fortsetter han og hevder at det ikke minst er de små kvinnegruppene som finnes rundt i menighetene som blir avgjørende for om evangeliet skal overleve eller ikke.

• Inga Martes bønn

Føler seg sett

Rachel Anderson er en av veteranene i menighetens kvinnearbeid. Hun gjør sitt for at evangeliet skal bli gitt videre til neste generasjon. Foruten mødrebønngruppen som hun har hjemme hos seg, driver hun også gruppen «Little Pickles».

Det er en ukentlig «stay and play»-gruppe i kirken der foreldre, dagmødre og barn kan komme sammen for å prate og leke. Bibelhistorier og kristne barnesanger er alltid en del av programmet.

– Bare halvparten av de som kommer, har forbindelse til St.Helen´s og en del av dem er direkte avvisende til kristen tro, forteller Anderson.

Ateist hele sitt liv

Hun siterer en av de faste deltakerne som sa at «jeg liker ikke alt dette gudelige, men du er den eneste som husker navnet mitt og hilser på barna mine».

Rachel Anderson tror at den isolasjonen mange føler på, er en av forklaringene til at også ikkekristne søker til kirken. Slik får noen høre evangeliet for første gang.

– Én av dem hadde vært ateist i hele sitt liv, da hun begynte å gå i gruppen vår. Hun kom tilbake gang etter gang, for hun sa at «det var noe med denne gruppen». Til slutt meldte hun seg på Alpha-kurs i den lokale kirken sin. På dette kurset kom hun til tro.

– Gud arbeider gjennom disse gruppene, og liv blir forvandlet, sier Rachel Anderson.