Mor og far
«Du skal hedredin far og din mor … for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet» (Ef 6:2–3). Slik lyder det fjerde budet.
Å hedre er å vise et menneske ære og respekt. Men det fjerde budet innebærer mer. Å hedre er her å anerkjenne den høye posisjonen som far og mor har i forholdet til meg. Det dreier seg om «min» far og «min» mor. Den posisjonen de har overfor meg, er gitt dem av Gud.
Han brukte dem da han skulle skape meg. Uten dem hadde ikke jeg vært meg! Det skal jeg akte dem høyt for.
Annonse
Han ga dem et særlig ansvar for å ta seg av og verne meg de første årene av livet. Det skal jeg takke dem for.
Han utfordret dem til å oppfostre meg og gi meg moralske holdepunkt. Det skal jeg lyde dem for (i barneårene) og ære dem for (også senere i livet).
Luther forklarer budet slik: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter eller sårer våre foreldre eller andre Gud har satt over oss, men tjener og lyder dem, elsker og akter dem.»
Forholdet foreldre – barn er en skaperordning. Derfor er den til beste for oss. Verken det fjerde budet eller det sjette budet (om troskap i ekteskapet) kan løsrives fra skapelsesberetningen. Det er der «referanserammen» for dem ligger, (jf. Matt 19).
Gjennom hundreårene har den kristne kirke både vært – og visst seg å være – forpliktet på den kjønnsdifferensieringen som kommer til uttrykk i Bibelens to første kapitler.
Ved bryllup har en derfor ikke bare lest generelle ord om kjærlighet (som 1. Kor 13). Nei, en har lest tekster som spesifikt refererer til Guds skaperordning: «… i Guds bilde skapte han det (mennesket), som mann og kvinne skapte han dem» og «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de skal være én kropp» (1 Mos 1:27 og 2:24).
Det fjerde og det sjette budet er et gudgitt vern om denne ordningen og forutsetter entydig følgende:
At det dreier seg om to av ulikt kjønn som Gud bruker ved skapelsen av neste generasjon. Dem skal jeg ære, nettopp fordi Gud har satt dem i sitt sted (jf. det fjerde budet).
Annonse
At samlivet mellom disse to forutsetter en ny sosial enhet (ekteskapet, jf. 1 Mos 2:24). Denne har alltid vært – og er ment å være – grunnlaget for familien. Gud selv befaler og forventer gjennom det sjette budet en grunnleggende respekt for ekteskapet som skapelsesgitt ordning.
Tilbake til det fjerde budet: Uenighet og åpen diskusjon mellom barn og foreldre kan være sunt og strider ikke mot budet. Men hvis barna viser foreldrene forakt, er ulydige og bevisst sårer mor og far, sårer de Gud selv.
Vi ser også at de to, far og mor, settes på samme nivå. (Rekkefølgen i 3. Mos 19:3 er mor og far.) De hadde ulike roller da vi kom til verden, og de har hver sin plass i familien. Men respekten og kjærligheten fra barnas side skal gjelde begge uten forskjell.
Etter at apostelen Paulus hadde sitert det fjerde budet, føyde han til en oppfordring også til foreldrene: «… vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem omsorg, så de får en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje» (Ef 6:2). Foreldre skal ta hensyn til barnas utviklingstrinn, vise dem trygg omsorg, gi dem frihet til å prøve «sine egne vinger» – og sette grenser for dem.
Budet sikter også til voksne barn og deres ansvar for gamle foreldre. Kravet om lydighet og underordning er de løst fra. Men sosiale ordninger for eldre kan ikke erstatte nærhet og omtanke fra barna.
Mange gamle sliter med et lavt selvbilde. De kjenner hvor godt det er når barn, svigerbarn og barnebarn husker på dem, viser dem oppmerksomhet og støtter dem i sykdom og alderdom.
Er din mor eller far – eller begge – i live? Da skal du denne helga gjøre Siraks ord til dine egne: «Hedre din far av hele ditt hjerte og glem ikke din mors smerte da hun fødte deg. Husk at det er dine foreldre du kan takke for livet. Hva kan du gi dem igjen for det de har gitt deg?» (Siraks bok 7:27–28)
(Særlige utfordringer knyttet til barn som ikke bor hos sine biologiske foreldre, tas opp i andre sammenhenger.)
