Motmelding mot en bokmelding

Kjøde anmelder min bok «Men hva med de andre?» i Dagen 16. mai. Når det slik som her dreier seg om en meningsbærende bok om religionsteologi, har anmelderen to hovedoppgaver:

1) Å gjengi forfatterens meninger riktig.

2) Å vurdere disse meningene kritisk.

Kjøde bommer på den første oppgaven, og dermed blir også den kritikken han leverer feilslått. Han kritiserer nemlig i all hovedsak oppfatninger som jeg ikke har.

La meg vise hva jeg mener med å sitere et nøkkelavsnitt i hans anmeldelse, som også er sitert i ingressen:

«Nordhaug er i oppbrot frå den vanlege forståinga i evangeliske kyrkjer og misjonsrørsler om at frelsa eksklusivt er å finne i Skrifta si openberring av Kristus, at religionane sine vegar fører bort frå evangeliet, og at evangeliet derfor må proklamerast.»

Her tillegger Kjøde meg tre påstander som innholdsmessig henger sammen, men ingen av dem treffer min posisjon:

- Frelsen er ikke eksklusivt å finne i Skriftens åpenbaring av Kristus

- Religionene fører ikke bort fra evangeliet. Et annet sted i anmeldelsen skriver han at jeg «inkluderer religionene i spørsmålet om frelsa».

- Derfor er det ikke nødvendig å proklamere evangeliet.

Min oppfatning, slik den er beskrevet i boka, er derimot denne:

- Det er ingen frelse uten gjennom Kristus slik han er åpenbart for oss i Skriften.

- Religionene kan inneholde mange sannheter, men de er ikke frelsesveier og har heller ingen funksjon i frelsen.

- Evangeliet må forkynnes for alle mennesker i alle land.

Jeg må oppriktig si at jeg ikke skjønner hvordan Kjøde kan fortegne min posisjon så radikalt. Det kan virke som om han leser meg inn i en selvkonstruert form for «inklusivisme».

Han beskriver denne retningen slik: «Inklusivismen, som står sterkt i kyrkjeøkumenikken, opnar for at delar av evangeliet kan finnast i religionane og derfor virke til frelse også i og gjennom dei.» Dette er ikke den inklusivismen som jeg beskriver i min bok.

Kjødes spesielle «inklusivisme» synes å løse frelsen fra Kristus, og sier den kan finnes også i andre religioner. En slik posisjon er meg fjern.

Det er riktig at jeg i boka sier at inklusivismen ligger meg nærmest. Men den inklusivismen som jeg skriver om i boka, og som så langt jeg kan se også er rådende i den brede faglitteraturen innenfor religionsteologien, er ikke slik som den Kjøde beskriver og polemiserer mot.

Den inklusivisme jeg beskriver, ser ingen annen frelse enn den som Kristus har vunnet for oss ved sitt liv, sin død og oppstandelse. Også inklusivismen har dermed en eksklusivt kristen forståelse av frelsen.

Men inklusivismen vegrer seg for å sette grenser for denne frelsen, og åpner for ar den også kan inkludere andre enn dem som har trodd og hørt evangeliet. Den katolske kirke har for eksempel en slik inklusivistisk teologi i dokumentene fra Det andre Vatikankonsil.

Den posisjonen Kjøde polemiserer mot og kaller «inklusivisme», likner mer på det som gjerne kalles pluralisme. Der kan alle religioner bli egne frelsesveier, og misjonen mister da fort sin begrunnelse.

Dette anklager da også Kjøde meg for å hevde. Jeg mener imidlertid at jeg i min bok ganske ettertrykkelig avviser denne retningen (f.eks. s. 39-41). Likevel vil Kjøde definere meg inn i en slik teologi, og da blir hans kritikk forståelig.

Men han polemiserer mot oppfatninger som ikke er mine og aldri har vært det.

Dessuten er det heller ikke slik at jeg «lander» i inklusivismen, slik Kjøde hevder. Jeg mener at kirken ikke kan ha en inklusivistisk lære om frelse som omfatter andre enn dem som tror evangeliet.

Men det finnes ord og grunntanker i Skriften som kan gi oss et håp og en bønn om at frelsen i Kristus, for det er ingen frelse uten gjennom ham som er «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6), til sist kan inkludere også dem som ikke har hørt evangeliet, og til og med dem som av ulike grunner ikke tok imot det.

Dette har jeg skrevet om i tidligere innlegg i Dagen.

Men en slik teologi kan ikke bli kirkens lære, dertil er det alt for mange tydelige ord i Skriften som peker på muligheten for å gå fortapt.

Derfor sier jeg i boka at forkynnelsen må romme fortapelsens mulighet der hvor teksten også gjør det. Dette er ikke akkurat det samme som å «lande» i inklusivismen.

Mye mer kunne vært sagt om dette emnet, og jeg håper å kunne møte Kjøde til en mer utdypende ordveksling om religionsteologi som er bokas tema. Vi har åpenbart mye å snakke om.

Jeg får avslutte her med å gjenta hva jeg sier i bokas etterord:

«Jeg tenker at Gud er slik Jesus er beskrevet i Det nye testamente. Hvis det i det hele tatt finnes en sannhet som er sann for alle, så vet jeg ikke hvor jeg ellers skulle gå for å finne den. Derfor ble jeg i sin tid prest. Jeg ville bruke livet mitt til å gi troen på Jesus videre. Det oppdraget engasjerer meg fortsatt, slik det har engasjert kristne i snart 2000 år. En kirke som ikke vil drive misjon, er utenkelig.»