Muslimhat finnes og må bekjempes

Regjeringen la onsdag frem sin lenge bebudede handlingsplan mot muslimhat. Gjennom 18 konkrete tiltak skal hatkriminalitet mot den muslimske minoriteten i Norge bekjempes.

Mye dreier seg om kunnskaps- og holdningsarbeid, men politiet skal nå også begynne å registrere det særskilt når kriminelle handlinger har sin bakgrunn i et hatmotiv mot muslimer.

Vi hilser denne handlingsplanen velkommen og håper at regjeringens tiltak vil bidra til å bekjempe muslimhat i det norske samfunnet. Den dramatiske aksjonen mot moskeen i Bærum for et drøyt år siden viste til fulle at det er et behov for en slik målrettet innsats.

Fjorårets aksjon kunne lett ha utviklet seg til en katastrofe. Men resolutt og modig opptreden fra to eldre muslimer hindret den unge, selvutnevnte vikingkrigeren i å gjennomføre sitt blodige forsett.

Også i Anders Behring Breiviks terroraksjon i 2011 spilte muslimhat en dominerende rolle, selv om angrepet formelt sett var rettet mot AUF og Arbeiderpartiet.

I Breiviks forskrudde univers skulle arbeiderbevegelsen straffes for sin innvandrings- og mangfoldspolitikk, særlig for å ha sluppet så mange muslimer inn i landet. Og terroristens straffemetode var altså massedrap, hovedsaklig på barn og ungdommer.

Disse to terroraksjonene er de mest ekstreme resultatene av det muslimhatet som helt åpenbart eksisterer. Men det er ikke bare de voldelige utslagene som er problemet.

Altfor mange muslimer utsettes for mobbing, trakassering og hverdagsrasisme. Muslimer har også særlige utfordringer på arbeidsmarkedet. Og så finnes det altså grupperinger som åpent argumenterer for deportering av norske, muslimske statsborgere på religiøst grunnlag.

For oss høres dette ut som et ekko av ting som skjedde i landet vårt tilbake i 1942. Den gangen var det jødene som ble deportert med nærmest identisk begrunnelse.

Så mener vi også at det er bra at statsministeren i forbindelse med fremleggingen av handlingsplanen setter et så klart skille mellom muslimhat og islamkritikk.

Regjeringen har ikke ønsket å begrense ytringsfriheten ved for eksempel ved å innføre et forbud mot å brenne Koranen, som Islamsk Råd har argumentert for.

Selve navnet på planen er også et signal om at regjeringen er opptatt av å opprettholde dette samme viktige skillet.

Da forslaget om en plan opprinnelig kom, var det enkelte som mente at det var begrepet «islamofobi» som burde brukes. Heldigvis valgte regjeringen å forkaste det forslaget. Det ordet finnes ikke i det hele tatt i handlingsplanen.

Etter vår mening er islamofobi et helt ubrukelig uttrykk.

Det største problemet er nettopp at begrepet tåkelegger denne helt avgjørende forskjellen mellom kritikk av en religion og hat mot den religionens tilhengere. Dessuten hinter fobi-begrepet mot at det å være skeptisk til islam nærmest er en form for tvangslidelse.

Det er helt feilslått å prøve å sykliggjøre islamkritikere. For det finnes mange gode grunner til å kritisere islam. Men det finnes absolutt ingen grunn til å hate muslimer.