Nå blir han «bestefar» i IMI-kirken

I 39 år har den engelskfødte pastoren ledet det som i dag er den største menigheten i Normisjon. Fra å være et bedehus med i underkant av 30 voksne, har menigheten vokst til over 1.200 medlemmer. Frontfiguren har hele tiden vært Martin Cave, men søndag gikk han formelt av som hovedpastor og daglig leder.

Et konkret navn

Når Dagen spør ham hvilken rolle han får fremover, tar han først noen steg tilbake i tid. Åtte år, for å være nøyaktig. Da fylte han 59 og ville ha en avklaring på hvem som skulle ta over. Egil Elling Ellingsen, ordinert prest, ble spurt og takket ja til å lede hele bevegelsen. Men hvem skulle lede menigheten i Stavanger?

Cave og Ellingsen ble enige om å sette av 14 dager til bønn hver for seg og be om et konkret navn. I den perioden fikk begge det samme navnet, men ble enige om å ikke si noe om det. Det skulle gå fem år før vedkommende fikk utfordringen. I mellomtiden hadde Geir Loftesnes blitt både ungdomspastor og svigersønn til Martin.

Trekløveret er 30, 39 og 67 år gamle. Sammen skal de lede menigheten, som en «tretvinnet tråd», for å bruke et ord fra Forkynneren i Bibelen. I denne prosessen har styret i IMI valgt å ansette Geir sammen med kona Hanne Therese, som menighetens pastorteam.

– Vi har en sterk familiekultur i vår menighet, og i en familie er det ingen som slutter, men de får nye funksjoner. Om du blir en bestefar, så melder du deg ikke ut. Jeg er ansatt i IMI-kirken til jeg er 70, men har ingen formell posisjon lenger. Jeg har flyttet ut av kontoret og sitter i åpent landskap sammen med staben og frivillige. Det synes jeg er såre godt, sier Cave.

Fra 30 til 1.200

– Hva er du mest takknemlig for når du ser tilbake på disse 39 årene?

– Det er mange ting, blant annet at så mange har blitt frelst, flere tusen har blitt disippelgjort og mange har fått nytt mot og tro ved å møte IMI som et uttrykk for Guds godhet. Men også det at Martin fikk alt han trengte for å være menneske i denne menigheten. Det viktigste er ikke at jeg har fått være pastor, det er bare en funksjon og ikke det jeg lever på. Jeg har fått være sammen med mennesker som elsker meg og som forvandlet livet mitt. Det gjør meg takknemlig. Jeg har fått være del av en menighet som har beriket og tilført livet mitt så mye at alt det andre er bonus, sier han.

I den spede begynnelsen besto menigheten av cirka 30 kvinner og menn. I dag har IMI-kirken over 1.200 medlemmer.

– Hvorfor skjedde det, tror du?

– Jeg vet ikke. Jeg er en vanlig mann fra Stavanger som er ordinær i det meste. Men jeg tror at livet mitt har vært under Guds ledelse. Min bønn til Gud har alltid vært: Hva gjør du nå? Så har han vist meg ting, og så har vi handlet på det. Jeg har aldri vært en visjonær type, men jeg tror at jeg har vært flink til å lytte til Guds stemme og så ta det første steget. Min visjon har vært å følge Jesus og være med på det Han gjør. Det har gitt meg mer enn nok å gjøre.

– Hva har vært mest utfordrende?

– Det har nok vært Martin. Det var en som sa det slik: I found the enemy and it was me. Martin, med alt han representerer av godt og vondt, har vært mitt største problem. Hans tvil, hans måte å lede på og hans manglende evner og kunnskap i perioder.

– Jesus kunne ikke lyge

Cave ble kristen som 17-åring. Han hadde ingen kristen bakgrunn, men trodde likevel at Jesus ikke kunne lyge og at han var det mest unike mennesket i verden. I løpet av året på folkehøgskole tok han et trosskritt. Hvis det Jesus sa var sant, måtte han ta konsekvensene av det.

– Når jeg leser Bibelen, leser jeg den som sannhet. Det betyr at når Bibelen blant annet sier at gjerningene skal følge dem som tror, så gjør vi det han har lært oss. Vi ber for de syke, og etter hvert ser vi noe vokse fram mellom oss. Faktum er at vi aldri har sett så mange mennesker bli helbredet som i vår tid.

– Hvordan har troen din endret seg disse årene?

– Jeg kommer fra et skilsmissehjem og kjente på en sterk avvisning i mange år, blant annet fordi jeg vokste opp uten far i hjemmet. Det påvirket min tro på Gud, men i 1994 skjedde det noe fundamentalt i livet mitt. Jeg fikk en sterk erfaring av å være sønn. Jesu soning og død åpnet døra inn til Guds farshjerte. Det påvirket alt i livet mitt, også hvordan jeg leste Bibelen. Den er Faderens ord til hans sønner og døtre. Der finner jeg løftene om hvem han vil være for sine barn. Gud, hvor du er en god Far. Det er mitt vitnesbyrd.

Personlighetstest

Martin Cave og kona Irene er foreldre til to voksne jenter. Han var mye på farten da barna var små, men tror likevel at jentene er «gysla» glade i han.

– Vi elsker å gå ut på dater sammen, forteller han.

Da jentene var yngre, kunne de si at pappa er mye på jobb, men han er også mye hjemme.

– Det var ikke helt sant da, men jeg organiserte livet slik at det var jeg som smurte matpakke til dem hver dag til de var ferdige på videregående. Jeg var stort sett hjemme til middag, og det var jeg som la dem da de var små. Jeg er vanvittig glad i dem, sier han stolt.

Når han ikke er på jobb, finner han som regel en sofakrok der han kan være alene. Det er kona som er det naturlige midtpunktet, ifølge Cave.

Ekteparet har vært gjennom grundige personlighetstester og kjenner hverandres svakheter og styrker.

– Det hadde vel vært konstant borgerkrig om vi ikke kjente oss selv og den andre godt. Fordi vi gjør det, blir det ingen kamp om posisjoner eller hvem som har rett. De som kjenner oss vet at det er oss som team som gjør menigheten til det den er.

Legger livet på bordet

Hver høst og vinter tilbringer Cave et par uker på hytten alene. En uke i august og en uke i januar.

– Det gjør jeg fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Som person er jeg introvert, og det er egentlig malplassert at en sånn person skal lede en så stor menighet. Hadde jeg levd 500 år siden, ville jeg sannsynligvis vært munk.

– Hva gjør du på hytta?

– Det er enkelt. Jeg legger livet mitt på bordet. Snakker om det jeg sliter med og skulle ønske var annerledes. Så spør jeg: Hva gjør du nå, Gud? I den grad vi kan snakke om en nøkkel i Martins liv, så er det de to ukene på høsten og spørsmålet: Jesus, hva gjør du nå?

– IMI-kirken har satt spor både i Norge, Thailand og Kambodsja. Hva tror du er årsaken til at menigheten har vokst seg så sterk?

– Svaret er enkelt: jeg vet ikke. På denne siden av himmelen har jeg ingen forklaring. Jeg er bare utrolig takknemlig over å få være en del av IMI og være med på det Gud gjør.