Nå må troende kristne spørre seg selv hvem de ønsker å være
Kirken, som ifølge Bibelen skulle være «sannhetens søyle og grunnvoll», har gjort løgn til et legitimt virkemiddel i kampen for sannheten.
«Stillhet! Stillhet!» Knut Arild Hareide nærmest befalte forsamlingen på Oslo Symposium å lytte.
Jeg har knapt noen gang hørt den tidligere KrF-lederen såpass skarp. Hareide hadde høsten i forveien tapt veivalgsdebatten i KrF, og skulle tale til Oslo Synmposium, kanskje for siste gang. Da han advarte mot Donald Trumps populisme og oppfordret til å ta avstand fra den, ble han møtt med buing i salen.
Annonse
Men her var det noe Hareide ville si, så fikk de heller bue. Når vi ser hva som har skjedd siden, er det ikke spesielt vanskelig å se at det var Hareide som fikk rett. Donald Trump er nå på vei mot et selvforskyldt lite ærerikt ettermæle for sin egen del, selv om en del av hans politiske seire, både verdimessig og med tanke på den amerikanske økonomien, bidrar til å nyansere det nokså mørke inntrykket.
Om det ikke var for korona, hadde han kanskje vunnet valget i høst. Men hva var det som gikk av dem som buet denne dagen i Oslo Kongressenter? Det var langt fra hele salen, forresten. Men mange nok til at det ble lagt tydelig merke til.
Det er enkelt å ta avstand fra voldshandlingene i og rundt Kongressen i USA i forrige uke. Men skal en slik avstandstaken ha troverdighet, må man også se den i sammenheng med det Donald Trump har sagt og gjort og oppildnet til før det gikk så galt. Dette hadde Knut Arild Hareide forstått, og det burde ærlig talt flere av Trumps kristne støttespillere også ha forstått.
Men så kan vi sitte her og tenke at vi vet så mye bedre, at Trump-støttespillerne må være nokså enfoldige mennesker som har latt seg bedra, og at nå kommer de til å innse nederlaget og gi opp.
Alle punkter i denne analysen er feil. Vi vet ikke så mye bedre. Trump-støttespillerne er slett ikke dumme, og de kommer garantert ikke til å gi seg. Hele Trumps presidentskap er en historie om å gjøre det mange trodde ikke gikk an. Det er ingen grunn til å tro at fortsettelsen blir trygg og forutsigbar.
Thomas Seltzers UXA-programmer som ble sendt på NRK i høst, blir stående som et sjeldent godt bidrag til å forstå noen av egenskapene ved det amerikanske samfunnet som gjorde Trump valgbar. Det handlet om sosial urettferdighet, om å føle seg fanget i et dysfunksjonelt system, og om en politisk elite som ikke forstår hverdagen slik den oppleves for mange mennesker rundt i USA.
Slik sett er det et nesten fullkomment paradoks at det var kjendisrikingen Donald Trump, av alle mennesker, som ble talsmann for kvinnen og mannen i gaten. Det bør være et alvorlig tankekors for andre politikere.
Når det gjelder den spesifikt kristne støtten er det viktig å huske at langt fra alle kristne amerikanere heier på Donald Trump. Men i gruppen hvite evangeliske kristne har han hatt støtte fra mer enn åtte av ti. Hans norske heiagjeng representerer en langt, langt lavere prosentandel av kirkeaktive kristne.
Annonse
Men de vet å heve stemmen. Årsakene til å støtte Trump varierer. Det vi ikke må overse, er takknemligheten til en leder som faktisk står opp for flere av verdiene mange kristne har kjempet for i mange år, og der de har opplevd nederlag på nederlag. I nøden tar man til takke med de vennene man får.
Ikke minst blant eldre kristenledere i Norge kan man iblant fornemme en dyp skuffelse over neste generasjon som i mindre grad ønsker å stå opp mot urett, for eksempel i abortspørsmålet. I fortvilelsen over mange tapte slag oppleves det viktigere å støtte opp om en som faktisk får utrettet ting, som å utnevne konservative høyesterettsdommere, enn å kritisere det han sier og gjør som man ikke liker. Det er forståelig at mange kan gjøre en slik vurdering.
For den forpliktelsen mange kjenner på, blant annet for det ufødte livs skyld, handler dypest sett om en forpliktelse man opplever å ha til Gud. Overfor ham er vi alle ufullkomne, der er ikke Donald Trump i noen særstilling. Og det kan være sånn i mange slags bevegelser at den indre solidariteten fører til at man støtter opp om folks hovedanliggende selv om man ikke støtter alt de sier og gjør.
Men så kommer man til et punkt hvor det har gått for langt. Man kan forklare mye med en langvarig opplevelse av utenforskap, av manglende tilhørighet i samfunnet, av systematisk urett. Men på et visst punkt må man likevel si stopp og fastholde at mennesker selv må ta ansvar for sine utsagn og sine handlinger.
Stormingen av Kongressen er et opplagt eksempel på det. Og Donald Trump kan ikke være uten skyld i stormingen, om ikke strafferettslig, så i hvert fall politisk. Det åpenbare spørsmålet er likevel om det var nødvendig at det gikk så langt som dette.
For når vi etter hvert får vite mer om hvilke krefter som var i sving denne kvelden, forstår vi at det kunne ha gått mye verre. Og fortsatt kan mye gå galt frem til 20. januar, og ikke minst etterpå.
Da er det viktig å huske at de vanskeligste avgjørelsene ofte blir tatt på usikkert grunnlag. Nå kan vi lene oss tilbake og mene det var en tabbe av både Twitter, Instagram, Facebook, Snapchat og YouTube å stenge Trump ute. Følgene av det kan fort bli at samtalene fortsetter i fora hvor offentligheten har mindre innsyn. Det er på ingen måte gitt at samfunnet vinner på det.
Men hva skulle de ha gjort? Når skulle de eventuelt ha grepet inn, og hvordan? Det er ikke minst den samtalen vi må våge å ha. Ikke fordi det finnes ett opplagt svar. For problemet med Trumps Twitter-bruk oppstod ikke etter valget i november. Men fordi alternativet til denne samtalen er konflikt. Og voldspotensialet i en slik konflikt er betydelig.
Annonse
I ettertidens klare lys er Winston Churchill helten og Neville Chamberlain idioten i britisk krigshistorie. Det ble vi blant annet minnet om i den sterke filmen «Darkest Hour» fra 2017. Tilsvarende er kong Haakon helten og daværende utenriksminister Halvdan Koht det motsatte i norsk krigshistorie. Den historien fikk vi igjen høre i filmen «Kongens nei» fra 2016.
Og dommen er ikke ufortjent. Men det er verdt å huske at der og da var ikke saken like opplagt.
I 2015 intervjuet jeg historieprofessor Karl Egil Johansen som understreket at både Chamberlain og Koht hadde lest mye historie og var svært opptatt av å ikke gjenta de skjebnesvangre feiltrinnene fra første verdenskrig. Begrunnelsene deres var forståelige nok. Men de bommet likevel stygt. Når mye står på spill, viser vi hva som virkelig bor i oss.
Så langt ser vi at det amerikanske demokratiet står sin prøve, og Donald Trump har lovet å bidra til et fredelig maktskifte. Men tillitsbruddet er dypt. Og det forsvinner ikke når Joe Biden blir innsatt 20. januar, selv om mange både i Norge og i USA vil trekke et lettelsens sukk og føle at en slags normalitet har vendt tilbake.
Det er samtidig et faktum at med demokratenes seier i senatsvalgene i Georgia vil det være flertall for å reversere viktige deler av den politikken Trump har gjennomført. Og verdikampen har fått et nytt tyngdepunkt.
Likevel tror jeg ikke ettertiden kommer til å se på Donald Trumps presidentperiode som en særlig lys tid for evangeliske kristne. Det går an å forstå at man støtter solidarisk opp om en leder som våger å gå mot strømmen og gjennomfører tiltak man selv støtter opp om.
Men her har kostnaden vært at kirken, som ifølge Bibelen skulle være «sannhetens søyle og grunnvoll», har gjort løgn til et legitimt virkemiddel i kampen for sannheten. Og at en så sentral kvalitet som barmhjertighet har måttet vike for aggresjon. Kortsiktige seire kan vise seg å bli til tap på litt lengre sikt. Skadevirkningene av dette vil det ta lang tid å bearbeide.
Dette er ikke tiden for at bedrevitende nordmenn – eller amerikanere for den del – fortsetter som før og tenker at Trump-perioden bare var et feilslått sidespor. Dette er tiden for å ta innover seg hvor dypt verdikonflikten stikker og å lege sår der det er mulig. Men det er også tiden for at troende kristne spør seg selv hvem de ønsker å være.
Annonse
Kirken er på sitt beste når den risikerer sitt eget rykte for å forkynne evangeliet om frelse, når den står opp mot urettferdighet og tar vare på alle som trenger omsorg. Kirken er ikke på sitt beste når den blir del av maktapparatet og risikerer sin egen integritet for å beholde statslederes velvilje. Enten det skjer i USA eller i Norge.
