Nå trenger USA en dame

Frp-ere går vanligvis ikke i demonstrasjonstog. De demonstrerer på Facebook.

Dermed er det bare å kjøre på for partileder Siv Jensen og alle de andre som har protestert mot demonstrasjonene mot rasisme forrige fredag. Og anliggendet deres er relevant nok, selv om det er litt påfallende at de sterkeste reaksjonene på demonstrasjonene kommer fra politisk, ikke fra helsefaglig hold.

Men debatten bekrefter det vi allerede har sett: Spørsmålet er ikke bare hva som blir sagt, men hvem som snakker. Og det gjelder begge veier.

Identitetspolitikk er et av tidens moteord. Ordet har ikke en leksikalsk definisjon på norsk, men på Wikipedia leser vi at «Identitetspolitikk er å mobilisere på vegne av én identitetsgruppe mot en annen.»

Dette er allerede ubehagelig aktuelt i USA, men vi ser også klare tendenser til det samme i Norge.

Identitetspolitikk handler både om samfunnsfellesskapet og om den enkelte av oss. Det er potensielt livsfarlig hvis vi kun forholder oss til hvem som snakker og ikke lytter til hva de sier.

Donald Trump er den fremste eksponenten for dette i den vestlige verden akkurat nå. Det gjelder å bekrefte og befeste etablerte konfliktlinjer, og å ikke lytte til signaler som peker i andre retninger. CNN, New York Times og Washington Post driver med falske nyheter. Vi kan ikke stole på det de sier. Ferdig med det.

Men både Donald Trump og hans tilhengere vet, eller burde vite, at slik er det ikke. Sånn er det også for dem som sympatiserer med, eller har tilsvarende sterke antipatier mot, Fremskrittspartiet - for eksempel.

«Det er utrolig hva du kan si når du sier det med et smil», sa en pastor jeg kjenner en gang. Poenget var ikke å bruke smilet som hersketeknikk, men å uttrykke seg vennlig. De fleste av oss er mer mottakelig for kritikk når den kommer fra noen vi tror vil oss vel.

I 2017 sa tidligere statsråd og SV-nestleder Bård Vegar Solhjell følgende til den erklært borgerlige avisen Minerva: «Identitetspolitikk betyr at man vektlegger sin kulturelle identitet og gruppetilhørighet i politikken.

Konsekvensen er at det blitt vanskeligere å forstå andre, og at man dyrker forskjellene når man utformer politikk, i stedet for å vektlegge rettigheter og utfordringer man har felles.»

Vurderingen av utsagnet blir i seg selv en test. Lytter vi til det Solhjell faktisk sier, eller avfeier vi det fordi vi eventuelt ikke sympatiserer med ham eller SV?

Identitetspolitikk er potensielt forførende. Hvis vi rendyrker tanken om at vi støtter opp om våre egne, skyver vi kritikkverdige forhold under teppet. Kanskje aksepterer vi urett så lenge den kommer fra en vi ellers sympatiserer med. Det kan bli krig av slikt.

For det finnes noen på den andre siden. Det finnes noen som ser at representanter for en gitt gruppe observerer det som skjer, men lar være å foreta seg noe. Hvis opplevelsen av urettferdighet blir sterk nok hos mange nok, kan sterke krefter settes i bevegelse.

Apostelen Paulus formaner: «Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!»

Dette kan leses som det motsatte av identitetspolitikk. Her er ikke spørsmålet hvem som sier eller gjør noe, men om det de sier og gjør samsvarer med våre beste idealer.

Enten det kommer fra Donald Trump, Barack Obama, Erna Solberg, Kjell Magne Bondevik, Sylvi Listhaug eller Jonas Gahr Støre. Vi må øve oss i å lytte til det som blir sagt, og også til det som ikke blir sagt.

Det er lite sannsynlig at USAs neste president blir en kvinne. Men det er mye som taler for at det kunne være en god idé. I hvert fall som kontrast til det simple markeringsbehovet som preger Donald Trumps tilnærming til den pågående uroen.

Ledere som Angela Merkel og Erna Solberg har vist at det går an å ivareta et overblikk, å forholde seg til kompleksitet, på en langt mer overbevisende måte enn det som preger den dypt polariserte debatten i USA nå.

Men i seg selv ville en kvinnelig president slett ikke være noen garanti for at USA fra 2021 skal styres av en som bygger broer i stedet for å sprenge dem. Også det kan nemlig bli en identitetspolisk vurdering.

Spørsmålet er først og fremst hvilken politikk som blir ført, ikke hvem som fører den. Det gjelder både i USA og i Norge. Og det gjelder både i politikken, i kristen forkynnelse, og dypest sett også i hverdagslivet for hver og en av oss.