Når bedehuset blir (mer) kirke

Denne helgen er det rådsmøte i Norges største misjonsorganisasjon, Norsk Luthersk Misjonssamband. Rådsmøtet er organisasjonens øverste hyrde- og læreorgan, og fungerer dessuten som en viktig premissleverandør foran generalforsamlingen neste sommer.

Til behandling denne gangen er blant annet et dokument hovedstyret har forfattet med tittelen «NLMs selvforståelse og identitet». På torsdag sa hovedstyreformann Lars Gaute Jøssang til Dagen at det «blåser en kirkelig vind over NLM».

Blant dem som har ønsket en slik utvikling velkommen er høgskolelektor Kenneth Fløistad Ellefsen ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Inntil i vår var han også styreleder i byforsamlingen Misjonssalen i Oslo, men ga opp.

Ellefsen har engasjert seg sterkt i debatten om kirketenkningen i NLM, og får støtte fra blant andre forsamlingsleder Andreas Bakke i Misjonssalen i Ålesund.

Disse to er ikke uten videre representative for alle i sin generasjon, men det sier likevel noe når det er to relativt unge ledere som så tydelig ønsker å utvikle en tydeligere kirkelig profil i Misjonssambandet.

Spørsmålet om å opprette trossamfunn var for første gang oppe til behandling på generalforsamlingen i 2009. Den gangen ble saken utsatt. I 2015 fikk en såkalt minimumsløsning stort flertall på generalforsamlingen.

NLM trossamfunn er i hovedsak et register for dem som ønsker et kirkerettslig medlemskap. Det er ikke noe trossamfunn i vanlig forstand. Dermed ble dette en løsning som relativt få ivret for, men som mange kunne akseptere.

I notatet hovedstyret har skrevet til rådsmøtet heter det blant annet at «Teologisk vurdert er NLM en kirke – og der det er tjenlig tilbys både dåp, konfirmasjon, forbønn ved inngåelse av ekteskap og begravelse.»

De skriver også at «NLM vil etablere flere forsamlinger og tror at dette vil være avgjørende for at NLM fortsatt skal være en levende ytremisjonsorganisasjon.» Begge disse betraktningene er sentrale i den videre samtalen.

Det er en realitet at mange NLM-fellesskap allerede i mange år har fungert som menighetsfellesskap. Det er også en realitet at disse menighetsfellesskapene etter alt å dømme vil være avgjørende med tanke på fremtidig rekruttering til både indre- og ytremisjon.

Det er ikke først og fremst et ønske om å protestere mot Den norske kirke som nå driver debatten. Det er snarere en erkjennelse av at bedehuset for mange mennesker allerede i årevis har vært det reelle menighetsfellesskapet.

De har aldri utviklet noe nært forhold til Den norske kirke, og føler seg mer eller mindre fremmede der – selv om de formelt sett er medlemmer. Dette medvirker antakelig også til at en del kjenner på et slags kirkelig underskudd på bedehuset.

Vi lever i en tid hvor endringer skjer fortere enn før. Antakelig er det selv langt inn i NLM-land relativt få under 30 eller 40 år som egentlig er fortrolige med ellipse-modellen (enkelt sagt at man går til på møte bedehuset på kveldstid og til gudstjeneste i kirken på søndag formiddag og).

Eller Ludvig Hopes tenkning om Den norske kirke som et stillas NLM befant seg innenfor, men ikke under. Men begge disse momentene har vært avgjørende for nettopp NLMs «selvforståelse og identitet». Nå er begge utfordret.

Når Kirkemøtet i vinter vedtok en lære om ekteskapet som både er i åpen strid med Bibelens eksplisitte formuleringer og som fullstendig mangler støtte i den kristne kirkes historie, er det ikke rart at mange i bedehusland kjenner på uro. Det ville vært rart om de ikke gjorde det.

Og det er viktig å huske på at bedehusbevegelsen i sin natur er en oppbruddsbevegelse. Den ble til som et supplement, et alternativ, delvis som en kontrast, til Den norske kirke. Det ligger i bedehusfolkets ryggmarg å forvente en åndelig profil med klart bibelsk fundament.

Derfor er det neppe noen særlig dristig spådom å anta at bedehusorganisasjonene som menighetsfellesskap kommer til å bli styrket i årene fremover. Da blir det stadig viktigere å vurdere hvilke strukturer som er tjenlige i den situasjonen man befinner seg i.

Jeg lurer på om organisasjonene står i fare for å henge så fast i de tradisjonelle strukturene at den faktiske ledelsen i praksis skjer ved at endringer presser seg på nedenfra. Det er i stor grad slik forsamlingene har vokst frem.

Men de fleste av delegatene på neste års generalforsamling kommer ikke fra store byforsamlinger. Og hos en del av NLMs kjernetropper rundt i landet er man redde for å havne på b-laget.

Antakelig var det noe av denne bekymringen hovedstyreformann Jøssang målbar da han i Dagen torsdag snakket om at byforsamlingene «har drevet i tiår og etter tiår og har vært uavhengige av det meste.»

Ingen trenger å lure seg selv til å tro at dette er enkelt. De siste dagenes spenning rundt bedehuset på Talgje i Ryfylke, som Dagen omtalte i går og i dag, sier litt om det. Og det er opplagt slik at det krever mer ressurser å drive kirke enn å drive forening.

I det øyeblikket man etablerer menigheter, må man i større grad ha en avklart teologisk profil, et ordnet lokalt lederskap med åndelig tilsyn, og man må også tenke nøyere gjennom hva en kristen gudstjeneste er. Man vil kanskje måtte lage tydeligere rammer for sakramentsforvaltningen, og ikke minst må man på en eller annen måte posisjonere seg i forhold til Den norske kirke.

Slik sett kan man godt si at den trossamfunns- og kirkedebatten som ligger foran vil være mer omfattende og mer krevende enn den som ligger bak i NLM. Siden misjonskall alltid er fremtidsrettet, trenger man derfor et historisk forankret, men samtidig visjonært utgangspunkt for å meisle ut NLMs profil i en ny tid.