Når fornuften stadfester troen
«De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft» (Joh 10,35).
En fersking på teologistudiet sitter på lesesalen og studerer andre Mosebok. Plutselig kommer det et forsiktig «halleluja» fra studenten. En noe eldre student reiser seg: «Hva er det du er så begeistret for?»
Ferskingen svarer: «Jeg leste om Israelsfolket som gikk igjennom Rødehavet, mens vannet stod som en mur på begge sider.» Den eldre studenten fnyste: «Men Sivsjøen var jo bare 20 cm dyp!»
Annonse
Noe betuttet fortsatte nykomlingen lesingen. Plutselig kom det nok et «halleluja». Oppgitt snur den eldre seg: «Hva er det nå da!» «Jeg er bare så imponert over at Gud kunne utslette en hel hær i 20 cm vann!»
Under dekke av såkalt kildekritikk har enkelte forskere lansert egne teorier som i første omgang kan virke fornuftige. Man innser ikke at Bibelen gir en helhetlig framstilling hvor troen på de åndelige sannhetene er avhengig av at historieframstillingen også stemmer.
De er ment å bli trodd som en øyenvitneskildring, ikke en mytologisk visdomsfortelling. Jesus sier i følge Johannes at «Skriften ikke kan settes ut av kraft». En myte trenger hverken å bli trodd eller bli oppfylt. Ingen ville vel dø for å stadfeste religiøse eventyr.
Løftene skulle oppfylles. Jesus trodde på det, gjør vi?
