Når helsevesenet endrer barnas kjønn mot foreldrenes vilje
Er du ikke positiv til at datteren din skal bli gutt ved hjelp av hormoner og kirurgi? Da kan du ha gjort deg skyldig i omsorgssvikt.
Det er lenge siden en sak har opprørt oss så sterkt som mandagens oppslag i Dagen om kjønnskorrigerende behandling av tenåringer og hvilket press som brukes mot foreldre i enkelte av disse tilfellene.
Som kjent har tallet på unge som kontakter helsevesenet for å få skiftet kjønn eksplodert de siste årene. Men lite eller ingenting har vært skrevet om den umyndiggjøringen som foreldre til slike barn kan bli utsatt for av helsemyndighetene selv om barna er mindreårige.
Annonse
I Dagen-artikkelen forteller to modige mødre om sin dype bekymring for døtrene som har bestemt seg for at de heller vil være gutter. De er fortvilt over at «helsevesenet står klar med kniven for å korrigere min datters kropp», som den ene beskriver det.
Hun mener helsetjenesten burde hjulpet tenåringer som sliter med såkalt kjønnsdysfori med god omsorg og heller tatt tiden til hjelp, for eksempel med en 25-årsgrense på irreversibel kjønnskorrigering. Men i stedet opplever hun at helsepersonell heier frem hormonbehandling og kirurgiske inngrep med «hallelujastemning og regnbuefargede ballonger».
En norsk 16-åring er ikke gammel nok til å stemme. Ikke gammel nok til å kjøre bil. Ikke gammel nok til å kjøpe sigaretter, snus eller øl. Men norske helsemyndigheter mener altså at den samme 16-åringen er gammel nok til selv å avgjøre om vedkommende vil starte kjønnskorrigerende hormonbehandling. Uansett hva foreldrene måtte mene.
Ikke nok med at det mektige helsevesenet trosser foreldrenes vilje. De holder seg samtidig med et stort og skremmende ris bak speilet, nemlig barnevernet. Sexolog Ingun Wik ved Helsestasjon for kjønn og seksualitet, som rådgir unge i slike spørsmål, sier til Dagen at det kan være snakk omsorgssvikt hvis foreldre ikke støtter kjønnskorrigerende inngrep for sine barn. Hun sammenligner det med fysisk vold.
– Å ha foreldre som ikke anerkjenner hvem man er, er like problematisk som vold. I hjemmet er man opptatt av å forebygge fysisk vold mot barn. Men å ikke få være den man er, er også en form for psykisk vold og omsorgssvikt, sier Wik, som opplyser at helsestasjonen i noen slike tilfeller har samarbeidet med barnevernet. Men hun beroliger med at «det er bare én episode der foreldre har blitt fratatt omsorgen».
Vi er imidlertid ikke beroliget, langt derifra. I stedet er vi er rystet over hvordan radikal kjønnsideologi utstyres med helsevesenets godkjenningsstempel og slippes løs på barn og unge med helt uoversiktlige konsekvenser. Når gjennomføringen av den samme ideologien nå også aktivt backes opp med de tvangsmidlene som staten kan benytte overfor foreldre, blir bildet ganske skremmende.
Det norske barnevernet taper for tiden den ene saken etter den andre i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Det skulle vært veldig interessant å se hvordan de internasjonale dommerne hadde vurdert lovligheten av å frata foreldre omsorgen for et barn fordi de er uenige i at han eller hun skal skifte kjønn.
