Når katastrofen rammer
Troen kan være den rammen som gjør at tilværelsen henger sammen når den strengt tatt burde falle i grus, skriver Dagen på lederplass.
Igjen har vi sett at selve naturen er i stand til å ta liv og sende mennesker inn i nød. Jordskjelvet som rammet Indonesia og Lombok, har tatt livet av mer enn hundre mennesker, skadet flere og fordrevet rundt 160.000. Hva gjør det med oss som mennesker når vi selv eller andre utsettes for slike katastrofer?
Tsunamien som rammet i Indiahavet 2. juledag i 2004, fikk mange til å reflektere grundig rundt sammenhengen mellom denne type lidelser og troen på en god og allmektig Gud. Ikke minst fordi denne type hendelser tilsynelatende har vært til stede siden jordens tilblivelse. Det som gjerne kalles «det ondes problem» rykket nærmere og ble en del av den offentlige debatten.
Annonse
Mange kunne by på ærlige og sårbare refleksjoner, og ikke minst fikk vi en interessant debatt om hvorvidt disse kreftene er et resultat av menneskets syndefall, om de er en nødvendig del av naturens orden, eller om begge deler kan sies å være sant. Noen få kunne by på resonnement som direkte klandret ofrene for tragedien de var utsatt for, resonnement vi jevnlig hører når mennesker utsettes for tragedier.
Det ondes problem dukker naturlig opp når vi reflekterer rundt slike katastrofer. Mange kan nok kjenne at det utfordrer troen. Men det er på ingen måte gitt at slike eksistensielle kriser skal være ødeleggende for troen. Tvert imot kan troen for mange være den rammen som gjør at tilværelsen henger sammen når den strengt tatt burde falle i grus.
Vi omtalte for noen år siden forskningsprosjekt utført av Marta Høyland Lavik ved daværende Misjonshøgskolen og Stavanger Universitetssjukehus, som viste hvordan ulik kirkebakgrunn i stor grad bestemte hvordan kristne tolket egen kreftdiagnose. Noen holdt fast ved løfter om helbredelse, andre ba; men lot det være opp til Gud, mens andre igjen ikke hadde noen forventning om at Gud skulle blande seg inn på noen måte. De hadde ulike forklaringer, men alle så ut til å ha rom for denne type lidelser innenfor sitt kristne livssyn.
Siste nummer av det amerikanske evangelikale magasinet Christianity Today inneholder en meget interessant artikkel om samme tema. Artikkelforfatteren har besøkt tre av ungdommene som overlevde da den mektige elven Guadalupe i 1987 gikk over sine bredder og blant annet oversvømte den kristne sommerleiren de var en del av. Det er gått drøyt 30 år siden denne tragiske hendelsen som rammet ungdom som hadde satt av dagevis av sommeren sin til å studere Bibelen.
De så nære venner bli dratt inn i døden av de enorme vannmassene. De hadde selv vært på nippet til å omkomme. Likevel trodde de alle fortsatt på Gud, selv om de har en ulik beskrivelse av sitt forhold til ham. De hadde tolket det vonde innenfor rammene av et kristent livssyn. Gud kunne fortsatt være Gud selv om en elv kunne rive bort unge mennesker som tilba ham.
Kristen forkynnelse og undervisning skal først og fremst bære frem evangeliet. Men når vi gjør det må vi forstå at dette evangeliet også kan sette mennesker i stand til å møte denne type vonde og uforklarlige hendelser. Det må vi aldri miste av syne idet vi former kommende generasjoners kristne tro.
