Når kristne ledere faller

Den indiskfødte bibellæreren Ravi Zacharias døde i mai fjor, 74 år gammel. Da hadde kanadisk-amerikaneren i mer enn 40 år vært involvert i kristen virksomhet. For de fleste norske kristne var han antakelig en ukjent størrelse, men for en god del ledere, ikke minst blant dem som jobber med trosforsvar, var han både kjent og kjær.

Han ledet organisasjonen Ravi Zacharias International Ministry (RZIM). Anklager om grenseoverskridende seksuell adferd ble fremsatt allerede i 2017, men Zacharias avviste disse kategorisk og hevdet han ble utsatt for utpressing. Saken ble løst med en avtale som påla partene taushetsplikt.

Høsten 2020 kom det fram nye anklager gjennom en reportasje i Christianity Today. Tre tidligere ansatte ved to massasjeinstitutt i Georgia, der Zacharias hadde vært medarbeider, fortalte anonymt om krenkelser som hadde pågått over flere år.

23. desember skrev styret i RZIM, hvor Zacharias’ datter Sara Zacharias Davis er leder, at Zacharias hadde gjort seg skyldig i adferd som var helt uforenlig med de standarder han selv opererte med både offentlig og privat. RZIM hyret advokatfirmaet Miller & Martin for å undersøke anklagene.

Den endelige rapporten er ventet nå i januar eller i februar. Før jul fikk imidlertid RZIM en foreløpig rapport. RZIM skriver at de er sønderknuste over det som har kommet frem, og uttrykker sin medfølelse med alle som har vært lidd skade gjennom Zacharias’ opptreden.

Man bør kunne forvente noe annet fra kristne ledere enn fra andre. Derfor er det naturlig at seksuelle krenkelser begått av prester, pastorer og andre forkynnere vekker særlig sterke reaksjoner. Samtidig er Zacharias langt fra noe enestående eksempel, og han blir neppe den siste. Menneskesinnet rommer kapasitet til en mengde synder.

Om det er noe metoo-bevegelsen burde ha lært oss, er det at seksualitet, og særlig seksualitet i kombinasjon med makt, er noe vi trenger rammer for. Man skal ikke ha hørt mange historier fra ofre for seksuelle krenkelser før man aner hvor dype sår mennesker kan påføre hverandre.

På den annen side er et velutviklet regelverk ingen garanti for at reglene blir fulgt. Sånn er det i storsamfunnet også. Det at man har et etablert lovverk, tar ikke bort behovet for politi og rettsvesen. For det er ikke sånn at mennesker automatisk handler rett selv om vi har tilgang til relevant kunnskap.

Derfor trenger vi stadig bevisstgjøring om hvor viktig det er med gode retningslinjer, og vi trenger at ledere blir stilt til ansvar slik at antall krenkelser blir holdt på et så lavt nivå som mulig. Tidlig i 2020 ble det kjent at den katolske teologen og filosofen Jean Vanier skulle ha innledet seksuelle relasjoner med seks kvinner. Vaniers egen organisasjon konkluderte med at anklagene var berettiget.

Utpå høsten ble det kjent at Jerry Falwell jr, president ved Liberty University i Virginia, og en sentral aktør i det amerikanske kristne høyre, måtte gå av. Den utløsende saken var en utroskapshistorie kona Becki hadde hatt med en partner de hadde i eiendomsinvesteringer, og som Falwell angivelig hadde samtykket til.

Både før og etter er det kommet anklager om adferd som ikke samsvarte med det strenge etiske reglementet for både studenter og personale ved universitetet.

Den samme høsten ble det kjent at pastor Carl Lentz i den profilerte Hillsong-menigheten New York trakk seg da det ble kjent at han hadde hatt et utenomekteskapelig forhold. Og listen kunne vært mye, mye lengre.

Den kristne kirke har til tider blitt kritisert for å være overdrevent opptatt av seksualitet. Deler av denne kritikken har nok vært fortjent. Men på den annen side minner metoo-bevegelsen oss om hvilken potensielt destruktiv kraft som finnes i seksualiteten. Derfor bør den kristne kirke frimodig forkynne troskap og overgivelse som kristne idealer for seksuell utfoldelse.

Kirken bør frimodig løfte frem ekteskapet som den gudgitte rammen. Det betyr naturligvis ikke at alle kommer til å være glade og lykkelige alle sine dager bare de blir gift. For heller ikke ekteskapets rammer gir noen garanti mot menneskesinnets mørke sider.

En av historiens mest kjente forbrytere på dette området er Bibelens kong David, som fikk tatt livet av en mann for kunne gifte seg med konen hans. Bibelhistorien gir oss flere eksempler på kraften som kan følge med seksualiteten. Også i den kristne kirke finnes det mange eksempler på ledere som har falt.

I 2014 og 2016 skrev henholdsvis NRK-journalist Tomm Kristiansen og teologiprofessor Øyvind M. Eide hver sin bok om biskop Fridtjov Birkeli, som i sin tid viet kong Harald og dronning Sonja. Samtidig som han var en fremstående kirke- og misjonsleder, hadde han i en årrekke et forhold til sin ungdomskjæreste samtidig som han forble gift med sin kone. Hvordan kunne han overfor seg selv og sine omgivelser rettferdiggjøre denne dobbeltheten? Det forblir et mysterium.

Antakelig kommer vi aldri helt til bunns i dette mysteriet, verken når det gjelder Fridtjov Birkeli, Ravi Zacharias, eller noen av de mange andre som har opptrådt klanderverdig. Ikke minst derfor er det nødvendig å rette oppmerksomheten der den kan gjøre mest godt. For vi trenger å granske, undersøke og prøve å forstå. Men vi må ikke bli så opptatt av det at vi overser ofrene.

På mange måter kan vi si at den kristne metoo-bevegelsen skjøt fart allerede for 15-20 år siden, sammen med en økt bevissthet i flere deler av samfunnet. Den norske kirke har hatt retningslinjer for håndtering av krenkelsessaker som involverer kirkelige ledere siden 1996. Fra tiden rundt årtusenskiftet ble dette vanlig i de fleste etablerte kristne sammenhenger.

Retningslinjene har blitt revidert flere ganger. Ingen ting av dette forhindrer at nye krenkelser kan finne sted, men de forteller om en holdningsendring. I 2015 skrev Dagbladet-journalisten Gunnar Ringheim den rystende boken «Det som ikke skulle skje», om seksuelle krenkelser i kristne miljø. Han viser hvordan mentaliteten helt frem til utpå 1990-tallet bar preg av at man ikke skulle snakke høyt om disse krenkelsene.

Så langt jeg kjenner til, finnes det ikke grunnlag for å si at disse problemene er større i kristne sammenhenger enn i andre sammenhenger som idrett, kultur, eller i næringslivet. Men for dem som blir krenket, er det ingen trøst at problemene kanskje er enda større andre steder.

For de krenkede er det antakelig også en mager trøst at det finnes retningslinjer for håndtering. Likevel er det å opprettholde bevisstheten om lederes ansvar og forpliktelser noe av det viktigste man kan gjøre for å redusere antallet krenkelser.

Vi klarer nok aldri å eliminere problemet, like lite som vi i samfunnet for øvrig klarer å gjøre politiet overflødig. Vi kan overse lysten til det onde så lenge vi vil, den forsvinner ikke likevel. Vi bør kunne forvente noe mer av kristne ledere, samtidig bør vi egentlig ikke bli overrasket over at mennesker feiler.

Derimot kan vi si tydelig at styrer, råd eller enkeltledere som vet om krenkelser og legger lokk på dem fordi de vil beskytte egen sammenheng, de har gjort seg skyldige i alvorlig tillitsbrudd.

Som regel bør de ta sin hatt og gå. Det naturlige - for ikke så si det kristelige - for et lederskap, enten sammenhengen er RZIM, Den norske kirke, et annet kirkesamfunn en misjonsorganisasjon eller noe annet, skulle være å ta utgangspunkt i dem som har opplevd urett og så gjøre det man kan for å gjenopprette rettferdighet.