Nordreisa får presten sin likevel
I gleden over at Nordreisa nå får den presten de har ønsket seg, er det også naturlig å fortsette debatten om myndighet til å bestemme hvem som skal være prester i Den norske kirke.
Publisert
Sist oppdatert
På onsdag kunne vi lese at Mikael Bruun likevel får bli sokneprest i Nordreisa i Nord-Hålogaland. Som kjent valgte bispedømmerådet ikke å ansette ham, til tross for at stillingen hadde vært utlyst seks ganger, til tross for at menigheten har vært uten prest i to år og til tross for at Bruun var enstemmig innstilt av både menighetsråd og innstillingskomité.
Det er forståelig at denne avgjørelsen vakte reaksjoner både lokalt og andre steder i landet. Nå ansetter altså biskop Olav Øygard presten Bruun i et vikariat. Dermed får Bruun likevel begynne som prest i menigheten han har ønsket seg til, og som har sagt at de gjerne vil ha ham.
Annonse
Det er de valgte bispedømmerådene som har ordinær ansettelsesmyndighet for prester i de ulike bispedømmene. På grunn av den rollen bispedømmerådene har overfor de kirkelig ansatte er det naturlig at rådene ikke går offentlig ut med begrunnelse for de valgene de foretar.
Det er normalt i alles interesse. Arbeidsgivere i andre bransjer går heller ikke inn i offentlig debatt om hvordan de har vurdert kandidater til ulike stillinger.
I mange tilfeller oppstår det likevel debatt om bispedømmerådenes valg, ikke minst når det blir etablert et inntrykk av at rådene tar teologiske eller kirkepolitiske hensyn på tvers av det menighetene uttrykkelig har ønsket seg. Vi bør imidlertid være varsomme med å tillegge bispedømmerådene motiver, eller å spekulere i hvilke diskusjoner som har foregått bak lukkede dører.
Samtidig er det vanskelig å komme bort fra at det ligger en spenning i det valget biskop Øygard har tatt. Han deltok ikke selv i bispedømmerådets møte på grunn av permisjon og har ikke villet mene noe offentlig om det valget de foretok. Når han nå likevel ansetter Mikael Bruun, er det nærliggende å anta at han ikke var spesielt fornøyd med at Bruun ikke fikk fast jobb i første omgang.
I bakgrunnen ligger den kirkelige spenningen om samlivsetikken. Kirkemøtet har lagt til grunn at det skal være rom for to syn. Verdien av dette vedtaket måles blant annet når bispedømmerådene ansetter prester.
Det er forståelig at noen mistenker bispedømmerådet i Nord-Hålogaland for å ha lagt Bruuns teologiske ståsted til grunn da de valgte ikke å ansette ham. Men for øyeblikket har vi ikke sikker kunnskap om at dette faktisk har skjedd. Det vi derimot nå kan konstatere, er at Bruuns teologiske ståsted ikke har vært til hinder for at biskopen i Nord-Hålogaland har tilbudt ham jobb som vikarprest. Dét er gledelig.
Fra tid til annen blir det debattert om ansettelsesmyndigheten i kirken bør flyttes til mer lokale organer. Det finnes gode argumenter for å tenke slik. Det er tross alt menighetene som først og fremst skal leve med de prestene som blir ansatt.
Men det finnes også argumenter som peker i motsatt retning. Det handler om et helhetlig ansvar for de ansatte, og det handler om at ansettelses- og arbeidsgiveransvar er et komplekst område som krever tilstrekkelig kompetanse for at de ulike partene skal bli godt ivaretatt.
Annonse
I gleden over at Nordreisa nå får den presten de har ønsket seg, er det også naturlig å fortsette debatten om myndighet til å bestemme hvem som skal være prester i Den norske kirke.
