Norske Ole er prest i den anglikanske kirke

Lyset trenger gjennom glassmaleriene i St Paul-kirken i Hounslow i det Ole Bertin setter prestesnippen på plass i skjorten. Om noen få minutter skal han besøke en julefest på et eldrehjem i bydelen i Vest-London.

I fjor ble trønderen ordinert til prest under en høytidelig seremoni i Church of England. Det skjedde i den ærverdige St Pauls katedral, som huset det kongelige bryllupet av prins Charles og lady Diana.

Det er lite ved Ole Bertin som minner om en høykirkelig anglikansk prest. Så hvordan i alle dager havnet han her?

Gårdsgutt 
fra Trøndelag

– Jeg vokste opp i et kristent hjem i en liten bygd som heter Singsås i Sør-Trøndelag, forteller Bertin med en noe slepen trønderdialekt.

Selv om foreldrene var kristne, fikk aldri Ole et personlig forhold til Gud i oppveksten.

– Jeg så for meg en streng Gud som var langt borte. En Gud som ikke var særlig interessert i meg, sier Bertin.

– De mente jeg var den rette til å ta over. Selv hadde jeg ingenting imot det, forteller Bertin.

– Litt rart

Høsten 1982 fikk elevene ved den kristne jordbruksskolen besøk av en gruppe unge mennesker i 20-årene.

– Jeg ante ikke hvem de var. Det kunne gjerne ha vært en gjeng fra det lokale bondelaget. Men da jeg så dem fikk jeg en følelse, en tanke, om at jeg kom til å jobbe for den organisasjonen disse jobbet for, forteller Bertin.

Gruppen kom fra misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag.

– Jeg synes egentlig det var litt rart, sier trønderen.

Noen måneder senere ble han invitert til en pinsemenighet i Trondheim.

– Jeg husker ikke så mye fra møtet, men jeg husker en ting. Under lovsangen følte jeg at Gud kom inn i rommet. Det var som en tåke kom ned over meg. Og da visste jeg at Gud ikke var streng eller langt borte. Jeg følte meg naken foran ham, han så rett gjennom meg, men jeg følte bare kjærlighet, forteller Bertin. På vei tilbake til jordbruksskolen ba den unge mannen en enkel bønn:

– Jesus, jeg gir livet mitt til deg.

Kjærlighet 
ved første blikk

Etter hvert opplevde Bertin at Gud ville noe mer med livet hans enn det hjemmegården på Singsås kunne gi ham.

Det skulle likevel gå noen år før trønderen tok beslutningen om å gjøre alvor av tanken. Etter militæret søkte han på disippeltreningsskole i Ungdom i Oppdrag på Grimerud gård.

På skolen ble elevene sendt ut på en misjonsreise til England. Men det fire ukers lange oppholdet i London var ikke nok for trønderen. Han ville tilbake.

Etter at misjonsskolen var over flyttet Bertin til Sør-London for å jobbe i Ungdom i Oppdrag på heltid.

– Vi jobbet med hjemløse og hadde gatemøter. Jeg tenkte bare å være der i et år, men det ble lenger, forteller han.

Trønderen skulle komme til å tilbringe de neste 25 årene i London som misjonær for organisasjonen. Her møtte han en kvinne fra New Zealand. De forelsket seg og giftet seg. Bertin endte til slutt opp med å lede hele Ungdom i Oppdrag sin avdeling i London.

Overrasket 
av statskirke

Da Bertin hadde ledet London-kontoret i fem år, begynte han å føle på et behov for mer utdanning. Han startet på en teologisk utdanning innenfor baptistkirken i England.

– I begynnelsen visste jeg ikke helt hvorfor jeg startet å studere teologi. Etter hvert skjønte jeg at jeg skulle bli pastor, forteller trønderen.

De første 20 årene i London hadde familien gått i et par ulike karismatiske frimenigheter. Men etter flere års teologistudier, begynte familien å gå i den anglikansk kirken der de bodde. Bertin innrømmer at han hadde noen fordommer.

– Selv om jeg hadde jobbet med Church of England i regi av Ungdom i Oppdrag, trodde jeg ærlig talt at den institusjonelle kirken skulle være mer tradisjonell.

Han ble overrasket.

– Det var en veldig, veldig positiv opplevelse. Kirken ga mye rom for frihet, sier Bertin.

På dette tidspunktet skjønte trønderen at tiden i Ungdom i Oppdrag gikk mot slutten.

– Jeg trodde jo først at jeg skulle bli pastor i en frimenighet. Men siden familien nå hadde blitt med i en anglikansk kirke, tenkte jeg å sjekke ut muligheten der først, forteller Bertin.

Den store prøvelsen

Trønderen tok kontakt med Church of England med ønske om å bli vurdert. Dette førte til at Bertin fikk kontakt med en person i den engelske statskirken, som vurderer kandidater til prestetjenesten. Samtalene varte i et år. Deretter ble Bertin meldt opp til Bishops advisoray panel, en gruppe personer som tester ut kandidatene for biskopen.

I løpet av tre dager ble trønderen testet og observert gjennom intervjuer, prøver og gruppearbeid.

– Jeg ble testet i alle mulige situasjoner en pastor kan komme opp i. De observerte meg til og med da jeg spiste sammen med andre. Det ble lite søvn de tre dagene, forteller Bertin.

Etter at testen var over, skrev panelet en rapport til biskopen.

– Etter noen dager fikk jeg den gode nyheten. Jeg hadde blitt anbefalt av panelet for videre utdanning til å bli prest i Church of England.

Det er nå fem år siden.

Kontraster

Etter anbefalingen fulgte to års videreutdanning ved anglikanske St Mellitus College i Earls Court. Her tok Bertin en master og ble klar for tjeneste i Church of England. Samtidig som han studerte, tjenestegjorde Bertin i en anglikansk kirke.

I juli 2016 ble trønderen ordinert til prest sammen med 32 andre.

På dette punktet i intervjuet ber Bertin om å få snakke engelsk. Trønderdialekten strekker ikke til. Nordmannen er gift med en engelsktalende kvinne, og de tre døtrene deres snakker bare engelsk.

Overgangen fra Sør-Trøndelag til Vest-London har vært stor for Bertin. Det ble også overgangen fra Ungdom i Oppdrag til Church of England.

– Church of England er veldig variert, helt fra det mest høykirkelige til det mest karismatiske. Men det er klart at det stor forskjell mellom misjonsorganisasjonen og statskirken, forteller presten.

Mer hierarki 
Han forklarer at hovedforskjellen ligger i ansvarlighet og hierarki.

– Min erfaring med Ungdom i Oppdrag er at hvis man får en idé, blir man vanligvis fort oppmuntret til å ‘ta steget ut’. Det kan klart være en styrke, men også en svakhet, i hvert fall når talent og iver blir vektlagt mer enn modenhet. I den institusjonelle statskirken er det mer hierarki og mer byråkrati. For meg handler det om ansvarlighet. Du har folk du kan vende deg til når du trenger råd, sier Bertin.

Det som likevel utgjør den største forskjellen er muligheten for å nå mennesker med budskapet, mener trønderen.

– Alle i England er en del av et «parish». Her i Hounslow er det 25.000 som sokner til denne kirken. Det gir oss muligheter, sier Bertin.

Han forteller at de jevnlig blir oppsøkt av personer som vil gifte seg, døpe barna sine eller ha begravelse for sine foreldre.

– Noen kommer også fordi de ser at bygningen har et spir. De skjønner at dette er en kirke. Det gir oss store muligheter, forteller trønderen.

Alphakurs

Bertin forklarer at St. Paul-kirken han jobber i er en av mange karismatiske menigheter i Church of England.

Orgelet er ikke i bruk lenger. På scenen står det en synthesizer og et trommesett. Dåpsbassenget er under scenen.

– Her døper vi barn, men vi døper også voksne som ikke er døpt før med full neddykkelse.

Menigheten samler rundt 90 voksne og 20 barn en vanlig søndag.

I januar starter Bertin et alphakurs i en boligblokk med store sosiale utfordringer.

– Vi føler at Gud har kalt oss til å betjene de fattige og de med behov.

St Paul-kirken i Hounslow har matutdeling, lunsjklubb for de over 50 år og tilbud for barn og unge.

– Jeg er 
norsk patriot

Selv om trønderen har jobbet i England i 29 år, har han fortsatt bare norsk pass.

– Har det gitt deg noen problemer?

– Ikke så langt. Men vi får se når Brexit slår inn for fullt, sier Bertin, halvt spøkefullt.

Nordmannens statsborgerskap var aldri et tema da han søkte om å bli prest i Church of England.

– Jeg er fortsatt norsk patriot, sier Bertin.

Nå er han tilbake til trønderdialekten.

Hvis han ikke lenger skulle kunne jobbe i England, har Bertin en utvei. Ordinasjonen i Church of England gir ham nemlig tillatelse til å virke som prest i Den norske kirke.

– Men jeg har ingen planer om det. Antagelig blir jeg her de neste 20 årene, sier trønderen.

Bertin opplever at nordmenn er elsket og likt i England.

– Mitt inntrykk er at nordmenn blir regnet som hardtarbeidende, sterke og stødige. De gir ikke så lett opp. De er til å stole på, sier trønderen.

Han ser på det som en fordel å ha et annet land å vende tilbake til for rekreasjon.

– London kan være ganske utmattende. Jeg har bodd her i 29 år nå og det kan til tider være krevende. Da er det deilig å komme hjem til Norge og puste norsk luft. Dessuten har jeg jo familie og venner der.

Fulgte kallet

Foreldrene til Bertin døde i 1989 og 1991 og fikk aldri oppleve at sønnen deres ble ordinert til prest i Church of England.

– Klarte de å forsone seg med at du valgte borth gården til fordel for misjonen?

– Kanskje ikke helt. Men jeg tror spesielt mamma var glad for at jeg ønsket å følge Guds kall, selv om England var langt borte.

Bertin forteller at lillebroren hans har tatt over gården.

– Han er en bedre bonde enn jeg noen gang kunne ha vært.