Northugs fall og Guds nåde

Å tilgi eller dømme. Å avvise eller omfavne. Å forstå eller å holde ansvarlig. Det er eksistensielle spørsmål som dukker opp når Northug nå er siktet for kjøring i ruspåvirket tilstand, fartsovertredelse og narkotikalovbrudd.

På mange måter er dette vår alles tilværelse i mikroperspektiv – eller medieperspektiv – og de enkle løsningene og sterke meningene i sosiale medier tilsier at vi ikke har sett dypt nok i oss selv før vi mener mye om Northug.

Om vi zoomer ut og ser på noen sannheter i tilværelsen, og så zoomer inn og tar en tur i vårt eget indre, vil vi kanskje være mer varsomme i våre uttalelser. Og kanskje denne saken kan gi oss såpass mye innsikt og ydmykhet at Gud får plass til å la sin nåde renne inn i sprekkene i våre liv.

For det første er en grunnleggende sannhet at vi er ansvarlig for våre valg. Overfor andre og overfor Gud. Det gjelder både dem som har vært heldige med kortene de har fått utdelt i livet og dem som bokstavelig talt er født i rennesteinen.

Premissene for menneskers livsvalg er svært ulike, men det fratar ikke mennesker ansvaret for valgene en tar.

For det andre er den vonde sannheten at alle feiler, alle river på livets moralske høydelist. Ikke sånn «jaja, vi er alle i samme båt og er mennesker med feil, så da må vi jo tåle»-holdning.

Nei, vi feiler dypt i møte med andre. Vi sårer, skuffer og svikter. Vi forakter, overser og ignorerer. Vi skaper konflikter og bryter relasjoner. Og dypest sett: Vi feiler i møte med Gud.

Vi bryter pakten med han som elsker oss og vil beskytte oss fra djevelens finurlige feller som vi tråkker i, gang etter gang. Les nyheter eller se inn i eget liv: det destruktive, skadelige, ufine og syndige er en reell kraft i tilværelsen.

Våre fall er kanskje mer sofistikerte eller sosialt aksepterte enn Northugs, men essensen er den samme noe som gjør at dommen vi feller over Northug, også rammer oss selv.

Hvis historien hadde endt der, hadde vi ikke hatt håp. Da hadde det ikke vært grunnlag for tilgivelse, verken for meg, deg eller Northug.

Marghanita Laski, engelsk journalist og uttalt ateist, uttrykte i et intervju ikke lenge før sin død: «Det jeg misunner de kristne aller mest, er den tilgivelsen de får. Jeg har ingen til å tilgi meg.»

Dermed kommer vi til det tredje, den gode sannheten: at tilgivelse finnes der vi trenger den aller mest, hos Gud, og når vi trenger den som mest. «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke», sa Jesus da han fikk kjeft for å spise sammen med tollere og syndere.

Tilgivelsen er ufortjent, en gave. Det er ingenting vi kan gjøre for å fortjene tilgivelsen. Den ligger der klar, gitt oss på en høyde utenfor Jerusalem for 2000 år siden, som en invitasjon.

For det fjerde er den frigjørende sannheten at planen for våre liv ikke er å bli værende og rote i gjørma men å løftes opp av grøfta og få nåde til å gjøre våre trinn stødige, våre rygger rake og våre hoder løftede.

Der trenger både Northug og vi andre hjelp, av Guds nåde og hos medvandrere som holder oss ansvarlige og vil gå sammen med oss i gode og vonde dager.

Til slutt er den viktige sannheten at det er forskjell på tilgivelse og tillit. Tilgivelse gis som en gave. Tillit bygges opp over tid, gjennom våre gjentatte valg.

Det er et viktig aspekt å ta med. Tillit kan fortjenes over tid når man tar gode valg og bygger karakter og integritet. Dermed er vi tilbake til starten, til ansvarligheten vi alle har for våre liv.

Disse punktene danner en livets sirkel av nåde og sannhet ta bort ett punkt og sirkelen kollapser. Så lever vi, hver med sprekker i livet, noen mer synlige enn andre, noen større enn andre.

Det er ikke det avgjørende. Til syvende og sist handler det om vi våger å være sanne med sprekkene og søke han som har makt til å gjøre oss hele igjen.