Nytt navn, ny retning
Det første Simon får fra Jesus er et nytt navn. – Uvanlig, sier bibelforsker.
Navn: «En person har tre navn:
Ett som han har fått fra sin far og sin mor;
Annonse
Ett som folk kjenner ham ved,
og ett som han selv skaffer seg.»
Slik står det i en rabbinsk midrash, en bibelkommentar, fra middelalderen. Versene viser til at noen rabbinere i ettertid ble gitt et kallenavn, slik som «Josef fra Galilea» eller «Honi sirkeltegneren». Vekten ligger på å vinne seg et godt navn, et godt ettermæle. Apostelen Peter fikk imidlertid et «fjerde navn» som skulle bli definerende for hans ettermæle: Navnet han fikk av Jesus fra Nasaret.
Nyorientering
I søndagens prekentekst er vi vitne til noen veldig avgjørende møter. Noen vil hevde at det ikke er Jesu første møter med disse mennene, siden de holdt til i Jesu nabolag. Men Johannes gir oss i hvert fall førstehånds kjennskap til noen av de første ordene Jesus utveksler med dem idet han vil kalle dem til disipler. Og Peter starter altså relasjonen med å få et nytt navn, idet Jesus ser på ham og sier «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas. Mannen som het Simon fikk altså nå det arameiske navnet Kefas, som i likhet med greske Peter betyr stein eller klippe. Peter blir også flere ganger seinere tiltalt ved navnet Kefas.
Torleif Elgvin er professor i bibelfag og jødiske studier ved NLA Høgskolen Staffeldtsgate og har blant annet forsket på Dødehavsrullene. Han sier at det Jesus gjør er uvanlig.
– Jeg kjenner ikke til eksempler på at dette var vanlig i jødisk kultur på denne tiden, annet enn om en ikke-jøde konverterte til jødedommen.
Profetisk betydning
Annonse
Et navn i jødisk kultur er ingen enkel affære. Rabbi Benjamin Blech er professor ved Yeshiva University og skriver på nettstedet aish.com at navnet er en sentral identitetsmarkør. Og det er ikke bare fordi det er det navnet du kalles ved, men fordi navnet til en viss grad har en profetisk funksjon.
«Navn definerer oss. De er til en viss grad profetiske. De fanger kjernen i hvem vi er. De er nøkler til vår sjel», skriver rabbien. Han erkjenner at rabbinsk litteratur avviser at profetier fortsatt er mulige, men han sier at navn er et område der det fortsatt finnes et glimt av guddommelig påvirkning.
«Den kommer til oss når vi arbeider med å finne navn til våre barn. Våre barns navn er et partnerskap mellom vår innsats og Guds respons», skriver han.
Lovprisning
Om en ser på hvilke typer navn som er vanlig blant jøder, særlig på bibelsk tid, så finner en mange navn som sier noe om hva Gud er for den personen. Navn har betydninger som «Jahve frelser», «Jahve er opphøyd» og så videre, forteller Elgvin.
Men det finnes også eksempler på at jødiske navn signaliserer noe viktig ved personen. Som Bibelens første mann, Adam. Navnet betyr ikke bare «mann» eller «menneske», men «jord». Altså signaliserer navnet hvor han kom fra.
Mer trivielle eksempler er Esau, som betyr «hårete», noe Esau som kjent var. Jakobs første navn betyr «hel», fordi han grep tak i tvillingbrorens hel. Navnet kan også bety «han bedrar», som også ble aktuelt for Jakobs liv.
Ble Israel
Annonse
Det handler nettopp om livsoppdrag og frelseshistorie i de tilfellene der navn blir endret i Bibelen, sier Elgvin. Vi ser det hos sentrale personer som Abraham, som før het Abram, og Jakob som blir Israel. Sistnevnte kjemper fysisk med det guddommelige, og samtidig slites han mellom sin manipulerende fortid og frykten for å møte sin bror Esau. I det avgjørende møtet med Gud gis han et nytt navn, Israel.
– Peters navneendring minner om Jakobs, fordi den signaliserer at noe nytt skal skje i frelseshistorien. At Peter kalles «klippe» signaliserer opprettelsen av en fornyelsesmenighet i Israel, der Peter skulle få en sentral posisjon, sier Elgvin og tenker på Jesusbevegelsen som senere skulle vokse frem i jødisk og etter hvert hedensk kultur og bli til den kristne kirke.
– Jesus signaliserer en nyorientering for Peter, sier han.
Ikke predestinert
Rabbineren Blech peker på at de jødiske tekstenen kan peke i retning av en slags forutbestemthet. Men det avviser han. Jødedommen legger stor vekt på menneskets evne til å velge fritt.
«Det er ikke slik at våre navn tvinger oss til å være det vi er. Det er det vi er som overføres på dypt profetisk vis til dem som er gitt det hellige ansvaret med å velge våre navn. Det er en melding som Gud gir til våre navngivere for å hjelpe oss å definere vårt oppdrag på jorden», skriver han.
Så sterk er den jødiske tankegangen om navn at jødisk lov i noen tilfeller anbefaler å gjøre et tillegg i en persons navn, ifølge Blech. Det skjer i tilfeller der en person er alvorlig syk. Da kan man legge til ordet «chaim», som er hebraisk for «liv».
Kristennavnet
Annonse
Bibelske navn holder seg sterkt også her til lands. I dag er åtte av de tyve mest populære gutte- og jentenavnene hentet fra Bibelen. Selv om skikken med å gi kristne navn går langt tilbake ser det ikke ut til at de første kristne krevde navneendring ved dåp. Vi finner hedenske navn på Jesusetterfølgere i Det nye testamentet, og listen over martyrer har også flere navn som ikke ser ut til å ha bibelske forbilder eller på andre måter knytte seg til den kristne troen.
Det er mange eksempler på at Kirkens ledere har oppfordret til å ta kristne navn, men den katolske kirkehistorikeren Thurston Herbert konkluderte i 1913 med at det aldri har vært en tid der alle kristne gjorde dette. Men det finnes mange eksempler på at konvertitter har fått nytt navn. Herbert siterer helgenen Balsamus, som døde i år 331 etter Kristus. Han skal ha erklært at «Ved mitt farsnavn kalles jeg Balsamus. Men mitt åndelige navn, som jeg har fått ved dåpen, er jeg kjent som Peter.» Om sitatet er autentisk, sier Herbert, har vi her en tidlig kilde på skikken med å endre navn når mennesker kom til tro på Jesus.
