Om liv og død, terror og tro

Nå har han skrevet den hittil siste i det som så langt er blitt en trilogi med Johannes Elias Jansen i hovedrollen. Romanen Død eller levende følger Den svakeste dør fra 2011 og Genesisgåtene fra 2013.

I den ferskeste av dem lurer farene på nytt rundt professor Jansen, og lerretet er som før eksistensielt, med sterke islett av vitenskap.

I Skulands bokunivers veves trådene sammen til en spenningsroman med ingredienser som terror og tro samt likkledet i Torino.

Multi-talent

Skuland er forfatter, men slett ikke bare det. Han er utdannet både sivilingeniør og diplomøkonom, men er nok mest av alt pastor. I det geistlige er han særlig opptatt av barn, både skriftlig og muntlig og med og uten toner. Han har ikke bare utgitt syv bøker og like mange musikk-CDer.

Gjennom 134 ganske korte tekststykker fordelt på 365 sider har han sydd sammen sin siste roman – så å si av linkledet i Torino. Han lar sågar selve kledet komme til orde, både i en prolog og en epilog.

Og i nettopp likkledets blodspor har forskerne – i alle fall i boka – funnet en ørliten skjeggstubb, stor nok til å få fram en DNA-profil som kan si noe om opphavet både til mor og far av den som ble omsluttet av kledet.

Samtidig får Jansen vite at den han trodde var hans far, i virkeligheten var hans stefar.

Kristent univers

Scenen settes i et kristent univers fra første blad, og Skuland sier boka handler om trosforsvar. Blant annet. Det gjorde det i en viss forstand sist også og gangen før der.

– I den første boka var det underliggende temaet evolusjon. I den andre skrev jeg mest om Bibelens troverdighet. Nå handler det mer om Jesu identitet, sier Skuland og viser til C. S. Lewis´ såkalte trilemma.

– Han skriver at Jesus enten var en «liar, lunatic or Lord», altså enten løgner, gal eller Herre. Noen mener at det er snakk om noe enda mer, altså et tetralemma. Det fjerde elementet er da legende, altså at det ikke er snakk om løgn, men at hele historien bare er legendestoff, sier Skuland og lener seg ivrig over kafébordet.

– I boka gjør de en DNA-test av en skjeggstubb i det størknede blodet i likkledet. Y-kromosomene arver vi i alle generasjoner uendret fra våre fedre, hvis det ikke oppstår mutasjoner. Derfor kan man spore tilbake til hvem som var ens første forfar. Forskerne finner her at det ikke finnes noen kjente mutasjoner i hårstrået. Ergo er dette Adams y-kromosom, avslører Skuland. Videre finner forskerne at x-kromosomet i linkledet stammer fra en jødisk kvinne som levde for omkring 2000 år siden.

– Hvor tett er du på Dan Brown her?

– Ganske tett. Han bruker også spenningssjangeren, men da for å hakke på kirken og Jesus. Jeg bruker den samme sjangeren for å stille det jeg mener er de riktige spørsmålene om hvem Jesus er. Jesus svarer selv aldri direkte på dette, men han får folk til å tenke og grunne på det, sier Skuland som mener man i romanform ikke kan gjøre annet enn å sette i gang tankeprosesser og stille retoriske spørsmål.

– Dette er ingen lærebok, sier han.

Skuland mener bøker som dette med innbakte problemstillinger er skreddersydd som gave til tvilende naboer. Han har selv gitt bort bøkene sine til folk han kjenner, men som ikke har noen tydelig tro.

– De hjelper dem å stille spørsmål, sier han.

Ikke krim

– Skriver du krim?

– Nei, jeg har skrevet en spenningsroman. I kriminalromaner handler det om å løse en gåte. I spenningsromanen kan det være en forbrytelse som løses, men samtidig er det en trussel som kommer nærmere og nærmere. Du jages mot katastrofen, sier Skuland.

Han mener han denne gangen har skrevet den beste av sine tre historier i sjangeren. Det tilskriver han treningen med å lage de foregående historiene, og han tror flere kan komme til å lese årets utgivelse enn de tidligere.

– Jeg er blitt bedre til å lage historier som kan gripe litt, mener han.

Morbid

– Du lar dine ofre dø på grufullt vis. Hvor tar en barnepastor slike morbide ideer fra?

– Det bor noe morbid i oss alle, men jeg er ikke så eksplisitt i beskrivelsene som mange andre moderne forfattere. Jeg er ganske snill, men det jeg skriver kan nok skape noen morbide bilder hos leseren fordi jeg antyder noe som kan få i gang folks fantasier.

Han gir nødig slipp på for mye av historien, men besvarer spørsmålet om eksempler på død og drap slik:

– De fleste av drapene er ekko av disiplenes martyrdød.

Rungende spørsmål

Å skrive romaner er ikke Skulands hovedgeskjeft.

– Dette er krydder for meg, og det er lærerikt. Men jeg er ikke i tvil om hva som er biffen. Det er å lage undervisningsmateriell for barn.

Og nå skal han jobbe lenge og vel med akkurat det. Han har 35 år bak seg som søndagsskolelærer etter at han ble kastet ut i det av sin mor som 12-åring. Siden har han aldri sluttet, og i Jesus Church i Oslo er han følgelig barnepastor.

– Hvorfor en slik krapp sving i arbeidet ditt?

– Jeg er blitt spurt av Herren.

– I en drøm om natten?

– Nei, men det er et spørsmål som har runget i meg i kanskje 15 år, fra før jeg selv ble pappa, sier han. Han har nå fire barn mellom to og åtte år og er ennå ikke helt ute av bleieskiftfasen. Barna har hovedrollen både hjemme og i tjenesten.

– Jeg er barnas mann. De er de viktigste på kloden, og barneårene er de viktigste i et liv. Da er man mest formbar. Det er barna som har mest igjen av livet, og de minste er de største.

Tause sekulære medier

På vei inn i kaféen ved St. Hanshaugen bemerker Skuland at sekulære aviser knapt tar i forfatterskapet hans. På spørsmål om hvorfor, går han raust for skylddeling.

– For det første, og det er kanskje det viktigste, så er vi litt dårlige til å ta kontakt med dem og ikke proffe og ikke personlige nok når vi gjør det. Vi må tenke mer uttafor boksen, både jeg, min forlegger og andre kristne som gir ut bøker. Vi blir litt famlende og usikre, tror jeg. For det andre plasseres vi som kristne i den urørbare delen av befolkningen. For avisene er vi en minoritet som i utgangspunktet ikke har så mye interessant å komme med, mener han.

Skjønt i hjemlige Kristiansand fikk han både bøkene sine anmeldt og intervjuer på trykk, men da som sørlendingen som ga ut romaner. Terningkast fire i Fædrelandsvennen er Skuland ganske fornøyd med.

– Men de store avisene får sikkert inn hundre romaner, og de kan ikke skrive om alle. Da forsvinner kristne forfattere i grovsorteringen, tror han.

– Og det skyldes fordommer?

– Ja, og de vokser der hvor kunnskapen er liten.

– Er problemet i sekulære avisene at du er predikant og i deres øyne derfor ikke en ordentlig forfatter?

– Hvis en roman er en preken, er den død. Den må ikke bli «preachy». Du kan ha en flott historie, men hvis den er prekende, punkteres historien. Den store vansken er å ha et klart budskap uten at det utbasuneres. Det må være underliggende.

– Har du ramla i grøfta?

– Jeg føler ikke at denne romanen er det, og i den første boka prøvde jeg å la evolusjonisten vinne noen av debattene. Men det er en vanskelig balansegang. Og du kan ikke frata leseren ansvaret for å finne fram til konklusjonene.

– Er du fristet til å gjøre det?

– Selvfølgelig. Jeg er jo predikant.

Har det morsomt

– Jeg har det morsomt og spennende mens jeg skriver, og jeg legger inn ting som sikkert bare jeg synes er morsomt og ingen andre.

– Eksempelvis?

– Jeg har moro av å gi navn til ulike personer. For eksempel har jeg gitt generalsekretæren i Kirkenes Verdensråd navnet Ola Bukse. Min kone synes dette var mer unødvendig enn morsomt, men det gikk igjennom også hos konsulentene, sier Skuland og gliser.

– Men siste ord er altså ikke skrevet i romansjangeren?

– Nei, nei, nei. Jeg har ideer til mange flere bøker.

– I samme gate som denne?

– Ja. Det er ikke idétørke. Det kommer ikke an på det.

Samles til salmer i kirkebenkene

Darwin, Da Vinci og døden

Skal vi lære barna at jorda ble skapt på seks dager?Evolusjon og skapelse