På flukt fra Afrikas Nord-Korea
De syriske flyktningenes tragedie er på alles lepper. Få snakker om de eritreiske, selv om de er den nest største gruppen av flyktningene som krysser Middelhavet.
De syriske flyktningenes tragedie er på alles lepper. Få snakker om de eritreiske, selv om de er den nest største gruppen av flyktningene som krysser Middelhavet.
LES: 2.000 asylsøkere til Norge i forrige uke
De har kommet i skyggen av den syriske borgerkrigen. Forsvunnet i meldingene om IS-angrep, stormaktenes krangling og president Assads tønnebomber. Like fullt har eritreerne sittet side om side med de syriske flyktningene når de har krysset havet i skrøpelige farkoster.
I fjor var eritreerne den største av flyktninggruppene som kom til Norge. Nå kommer de fleste fra Syria. Det betyr ikke at det er blitt bedre i Eritrea.
De har sine gode grunner til å flykte, eritreerne, og det handler ikke bare om at de kommer fra Afrikas Horn, en av de mest konfliktfulle regionene i verden. De flykter fra et regime som er så beryktet for sine menneskerettighetsbrudd, at det blir omtalt som Afrikas Nord-Korea.
Eritrea er en militarisert ettpartistat. President Isaias Afewerki har styrt landet siden de fikk sin uavhengighet fra Etiopia i 1993. Presidenten og hans betrodde kjerne har absolutt makt. Tusener av eritreere sitter i fengsel, mistenkt for å være opposisjonelle. Forholdene i disse fengslene er forferdelige. Blant annet er det godt dokumentert at fanger sperres inne i containere.
En av de viktigste grunnene til at folk flykter fra Eritrea, er den obligatoriske militærtjenesten som ofte har form som livslangt straffearbeid.
LES OGSÅ: Vil skille kristne og muslimer på asylmottak
Det hører også med til bildet at Afwerki og hans regime står bak brutal forfølgelse av de som ikke tilhører landets fire aksepterte religioner. Dette rammer særlig evangeliske kristne, pinsevenner og Jehovas Vitner.
Vi var mange som satte morgenkaffen i vrangstrupen da vi i juni fikk høre at statssekretær Jøran Kallmyr hadde dratt til Eritrea for å sjekke sjansene for flyktningretur. Han ville også vurdere mulighetene for å sende norske eksperter til landet for å gjøre undersøkelser.
Statssekretærens manøver fremsto som svært underlig. Hvilken tillit kan man ha til et regime som Afwerkis? Hvor fritt trodde statssekretæren at norske utsendinger ville kunne arbeide i et diktatur som dette? Så fikk han da også massiv kritikk både fra politisk og eksperthold da han kom hjem.
Straks han var tilbake på norsk jord, ble han dessuten konfrontert med en fersk FN-rapport som viste at myndighetene i Eritrea står bak tortur, sexslaveri, tvangsarbeid og massedrap. Ifølge FNs spesialrapportør Sheila B. Keetharuth kan det være snakk om forbrytelser mot menneskeheten.
Hun advarte mot å sende eritreiske flyktninger tilbake og viser til FNs torturkonvensjon, som Norge har undertegnet, og som pålegger stater ikke å returnere flyktninger til land der det er grunn til å tro at de vil bli utsatt for tortur.
Denne uken var den eritreiske flyktningkrisen tema for en høring i det britiske parlamentet. Også her ble det advart mot å tvangsreturnere eritreiske flyktninger. Deltakerne fikk høre førstehånds vitnesbyrd fra eritreere som har klart å flykte.
«Jeg har sett mange typer tortur utført mot medmennesker som jeg aldri hadde trodd var mulig», sa en tidligere fengselslege.
Til nå har svært få asylsøkere fra Eritrea fått avslag i Norge. Tall fra UDI viser at denne praksisen også har fortsatt etter Kallmyrs Eritrea-reise. Justisdepartementet bekrefter dessuten overfor Dagen at det ikke har kommet noen beskjed om at praksis skal endres. Det er lovende. Vi håper at dette betyr at justisminister Anundsen og hans statssekretær har satt saken på vent. Og slik bør det være inntil regimet i Eritrea viser i praktisk politikk at de legger om kursen. Internasjonalt finnes overveldende dokumentasjon om president Afwerkis overgrep. Fra en slik mann holder det ikke med løfter og fagre ord.
Vi var mange som satte morgenkaffen i vrangstrupen da vi fikk høre om statssekretær Kallmyrs Eritrea-reise.