På sitt beste i 2019

Det ligger bevisste strategiske vurderinger bak etableringen av Indremisjonsforbundets (ImF) lederkonferanse som finner sted for tredje gang denne helgen. Konferansen gir mange nye arenaer for inspirasjon, læring og utveksling av erfaringer.

Slik sett har den stor verdi i seg selv. Samtidig bærer den også bud om det skiftet som allerede er i ferd med å skje, hvor bedehusene flere steder utvikler seg i retning av fullverdige menigheter.

I år arrangeres ImFs generalforsamling for første gang som en integrert del av lederkonferansen. Det er ikke tilfeldig. Generalsekretær Erik Furnes snakker åpent om dette i den nye podkasten Lydbåndet, som ImF utgir sammen med redaksjonen i Sambåndet.

I tråd med de dyptgripende endringene som finner sted i bedehusland, trengte organisasjonen å sikre at de som sitter med beslutningsmyndighet faktisk representerer dem som sitter med lederansvar lokalt.

Både i ImF, NLM og Normisjon vil man i årene fremover stå overfor vanskelige valg knyttet til disponering av ressurser. Det er gammelt nytt at forsamlingene får en stadig mer sentral plass.

Det er også gammelt nytt at regionleddet mange steder strever med å holde hjulene i gang. Derfor vil vi sannsynligvis se flere eksempler på at kretser eller regioner blir slått sammen, lagt ned eller innlemmet direkte i sentraladministrasjonen. Dette kan få betydning for blant annet disponeringen av ansatteressurser til forsamlingene.

Det vil igjen ha mye å si for hva slags bedehusarbeid man blir i stand til å utvikle, og hvor. Derfor er det viktig, og gledelig, for ledelsen i ImF å registrere både at antall delegater ved årets generalforsamling er høyere enn det var både i 2016 og i 2013, og at snittalderen har gått ned. Dette er godt nytt for organisasjonen.

Torsdag ettermiddag var de ansatte i ImF samlet i Bildøy bibelskoles lokaler. Nils Jøssang fra Sogndal Indremisjon utfordret forsamlingen til å tenke gjennom hvordan de i stedet for å konsentrere seg om å opprettholde det bestående, i større grad kunne ta sikte på multiplisere virksomheten lokalt. Både i form av ledertrening og i form av nye initiativer.

Det er lite hjelp i å se seg lengselsfullt bakover og tenke på alt som har vært. Da er det mer interessant å tenke gjennom hvordan Indremisjonsforbundet kan være på sitt beste i 2019.

Det er i møte med motstand at vi viser hva som bor i oss. Dette er ikke en spesielt kristelig vurdering. I medvind er det tilsynelatende nok å henge med. Det krever ikke så mye. I motvind må vi aktivt velge.

«Gud ser ikke på mennesker som fiender», sa Erik Furnes til de ImF-ansatte under medarbeiderdagen torsdag. Han la til at det ikke er noen grunn til å «hisse oss opp over, eller bli sinte på mennesker som har sterke meninger eller sterke utfall mot våre verdier, vår kristne tro.»

Lavkirkeligheten er på sitt beste når det indre livet får blomstre, når kjærligheten fra Gud får springe ut i møte med mennesker som ennå ikke har blitt kjent med Jesus. Når tilliten til Gud er større enn frykten for vanskelige omgivelser. Når blikket er vendt mot evigheten snarere enn mot de utfordringene som kan synes uhåndterlige her og nå.

Erik Furnes hadde «Stå støtt» som en overskrift for bibeltimen sin. Han oppfordret forsamlingen til å «se hva vi har hos Gud», til å se «hvem Gud har gitt oss å være», nemlig «Kongens barn som skal gjøre ære på hans store navn.»

Nettopp evighetsperspektivet synes ofte å mangle i samtalene om kristen tro og kristent liv i dag. Hvis orienteringen først og fremst er rettet mot livet på jorden, blir fundamentet for kristen tro sakte pulverisert.

Hvis materialismen har fått et så sterkt grep om oss at evighetsperspektivet blir perifert, da trengs indremisjonsbevegelsen mer enn noen gang. Da trengs vekkerropet. Da trengs påminnelsen om at Gud er til å stole på, og om at vi trenger å omvende oss.