På søken etter det gode, det sanne og det skjønne

Den katolske kirke fikk et nytt medlem denne påsken da Linda Therese Utstøl konverterte til den mer enn to tusen år gamle kirken.

Utstøl har alltid identifisert seg som «personlig kristen» men har vært bevisst på at hun først og fremst har vært «kulturprotestant».

Det er vanskelig å plassere Utstøl i en tradisjonell bås, men hun tilhører en liten trend av unge mennesker som søker tilbake til mer tradisjonell konservatisme.

Hun er generelt allergisk mot merkelapper, men sier at hun nok har en del konservative tendenser.

– Merkelapper fungerer litt sånn at «enten er du på mitt lag eller så er du på fienden sitt». Jeg vil unngå dette og heller fordomsfritt dele ideer og tanker med folk, sier hun.

Innad i denne gruppen er det stort meningsmangfold, men de er bundet sammen av noen store, filosofiske linjer. Til felles mener de at moderne kirkesamfunn ikke gir et intellektuelt tilfredsstillende svar på de store spørsmålene.

– Det virker som om at protestantisme i Norge er mer sårbar ovenfor strømminger i tiden.

Utstøl er poet og har gitt diktsamlingene «Mannen er vakker fra livet og opp» og «Moderne hengivenhet». Hun er også kultur-redaktør for det kristne tidsskriftet Mentsch Magazine.

Bølgetrend

Peder Solberg er førstelektor i teologi ved NLA høgskolen i Bergen. Han kjenner igjen trenden.

– Det er mange som søker etter svar på de store spørsmålene om hva kristendom er i dag, og de ser at røttene må gå dypere. Noen opplever at en moderne konservatisme, som har et ensidig fokus på Skriften alene kan bli for enkelt.

Ifølge Solberg er det ikke første gang vi ser denne utviklingen.

– Dette er en trend vi ser går i bølger og dukker stadig opp i flere fasonger. Vi har flere eksempler de siste tiårene på bevegelser som har søkt historisk fordypning i teologi og filosofi, og som har preget sine sammenhenger. Forholdet til de historiske kirkene vokser gjerne etter hvert frem som en akutt problemstilling, sier Solberg.

Han trekker frem bevegelsen Evangelical Orthodoxy i USA som et eksempel. Bevegelsen førte etter hvert til at hele evangelikale menigheter konverterte til den ortodokse kirken på 80-tallet, mens andre fortsatte engasjementet i evangelikal kontekst.

– Jeg tenker at engasjementet om å forsøke å tolke sin samtid i et større teologisk og filosofisk perspektiv er utelukkende positivt, sier Solberg.

Ny-konvertert

Utstøl ble døpt inn i Den norske kirke, men for henne var det ikke noe aktivt valg å bli lutheraner.

– Mye av det jeg tror på er ganske likt som mine protestantiske venner. Men det jeg har savnet er et tydeligere rammeverk når det gjelder mystikk, filosofi og praksis. En tradisjon som både tar vare på og videreutvikler, med søken etter sannhet som mål. Et slags «fagfelt» som både er intellektuelt og åndelig etterrettelig, sier hun.

– Kom det som en stor overraskelse for de rundt deg at du ble katolikk?

– Jeg tror ikke det. Man finner spor etter disse temaene i diktningen min, sier hun.

Motreaksjon

De som dras mot filosofisk konservatisme mener gjerne at vi lever i en rotløs samtid uten klare moralske regler.

– Det er en motreaksjon mot at sannhet er blitt relativistisk. Vi går imot ideen om at «det du føler er riktig, er riktig», sier Utstøl.

Moralsk relativisme betyr at det ikke eksisterer objektive, eller regler som alltid er gyldige, og at riktighetene av en moralsk handling vurderes ut ifra forholdene rundt. Om en handling er rett eller galt vil være avhengig av hvilke krav man stiller, og hvem man spør.

Utstøl mener at det kan være skadelig for samfunnsdebatten om man ikke er bevisst på at man sammen ønsker å komme frem til allmenne sannheter om hva som er godt og rettferdig.

– Om vi ikke har et felles grunnlag for å snakke om ting, så kan vi ikke snakke sammen. Da kan vi kun uttrykke følelser. Noe som fort utvikler seg til et kynisk maktspill og tribalisme, sier Utstøl.

Fenomenet Peterson

Om man vil forstå mange av disse ideene og tankene er det verdt å ta en kikk på en kanadisk psykolog. I 2016 ble den frem til da ukjente foreleseren Jordan Peterson, verdensberømt da han protesterte mot det han oppfattet som en ytringsfrihetskrenkende lov. Videoserien hans « Professor against political correctness» gikk viralt, og Peterson ble fort et internasjonalt fenomen.

Budskapet hans handler i hovedgrad om at vi lever i en hard verden, hvor livet består stort sett av lidelse og at den eneste måten å håndtere dette er å ta personlig ansvar for eget liv. Han mener at moderne mennesker bør søke visdom fra gamle tekster, og at den «postmoderne neo-marxistiske filosofien» har ødelagt sannhetsbegrepet.

Særlig ideene om personlig ansvar har resonnert hos unge menn. Da han kom til Norge i 2018 solgte han ut Oslo Konserthus. Han har også skrevet boken «12 Rules for Life» som er en internasjonal bestselger.

Peterson er en kontroversiell figur. Han er blant annet blitt kritisert for å være transfobisk, for å ikke ta svartes rettigheter på alvor og for å flørte med ytre-høyre.

Noen kritikere mener også at han ikke er en særlig dyp tenker, men at han gjemmer enkle ideer bak et upresist, komplisert språk. Journalist Tabatha Southey fra avisen Maclean’s har for eksempel døpt ham til «den dumme manns smarte person.»

De store linjene

Filosof Øyvind Johannes Vardenær Evenstad er tidligere leder for Foreningen for alle konservative studenter (FAKS).

– Folk har visse fordommer om hva det vil si å være konservativ. Det er vanskelig å bruke det ordet uten å forklare, eller til og med måtte forsvare seg selv. Men om det er definert på riktig måte, så ja, da er jeg konservativ, sier han. I vår fullførte en mastergrad i filosofi på Universitetet i Oslo.

Han deler konservatisme inn det han kaller den formelle definisjonen, og den substansielle.

– Den formelle er at man vil bevare status quo, altså det som fungerer her og nå. Man er varsom ovenfor endring og man ser verdien av det som har vart lenge, forklarer 25-åringen.

– Den substansielle definisjonen gir et mer konkret innhold. Da vil man ikke bare ta vare på det som finnes fra før, men bevare det som er godt, sant og vakkert.

Evenstad tar seg god tid til å forklare de større linjene for sitt syn. I løpet av det mer enn to timer lange intervjuet nevnes navn som Platon, Sokrates, Burke flere ganger.

Tre idealer

Idealene som kjennetegner denne formen for konservatisme er det de kaller det sanne, det vakre og det gode.

– Det er de tre høyeste verdiene. Alle lavere verdier har verdi for de er enten gode, sanne eller vakre, sier han.

Ifølge den filosofiske konservatismen så eksisterer de tre nevnte verdiene som «objektive deler av kosmos», eller som faktiske lover som lar seg erkjenne av fornuften. Det kan tenkes litt på samme måte som naturlovene - på samme måte som tyngdekraften finnes, så finnes det også noe som er objektivt vakkert.

– Disse tre verdiene kan egentlig aldri komme i konflikt med hverandre. Man kan forstå dem som den samme verdien, bare sett fra tre vinkler. Det som er sant er også godt og vakkert, og visa versa, forklarer Evenstad.

Summen av alle verdiene er Gud ifølge Evenstad.

– Gud er det vakre, det sanne og gode.

Frihet og likhet

– Jeg tviler på at de fleste menneskesyn neppe vil være imot søken etter det gode, det sanne og skjønne for mennesket. Hvordan skiller egentlig filosofisk konservatisme seg ut fra andre syn?

– Den filosofiske konservatismen mener at menneskets natur ikke bare er fysisk, men også åndelig. Mennesket har behov og lengsel for noe utenfor vår verden, sier han.

– Jeg mener at man må ta andre hensyn som ikke er rent materielle, men også det åndelige i politikken, sier Evenstad.

– Frihet uten et innhold og rammer har ikke så mye verdi. Om man setter frihet som det høyeste gode så får man frihet til å gjøre det som er galt, som vil lede til ufrihet.

Evenstad mener at både frihet og likhet må tenkes på som middel eller redskap som kan lede til målet om det sanne, det gode og det skjønne.

– Visse former for ulikhet og ufrihet er ikke nødvendigvis urettferdig, sier han.

Det går for fort

– Det henger sammen med at de andre synene har blitt veldig radikale på kort tid. For eksempel med tanke på identitetspolitikken, «wokeness» og politisk korrekthet. Disse tingene har akselerert veldig fort på kort tid, og flere legger merke til det.

Om endringene hadde skjedd mer gradvis ville ikke folk ha lagt merke til det, tror Evenstad.

Et argument som Evenstad synes er frustrerende er argumentet om at «vi lever tross alt i 2020».

– Det har jeg hørt siden 2015. Hva er det som er så spesielt med det nåværende året? Forfatteren C. S. Lewis kalte det for «kronologisk snobberi» å tenke at det folk mener i dag er riktig fordi det er det nyeste.

– Man må ikke bry seg så mye om en ide er ny eller ikke. Det som er viktig er om den er sann eller ikke, sier Evenstad.

I dette magasinet trenger man ikke å forsvare at man trorAndreas Espegren Masvie