Pakistansk og familiært på Holmlia

Orgelet er det første du ser når du entrer kirkerommet i Holmlia kirke, men det er ikke orgelbrus som møter oss på vei over dørstokken denne oktobersøndagen. Salen fylles av trekkspillharmonier som tar oss i retning Østen.

Så er det heller ingen norsk høymesse vi skap på, men en pakistansk menighetssamling. Forhistorien er en bit av norsk innvandrerhistorie.

Tidlig ute

På Holmlia i Søndre Nordstrand bydel i Oslo går menigheten under navn som Asia-fellesskapet eller «Gudstjeneste på urdu». Familien Masih danner ryggraden i fellesskapet som ellers ikke har noe navn. De møtes bare.

Det begynte med Khadim Masih (78). Sveiseren kom til Norge i 1971 i en av de første puljene av fremmedarbeidere fra det daværende Vest-Pakistan. Det var starten på en bølge som ble viktig for Norge tidlig i oljealderen.

Khadim er gammel nå og ikke lenger frontfigur i fellesskapet han startet, men trofast med på samlingene. Han hører til her.

Annerledes sang

Sønnen Asif er en vennlig mann. Han har overtatt og hilser hjertelig og med et stort smil. Gudstjenesten starter litt forsinket. De har ventet på Dagen-journalisten som har slitt med å nå fram grunnet togstreiken. Her er det fleksitid.

Forsamlingen teller 29 sjeler alt i alt.

– Vi pleier å være flere, sier Asif. – 1. juledag har vi middag her. Da er det mye folk, sier han.

Etter noen velkomstord, er det sang. Den lyder annerledes enn på en norsk gudstjeneste. Til toner fra et harmonium, ledsaget av trommene som kalles tabla, synges det på karakteristisk pakistansk vis. Intensiteten og innsatsen er høy, harmonireglene ikke helt vestlige.

– Det klinger litt annerledes enn vi er vant med, sier kapellan Bendik Wollebæk, en av to prester som betjener denne menigheten i menigheten en gang i måneden.

Sangene står i en salmebok på urdu. Det er en gammel protestantisk sangarv fra Pakistan som holdes i hevd på Holmlia.

– Salmeboka heter Gid. Det er det dere kaller salme, forklarer Asif Masih, menighetens leder. 55-åringen sitter på andre rad og spiller på fingertrommene. Lenger bort på raden sitter seks unge kvinner som bidrar sterkt i sangen. En av dem trakterer en tamburin.

Alene

– Pappa var alene her i to år før vi andre kom. Han ble invitert av en muslimsk venn som kom et par år før pappa, sier Asif. At resten av familien kom etter, skyldes også dem muslimske vennen. Han spurte faren hvorfor han ikke ba sønnene komme til Norge hvor det var store jobb- og inntektsmuligheter.

– En norsk kristen familie tok med seg pappa til kirken, men han forsto ikke lite av det som ble sagt der. Etter hvert fikk han noen kristne pakistanske venner, og de begynte å møtes på pappas rom. Slik utviklet det seg, forteller Asif. Faren hører dårlig og snakker ikke så godt norsk. Så det er sønnen som forteller.

Asif er nummer to i en søskenflokk på åtte som alle bor i Norge nå. Hans eldste bror kom litt før ham. De flyttet inn hos faren som leide hus i Maridalen.

– Jeg kom i oktober, og det var allerede full vinter.

For Asif var overgangen voldsom. Han var bare 14 år og tenkte: «Skal vi bo her?»

– Sammen med noen venner fra Pakistan og India fikk pappa tilgang til Tøyen småkirke der de hadde samlinger en stund. Der startet det, sier Asif som etter hvert ble drosjesjåfør.

Flere menigheter

Det er flere slike pakistanske grupper, de fleste i Oslo-området, forteller han. Asifs gruppe skal være den største. Noen steder er det indere med. Det går greit siden urdu er gudstjenestespråket.

Dagens taler forkynner om den unge David som var en god prest og konge. Alt går på urdu, unntatt tekstlesningene. Da brukes en norsk bibelutgave.

– Jeg har vært her i over 40 år, men om 40 år til går nok ikke gudstjenesten på urdu lenger, tror Asif. Generasjonene etter ham forstår og snakker språket, men kan ikke skrive eller lese de arabiske tegnene det er skrevet med.

Fra liten by

Asifs familie kommer fra Kharian, langt mot nord i Pakistan. Byen har bare et par hundre tusen innbyggere. Det er beskjedent i et land med over 180 millioner mennesker.

– De fleste i menigheten kommer derfra, informerer Asif og byr på pakistansk te og norske kjeks. Han roper myndig på leveranser, og lydige ungdommer på raske bein serverer med et smil. Null plunder.

Asifs fornavn er typisk muslimsk, etternavnet kristent, for Masih betyr Messias. Som taxisjåfør i årevis er Asif kommet i prat med mange.

– Når jeg sier jeg er pakistaner, tror alle jeg er muslim, sier han med et smil. Men to prosent av pakistanerne er kristne, det vil si 3,6 millioner mennesker – eller omtrent like mange som er med i Den norske kirke.

Storfamilie

Menigheten på Holmlia er rene familieforetaket. De fleste tilhører Asifs storfamilie. Han er onkel til alle de seks jentene som leder an i salmesangen.

Noen av dem går på norske gudstjenester.

– Men det er viktig å ha noe av vår kultur sammen. Det er greit å være sammen med nordmenn, men det sosiale som vi har her, er også viktig.

Til jul pleier Asif å invitere muslimske venner.

– De kommer og ser hva vi gjør og hvordan vi har det. Jeg pleier også å besøke dem når de feirer sin høytid, id, sier Asif som synes kontakten med muslimske landsmenn er god og preget av respekt.

Takknemlige

Mens det inntas kirkete og -kaffe, fylles gudshuset av en ny menighet. Også en katolsk menighet får bruke arbeidskirken på Holmlia, som er et etnisk og religiøst konglomerat helt sør i Oslo. Det merkes i høyeste grad også i den lokale kirka.

Formelt er Asifs menighet en gren av Den norske kirkes arbeid. Den pakistanske menigheten i menigheten er ikke registrert i Brønnøysund, men en dag starter de kanskje for seg selv. Asif antyder det.

Uansett er forholdet til ledelsen i Holmlia menighet godt.

– Dette er verdifullt, bekrefter kapellan Wollebæk. Blant tjenestene han bidrar med, er forrettelse av nattverd. Det vil de gjerne ha en ordinert prest til å gjøre.

Asif er glad for Holmlia menighets åpne dører.

– De tar vare på oss, og vi samarbeider godt. Det er vi svært takknemlige for, sier han.