Palestina-vennlig journalist fikk nytt syn på Israel
Etter halvannet år som journalist i Israel, måtte amerikanske Hunter Stuart revurdere mange av synspunktene sine på konflikten mellom Israel og palestinerne.
Sommeren 2015 flyttet han til Jerusalem for å jobbe som frilansjournalist i regionen. Noe av det første han gjorde, var å skrive ned tankene han hadde om den israelsk-palestinske konflikten.
– En venn av meg fra New York mente det ville være interessant å se om oppholdet i Israel ville endre oppfatningene mine. Han tenkte nok at ting ville se annerledes ut «fra første rad», sier Hunter Stuart (33) til Dagen.
Mens han satt på en benk i nabolaget Baka, hvor han og konen leide en leilighet, skrev han følgende:
«Jeg mener Israel skal oppgi all kontroll med Gazastripen og mesteparten av Vestbredden. Okkupasjonen er kolonialisme og skaper kun lidelse, frustrasjon og fortvilelse for millioner av palestinere.»
De etterfølgende månedene skulle gi ham mange nye tanker, og nylig valgte han å skrive en artikkel om oppholdet sitt i Israel. Denne er blitt publisert både i nyhetsmagasinet The Jerusalem Report og avisen The Jerusalem Post, og har fått mye oppmerksomhet.
Liberal oppvekst
– Før jeg flyttet til Jerusalem var jeg, i likhet med alle jeg kjente, svært pro-palestinsk. Jeg vokste opp som protestant i en liten, politisk korrekt by i New England. Nesten alle rundt meg var liberale, og dersom du er liberal i USA, forventes det at du deler en del standpunkter. Du støtter mangfold, toleranse, homofiles rettigheter, abort og våpenkontroll, sier journalisten.
– Progressive amerikanere ser på Israel som en angriper, som undertrykker fattige og edle arabere. Israelerne fratar på brutalt vis araberne deres frihet, sier han.
Mye debatt
Nærmest ved en tilfeldighet havnet han og konen i en jødisk bydel i Vest-Jerusalem. Her oppdaget de raskt at de hadde få meningsfeller. Selv «hipsterne» i den israelske hovedstaden hadde standpunkter som lå relativt langt til høyre.
– En amerikansk-jødisk fyr i 30-årene antydet at alle palestinere var terrorister. Jeg ble svært irritert og svarte at bare et mindretall støtter terrorangrep, sier Stuart.
Mannen tok imidlertid frem laptopen sin og viste Stuart en undersøkelse fra 2013. Tusener i den muslimske verden hadde blitt spurt om de mener selvmordsbombing mot sivile er et legitimt virkemiddel i forsvaret av islam.
Undersøkelsen viste at 62 prosent av palestinerne støttet slike terrorangrep og at de palestinske områdene var det eneste stedet i Midtøsten der et flertall av innbyggerne hadde dette synet.
Kniv-intifadaen
Høsten 2015 startet en bølge av arabiske angrep mot jødiske israelere. Nesten hver dag forsøkte sinte, unge arabere å knivstikke noen, eller kjøre over dem med biler.
– Mange av angrepene fant sted i Jerusalem, noen av dem bare et steinkast unna området der vi bodde, arbeidet og handlet matvarer, sier journalisten.
Sympatien hans var likevel ikke rettet mot israelerne.
– Jeg mente at israelerne selv var skyld i volden og ønsket å riste dem og si: Slutt å okkupere Vestbredden, slutt å blokkere Gaza. Da vil palestinerne slutte å drepe dere.
Ble personlig
Først da han selv nesten ble utsatt for vold, begynte han i større grad å forstå israelernes situasjon.
– En dag reiste jeg til den fattige arabiske bydelen Silwan for å gjøre noen intervjuer. Straks jeg ankom, begynte en gutt på omkring 13 år å rope «yehud!». En rekke andre unge arabere strømmet til. De så på meg med hat i øynene mens de alle ropte «yehud, yehud!», forteller han.
Han kjente at hjertet banket og han ropte til dem: «Ana mish yehud! Ana mish yehud!» (Jeg er ikke jødisk, jeg er ikke jødisk) gjentatte ganger.
– Jeg fortalte dem på arabisk at jeg var en amerikansk journalist som «elsket Palestina». Da roet de seg etter en stund, men jeg vil aldri glemme hatet i øynene deres, sier Stuart.
Kort tid etter reiste han på oppdrag til nabolandet Jordan. På en fest i hovedstaden Amman, møtte han en araber som hadde vokst opp i Silwan.
– Han sa at dersom jeg hadde vært jøde, er det ikke sikkert at jeg fortsatt hadde vært i live.
Skiftet gradvis syn
I de kommende månedene eskalerte terroren, og i denne perioden begynte Stuart gradvis å skifte syn.
– Jeg bekymret meg hele tiden for om konen min ville bli knivstukket på vei hjem fra jobb. Når meldinger om nye angrep tikket inn på mobilen, sendte jeg straks en sms for å sjekke om hun var uskadd, sier Stuart.
Ekteparet ble invitert hjem på middagsbesøk til en eldre jødisk mann i bydelen Talpiot. Han fortalte dem at en venn av ham noen uker tidligere hadde blitt myrdet av to palestinske ungdommer på en buss ikke langt fra der han bodde.
– Jeg kjente godt til denne historien. Ikke bare fra nyhetene, men fordi jeg selv hadde intervjuet familien til den ene angriperen. De fortalte at han var en lovende entreprenør, som ble presset utfor stupet av de daglige ydmykelsene under okkupasjonen. Det endte med at jeg skrev en svært positiv artikkel om drapsmannen. Denne ble publisert på den jordanske nettssiden Al Bawaba News, forteller journalisten.
Han hadde skrevet artikkelen slik de fleste nyhetsmedier ønsket å få den, med fokus på at Israel selv var skyld i volden.
– Men da jeg fant ut at en venns venn var et av ofrene, ble jeg helt fortvilet over å ha forherliget en av drapsmennene, sier han.
Mannen som ble drept, Richard Lakin, var i likhet med Hunter Stuart opprinnelig fra New England. Han var engelsklærer for både jødiske og arabiske barn, og han hadde stor tro på forsoning med palestinerne. Stadig var han å se i fredsdemonstrasjoner.
Drapsmennene, som kom fra arabiske middelklassefamilier, ble betalt 20.000 shekel (rundt 45.000 kroner) for å storme bussen med våpnene sine. Over et år senere henger det fortsatt plakater i det østlige Jerusalem, som hyller dem som martyrer. Baha Aliyan (22) ble drept da israelske styrker ankom stedet, mens Bilal Ranem (23) ble arrestert.
Doble standarder
Stuart begynte å spørre seg selv om han hadde vært for forståelsesfull i møte med palestinsk terror. Han reagerte mer og mer på hvordan medier og statsledere fortsatte å legge skylden på Israel.
– I januar 2016, mens uskyldiges blod fløt på gatene i nabolaget mitt, sa FN-general Ban Ki-moon at volden var en naturlig, menneskelig reaksjon på okkupasjonen. Uttalelsen naget meg, sier Stuart.
Samtidig la han merke til hvordan internasjonale organisasjoner kritiserte Israel for å skyte terrorister. Også en rekke andre land gjorde som Israel, uten at Amnesty fordømte Barack Obama, Angela Merkel, Francois Hollande eller Egypts Fattah al-Sisi.
Han ble også oppmerksom på hvor sterkt internasjonale medier fokuserte på Israels tilkortkommenheter.
– Da Israel truet med å flytte noen palestinske jordbrukstelt i landsbyen Sussiya, skapte dette overskrifter i flere uker. Det liberale sinnet var grenseløst. Men da Egypt sprengte et helt nabolag i Sinai, var det knapt noen som reagerte, sier han.
– Hvor kommer disse doble standardene fra?
– Jeg tror progressive mennesker i USA og Europa ser på israelerne som et vestlig folkeslag, som mishandler et folk fra den tredje verden, sier Stuart, som beundrer de liberales ønske om å kjempe for «underdogen».
Han mener imidlertid at vestlige organisasjoner i Midtøsten er drevet av skyldkomplekser og faktisk er ganske nedlatende overfor araberne.
– Det er et problem at det som vestlige liberale tror er fakta, ofte ikke samsvarer med realitetene, mener journalisten, som etter oppholdet i Israel har fått både jødiske og arabiske venner.
– Skuffende holdninger
I løpet av en seks-ukersperiode besøkte han byene Nablus, Ramallah og Hebron på Vestbredden, samt Gazastripen.
– Jeg møtte fantastiske mennesker også her og jeg ble tatt imot med vennlighet og gjestfrihet uten sidestykke. Noen av dem jeg møtte på palestinsk side vil jeg være venner med så lenge jeg lever, men nesten samtlige hadde et skuffende syn på muligheten til å oppnå fred med Israel, sier Stuart.
Han hevder at selv den vennligste og best utdannede palestiner ønsker å fjerne hele Israel, ikke bare få slutt på okkupasjonen av Vestbredden.
– De er ikke fornøyd med en tostatsløsning, de ønsker at jødene skal forlate hele Israel. De snakker nesten aldri om sameksistens, men fokuserer på å «ta tilbake landet», sier han. Han er overbevist om at så lenge vestlige nasjoner og organisasjoner lar være å fordømme palestinske angrep på Israel, vil konflikten bare bli sterkere, og uskyldig blod bli utgytt på begge sider.
De fleste jødiske vennene hans er villige til å dele landet med palestina-araberne. Det har imidlertid vært umulig for ham å finne muslimske palestina-arabere med den samme holdningen.
– De glemmer at jødene har levd i Israel i flere tusen år, sammen med muslimer, kristne, drusere, ateister og andre. Flertallet av muslimene tror at jødene først ankom på 1900-tallet, og at de derfor ikke hører hjemme i regionen, sier han.
Skeptisk til stat
Hunter Stuart er nå tilbake i USA, hvor han nylig ble ansatt som redaktør i det digitale mediaselskapet Dose.
– Vi har bosatt oss i det nordlige Chicago, i en liberal boble, der selv jødene kjemper for en palestinsk stat, sier han.
Selv er han ikke lenger så sikker på at dette er lurt.
– Dersom palestinerne får sin egen stat på Vestbredden, er sjansen stor for at de vil velge Hamas, en islamistisk gruppe som ønsker å utslette Israel. Dersom Israel gir denne gruppen kontroll over Vestbredden og Øst-Jerusalem, vil det være det samme som selvmord. Ingen kan forvente at israelerne skal bidra til at deres eget land blir ødelagt, sier han.
Ut av boblen
Tiden i Israel forandret mer enn Hunter Stuarts syn på konflikten i Midtøsten. Til Dagen sier han at oppholdet også tok fra ham troen på at mediene kan klare å tegne et fullt bilde av det som skjer.
– Jeg tror ikke journalistene lyger. De fleste er hardtarbeidende, troverdige folk, som trofast søker sannheten. Men de har ikke ressurser til å male bildet i alle dets farger, sier han.
Han skulle ønske folk flest kunne reise til Israel for å se situasjonen med egne øyne, men han innser at dette ikke er mulig for alle.
– Jeg vil uansett oppfordre folk til å ta et steg utenfor komfortsonen. De fleste av oss, uavhengig av om vi befinner oss til venstre, i sentrum eller til høyre, lever i «bobler». Sosiale medier forsterker disse «boblene» – vi følger personer, organisasjoner og medier som bekrefter vårt eget syn, sier Stuart.
Han mener alle bør gjøre et forsøk på å teste egne standpunkter i møte med mennesker som tenker annerledes enn en selv.
– Jeg er beviset på at det til og med er mulig å skifte mening, sier den amerikanske journalisten.