Pinsevenn-panel med pinefulle prøvelser
Under hele Pinsestevnet på Hedmarktoppen er Anita Nymoen Gjerlaug synlig på scenen som sanger. - Lovsangen er ikke en livsfjern greie, men et nødrop, sier hun.
Anita var en av de yngre i et livserfarent panel som fortalte om dels svært tunge prøvelser foran en større forsamling lørdag.
Kristus-disipler
De eldre rammet inn panelsamtalen. «Programleder» Egil Svartdahl slo an tonen ved å sitere 93-årige Edin Løvås som i tidlige år hørte Gud si: «Vår tid trenger Kristus-disipler». Svartdahl lot eldstemann, 88-årige Emanuel Minos, avrunde bolken med klar oppfordring om å ta med flere til himmelen.
Svartdahls panelknippe hadde spredning i alder og erfaringsbakgrunn. Anniken Byberg (21), datter av stevnesjefen, har alltid hatt en kristen identitet, men måtte til Hawaii for å finne ut hvem hun var i Kristus. Først gjennom timer med gråt og bønn, ble troen virkelig personlig.
Livsnær lovsang
Pastordatter Anita Nymoen Gjerlaug har vært på Hedmarktoppen fra hun var spedbarn, i år som lovsanger. Alt gikk ikke som forventet da tobarnsmoren ventet minstemann. Han hadde Downs syndrom og hjertefeil.
- Jeg ble veldig sjokkert, lei meg og redd for fremtiden, fortalte hun fra svangerskapet, fødselen og tiden etter.
- Ting falt i grus. Jeg visste ikke så mye om Downs. Jeg var uvitende og hadde fordommer, sa hun.
Anita forklarer kort til Dagen at det var en overvinnelse å stille opp og fortelle noe så personlig og skakende foran så mange. Og erfaringene, som hun fortsatt er midt i, betyr noe når hun synger.
- Lovsangen er ikke en livsfjern greie jeg driver med når alt går på skinner. Den er et nødrop, sier hun og referer Salme 119, «Du er mitt vern og mitt skjold...».
- Da jeg gikk og var gravid, fant jeg enorm styrke i lovprisningen. Jeg ba om lovprisningens drakt i stedet for avmakt.
I dag er ettåringen hennes operert og frisk. Fra podiet forteller hun om sitt eksistensielle spørsmål midt i krisen:
- Passer du ikke på meg, da Gud?
Svaret hennes ble det samme som Peters da Jesus spurte om disiplene ville gå fra ham:
- «Hvor skal vi gå? Du har det evige livs ord». Jeg har ikke noe bedre alternativ. Jeg må leve livet mitt for Jesus.
Mistet mannen
I panelet satt også misjonæren Liv Torhild Rinding Skjeggestad (63). Hun gikk tilbake til tidspunktet for sin omvendelse:
«Det må koste akkurat hva det vil. Nå må jeg møte Jesus».
Og det ble en pris å betale. Hun dro ut i misjon sammen med mannen Arne, som døde da hun var 25 år gammel. Hun satt da igjen som alenemor.
- Hvor var Gud da? I perioder var det nattsvart. Innimellom hadde jeg mye angst, forteller hun.
Men alt stemte med profetien hun hadde fått om et liv fylt med vanskeligheter, av torner og tistler.
- «Men jeg skal bære deg over dem», sa Gud til meg. Og jeg takker Jesus tross problemene, sa hun.
Vil være på jorden litt til
88-årige Emanuel Minos fikk både første og siste ord. Den vidgjetne pinsepredikanten har fått kreft med spredning, men har sagt klart fra til Gud hva han ønsker:
- «Du har så mange i himmelen, så du kan vel holde meg her nede på jorden litt til», har jeg bedt. Da kommer sjelefienden, styggemannen, og forteller meg at «Du har brukt opp kvoten din, for menneskets alder er jo 70 år». Kona mi, Åse, sier jeg skal bli 110, og må si «Jeg tror, hjelp min vantro». Jeg er forberedt på at det kan være over, selv om jeg har bedt om å få være litt til, sier Minos, som ikke anser seg helt ferdig med sin gjerning.
Han avrundet lørdagsformiddagen med å be Gud sende en vekkelsesild over landet, fra den ytterste kyst til de innerste bygder.
DAGEN