Presset prest frykter avskilting
Går det an å være feminist og kvinneprestmotstander samtidig?
Spørsmålet kan virke underlig. Men det trenger det ikke å være.
For det å tro at prestetjenesten i kirken er forbeholdt menn, trenger ikke å bety at man nedvurderer kvinners evner eller kapasitet. Men en slik erkjennelse krever vilje til å sette seg inn i en tankegang som i løpet av de senere årene har blitt mer og mer fremmed.
Annonse
De siste ukene har vært spesielle for sokneprest Mikael Bruun i Sogndal. Torsdag i forrige uke møtte han domprost Stig Lægdene i Tromsø til debatt i Dagsnytt 18. Lægdene mener tiden bør være ute for mannlige prester som ikke anerkjenner kvinners prestetjeneste i Den norske kirke. Bruun frykter fremtidig avskjedssak, og lurer på om han med tiden vil måtte vurdere en annen arbeidsgiver enn folkekirken.
Bakteppet er at Bruun tilhører det etter hvert ganske lille mindretallet prester i Den norske kirke som ut fra sin embetsteologiske forståelse ikke finner rom for at kvinner kan være prester. Av samvittighetshensyn ønsker disse prestene ikke å ha såkalt alterfellesskap, enkelt sagt å ha gudstjeneste og forrette nattverd sammen med, kvinnelige prester. Det varierer litt hvilke praktiske konsekvenser de vil trekke av sin overbevisning.
Presteforeningen innførte såkalte kjøreregler for å håndtere slike situasjoner alt på slutten av 1970-tallet. Der har man ønsket å finne løsninger som både ivaretar de kvinnelige prestene og dem som mener Bibelen ikke gir rom for kvinnelige prester. Kjørereglene har ikke samme status i dag som den gangen, men de ligger fortsatt til grunn som et utgangspunkt for å håndtere konkrete problemstillinger.
Antakelig vet ingen sikkert hvor mange prester i Den norske kirke som i dag ikke anerkjenner kvinners prestetjeneste og ikke ønsker alterfellesskap med dem. Kanskje dreier det seg om 10-20 prester. Selve tematikken kvinneprestmotstand og ordinasjonsnekt skal drøftes på Bispemøtet i Trondheim i oktober. Dette møtet finner ifølge kalenderen sted uken etter det utsatte Kirkemøtet, så vi skal ikke se bort fra at tematikken vil bli omtalt også der.
Denne uken meldte foreldre til 26 konfirmanter i Sogndal at de ikke vil at Bruun skal delta i konfirmantundervisningen. Dette kravet har Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug avvist. Nordhaug ble selv bispeordinert på kvinnedagen i 2009, og sa allerede i ordinasjonsprekenen at han ville arbeide for flere kvinnelige prester i Bjørgvin. Denne uken har han likevel forsvart Mikael Bruun.
Det var underlig å høre domprost Lægdene i Dagsnytt 18 henge hele sin argumentasjon på arbeidslivets spilleregler og hevde at Bruuns syn står i kontrast til kirkens verdier, nemlig kjærlighet, barmhjertighet, rettferdighet og likestilling.
«Det står ikke et ord i Bibelen om at kvinner ikke kan være prester», sa han. Nokså mange, både kvinner og menn, både lek og lærd, fra 2.000 års kirkehistorie ser annerledes på den saken.
Den manglende viljen til å anerkjenne at det finnes plausible teologiske begrunnelser for Mikael Bruuns syn er symptomatisk for noe av det minst imponerende ved deler av den moderne lutherdommen. Den påberoper seg å stå i kontinuitet med Martin Luther, men vil heller diskutere ut fra samtidens betingelser enn ut fra det reformatoriske skriftprinsippet.
Annonse
VID-stipendiat Gyrid Gunnes, som også kom med skarp kritikk mot Bruun i Dagsnytt 18, skrev i 2013 i boken «Å forkynne Guds ord klart og urent», at hvis hun måtte velge mellom å være feminist og å være kristen, ville hun valgt å være feminist. Det finnes tydeligvis ulike meninger om hvor de ulike ståstedene bør være forankret.
Den norske kirke har ordinert kvinner siden før Mikael Bruun ble født. Han visste hvilken kirke han ble ordinert inn i. Og han visste at han representerte et lite og krympende mindretall. I 2018 valgte Nord-Hålogaland bispedømmeråd å la prestestillingen i Nordreisa forbli ledig fremfor å ansette Mikael Bruun.
Han har altså et teologisk ståsted hvor han mener at prestetjenesten er forbeholdt menn. Her hører det med i resonnementet at man i en slik sammenheng legger vekt på presten som en Kristi representant, og at fordi mennesket Jesus Kristus ble født som mann og valgte menn til sine apostler, følger det naturlig at prester også er menn.
Standpunktet sier ikke nødvendigvis noe om kvinners intellektuelle kapasitet, og forsåvidt heller ikke noe om kvinners generelle lederegenskaper. Derfor er det misforstått å karakterisere motstand mot kvinnelig prestetjeneste som motstand mot kvinner. En prest som Mikael Bruun kan i prinsippet godt være feminist, med noen viktige reservasjoner som mange andre kristne både kvinner og menn også vil slutte seg til.
Det er ikke vanskelig å forstå at kvinner som samvittighetsfullt har studert Bibelen og bedt til Gud og kommet til at de ønsker å være prest finner det krevende å akseptere Mikael Bruuns ståsted. Det er ikke noe alternativ for dem å flykte fra sitt kjønn.
Dermed blir de eventuelt forhindret fra å følge det de mener er Guds kall over livet deres, på grunn av forhold de ikke kan gjøre noe med. Man trenger ikke være verken teolog eller psykolog for å forestille seg den dype smerten og frustrasjonen denne situasjonen kan medføre.
Enda vanskeligere blir det når man i kristne sammenhenger ønsker å opprettholde det som gjerne blir kalt tjenestedeling, samtidig som man ikke opererer med en tydelig embetsforståelse.
For om man skal opprettholde en forståelse av at prestetjenesten er forbeholdt menn, blir det vesentlig lettere å forklare dette ut fra en representasjonstankegang enn ut fra generelle betraktninger om kvinners og menns beskaffenhet.
Annonse
Samtidig er det i en slik sammenheng fremmed for mange å tenke på presten som Kristi representant på en særlig måte. I stedet har man lagt vekten på tanken om det allmenne prestedømme, selv om dette egentlig ikke er et begrep som primært handler om hvordan kirken skal ledes.
I kristne sammenhenger som har hentet modellene for sine ytre strukturer fra sekulært organisasjons- eller næringsliv er det likevel ikke uproblematisk å ta med seg tanken om presterollen som forbeholdt menn, når man ellers ikke har noen sterk vektlegging av selve presterollen generelt sett. Det kan bli litt som å ta med seg et element fra en større tenkning uten å ta med seg selve tenkningen.
Mikael Bruun og hans meningsfeller har et vanskelig utgangspunkt i en kulturell kontekst hvor likestilling med gode grunner er et sentralt ideal, og hvor konservative kristne ikke akkurat blir sett på som progressive krefter i samfunnet.
Når man i tillegg må vise til noe såpass vidløftig som teologisk embetsforståelse for å forklare hva man mener, er den pedagogiske oppgaven med å presentere sitt ståsted ganske stor. Men hvis man mener Mikael Bruun tar feil, får man i det minste vise ham såpass respekt at man presenterer relevante teologiske argumenter.
Det gir lite mening å sammenligne de kvalene han måtte kjenne på med de kvalene en kvinnelig prest eller prestekandidat kan kjenne på.
Men det gir mening å ta den andre på alvor og lytte til argumenter både for og imot ens eget syn. Hvis selv ikke kirken er interessert i å diskutere teologi, kan man vel knapt vente at samfunnet rundt skal være det.
