Prestemangelen, presteutdannelsen og «hypotesen Gud»

Den norske kirke (Dnk) opplever økende prestemangel. De teologiske fakultetene forsøker sammen med kirken å snu utviklingen og har lansert flere kampanjer for å rekruttere flere prestestudenter. Nå er det ingenting galt med rekrutteringskampanjer, men at det løser prestemangelen på lang sikt er tvilsomt. For problemet er trolig ikke at ingen vet om utdannelsen eller at ingen har lyst, sannsynligvis sitter det dypere.

En innlysende årsak til den økende prestemangelen er åpenbart den teologiske utviklingen Dnk har gjennomgått de siste tiårene, der man har åpnet for lærepluralisme i saker som dypest sett berører sentrale kristne trossannheter. At fremtidige prestespirer får kalde føtter er derfor ikke overraskende, ettersom de ville fått ansvaret med å forkynne Ordet «klart og rent». Det er egentlig som forventet.

Men utviklingen i Dnk er trolig mer et symptom enn den egentlige årsaken. For de stemmene som har drevet frem utviklingen i Dnk og gitt den teologisk legitimitet, om de er biskoper, prester eller teologer, har alle blitt utdannet et sted. De er «barn av sin utdanning», en utdanning der mange opplever at klarhet og tydelighet over tid er erstattet med uklarhet og tvil.

Tvil om hvem Gud er og hva han har sagt, og der den eneste logiske slutning synes å være at vi faktisk ikke vet hva han har sagt. Det er trolig dette som har beredt grunnen for utviklingen i Dnk, rekrutteringen til presteyrket høster i så måte det man over lang tid har sådd ved de teologiske fakultetene.

«Forholder den gammeltestamentlige bibelforskningen seg til Gud?» Dette spørsmålet stilte jeg en professor i Det gamle testamentet (GT) på et forum for teologistudenter. Svaret var spissformulert og selvfølgelig sagt i en kontekst, men er likevel tankevekkende. Han svarte: «Det gammeltestamentlige bibelfaget tar ikke hensyn til hypotesen Gud».

Svaret samsvarer muligens med en rendyrket «vitenskapelig» tenkning, likevel må man spørre: hvordan kan et fag som utdanner mennesker til tjeneste i kirke- og menighetsliv ikke «ta hensyn til» «hypotesen Gud»? Hvilken utrustning gir man egentlig da morgendagens menighetsledere som nettopp skal undervise om Gud?

Det fremstår som et overordnet mål for teologiutdannelsen at studentene skal lære kritisk tenkning og å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Det er en god ting. Men man må ikke glemme at prestetjenesten ikke primært springer ut av nøytral kunnskap, den springer ut av og henter sin kraft fra troen. Presteutdannelsen burde derfor fremfor noe styrke studentenes tro og hjelpe dem til å vokse i kjennskap til Gud.

Her kan man selvfølgelig innvende: «vi er forskere og driver ikke bibelskole». Nei, kanskje ikke, men de teologiske fakultetene utgjør faktisk kirkens lederutdannelse. De har dermed enorm påvirkningskraft – og et tilsvarende ansvar – for kirkens utvikling. Det er ikke likegyldig hva de formidler til studentene.

Som avgangselev på videregående gledet jeg meg til å studere teologi. Jeg så særlig frem til GT-undervisningen som jeg antok ville hjelpe meg til å forstå ting jeg ikke forstod, men kanskje aller mest gi dypere innsikt i messiasprofetiene. Jesus selv sier jo at det står om ham i Mosebøkene, hos profetene og i Salmene, altså hele GT (Luk 24,44ff.).

Jeg likte også godt å studere teologi. Men jeg merker meg etter seks års utdanning at vi ikke hadde én eneste forelesning om temaet «Kristus i GT». Med andre ord; det Jesus brukte mye tid på å undervise disiplene om, fikk vi aldri (i noe fag) inngående undervisning i.

Man må kunne anta at en presteutdannelse har som intensjon å bygge bro mellom lesepult og prekestol, altså gi studentene redskaper til å forstå Bibelens budskap og utruste dem til å formidle dette på en meningsfull måte i vår tid. Dette mener jeg det må stilles spørsmål ved om dagens utdanningsmodell evner å gjøre.

La meg illustrere hvorfor. I stedet for en inngående undervisning om messiasprofetiene, ble vi eksempelvis presentert for følgende retoriske(!) spørsmål: «med alt vi vet om posttraumatisk stress, hvordan kan vi tro at en god gud sa til Abraham: du skal ofre din eneste sønn»? (Se Første Mosebok 22).

Spørsmålet er for så vidt interessant, men når det blir stående ubesvart og alene, uten å bli nyansert av den som besitter kunnskap om emnet, sitter prestestudenten igjen med spørsmål som «sa ikke Gud dette? Kan vi fremdeles bruke teksten dersom en «god gud» ikke kan ha sagt dette?».

Det ble ikke nevnt at å ofre mennesker ikke var utenkelig i en del kulturer i Midtøsten (se f.eks. Jer 32,35). Det ble ikke kommentert at fortellingen har blitt forstått som en messiasprofeti, eller at det finnes indikasjoner på at Isak var voksen og at han derfor kanskje lotseg binde (les: ofre). Hvordan ellers forstå at en gammel mann klarte å overmanne og binde en ung mann?

Det ble heller ikke nevnt at teksten har flere likheter med «Jesus-fortellingen», for eksempel understrekningene i vers 2 om at Isak var Abrahams eneste og elskede sønn (jf. Jesus som Guds enbårne og elskede Sønn). I dét lyset er nemlig denne teksten en av de virkelig fantastiske messiasprofetiene.

Gud lot ikke Abraham ofre sin eneste, elskede sønn. Han ofret sin egen, og Sønnen lot seg ofre. Prestestudenten derimot risikerer å miste hele profetien på grunn av «vår kunnskap om posttraumatisk stress».

Det er selvfølgelig ikke kunnskapen om posttraumatisk stress som er problemet. Problemet er at undervisningen studentene møter, særlig i GT-faget (men ikke bare her), i økende grad behandler de sentrale problemstillingene for klassisk kristen tro og teologi på mer historisk-kritiske og religionsvitenskapelige premisser enn teologiske.

Man forutsetter ikke tro på Guds eksistens i sitt metodegrunnlag. GT som profetisk bok fremstår uinteressant og mange har forkastet troen på at «den store fortellingen» i Bibelen finnes. Man underviser gjerne også om teologi er i GT, heller enn en enhetlig bibelteologi.

Mye tyder på at studentene dermed ikke blir opplært til å se helhetsbildet i Bibelen, med det resultatet at Guds frelsesplan blir utydeliggjort. Videre er det i dag påtagelig at «postmoderne teologi» også øker sin oppslutning og innflytelse på teologifaget (og dermed kirken).

Påtagelig fordi mange av dens representanter avviser at Gud ønsket at Jesus skulle dø og at Jesu lidelse og død har frelsende betydning. Den klassiske forståelsen av Bibelens store fortelling og Guds frelsesplan tas bort.

Dette siste er kanskje en ekstrem-teologi, men ansatsene til en slik teologisk utvikling ligger i premissene som mange teologer i dag synes å arbeide ut fra. Premisser som også medfører at teologistudenter blir fremmedgjort for Bibelens Gud og utdannes i en teologi som ikke kommer til rette med Bibelen som åpenbaring. Dnk gjenspeiler dette.

Så vidt jeg kan forstå står kirken i dag overfor utfordringer den ikke har opplevd så lenge kristendommen har vært i Norge.

Skal kirken overleve, trenger den dyktige ledere som er grundig opplært i Bibelens vitnesbyrd og evner å formidle evangeliet inn i en ny tid. Teologifagets viktigste oppgave i en slik situasjon burde være å styrke studentenes tro gjennom kunnskap ut fra teologiske premisser, bygge dem opp og utruste dem til den krevende oppgaven vi har foran oss.

Det gjør man åpenbart ikke ved å fragmentere store deler av kirkens trosgrunnlag eller ved å fremmedgjøre fremtidige prester for Bibelens Gud. Da skaper man en utydelig og identitetsløs kirke som ikke evner å tiltrekke seg nye, brennende medarbeidere. Det er den økende prestemangelen et tydelig tegn på.

For det er nok mange potensielle teologistudenter der ute, men hvis mennesker skal ta en presteutdannelse, er det vel hovedsakelig for å overgi livet sitt til «hypotesen Gud». Og så lenge de ser fruktene av at han ikke tas hensyn til, hvorfor skulle de egentlig da ønske å studere teologi?