Prestens gudstjeneste?
«Menighetsrådet og mange frivillige ønsker å fornye gudstjenesten med mer variert musikk og flest mulig involverte, mens presten helst vil holde tradisjonelle høymesser. Striden dukker opp i stadig nye varianter og skaper ofte dårlig stemning på menighetsrådsmøtene. Hva gjør vi?»
Hvem gudstjenesten skal være for, er et aktuelt og krevende tema i noen menigheter.
Spørsmålet vi har fått, forteller om strid og misstemning knyttet til gudstjenestefornyelse i en menighet i Den norske kirke. Prest og frivillige står mot hverandre.
Annonse
Vårt inntrykk er at dette skjer oftere i pinsemenigheter enn i Den norske kirke. Når det skjer, er det et tegn på sykdom i menighetslegemet. Av og til møter vi kristne som har forlatt menigheten sin fordi de syntes gudstjenesten ble for fremmed eller for kjedelig, og de fikk ikke gehør for sitt syn.
Vi kjenner en pastor som sluttet fordi det ble for slitsomt å være pastor da motstridende ønsker om gudstjenesten skapte grupperinger i menigheten.
Åpenhet nødvendig
Når vi svarer på spørsmålet, velger vi å dele svaret vårt i to.
Denne gangen vil vi peke på hvilke holdninger vi forsøker å fremme når vi møter menigheter som strides om gudstjenesten. Vi mener det er holdninger blant de som leder menigheten, som avgjør om det er lett eller vanskelig å takle uenighet om gudstjenesten.
Derfor: Når vi møter lederskapet i en menighet og gudstjeneste er et brennbart tema, samtaler vi først med menighetens lederskap om holdningene vi nevner nedenfor. Deretter snakker vi åpent om uenighet. Derfor vil vi om to uker prøve å gå tettere inn på den striden og misstemningen som spørsmålet nevner.
Sentrum
Etter vår oppfatning lever noen kristne i den misforståelse at gudstjenesten skal være slik jeg ønsker.
Annonse
Vi mener at den enkeltes smak og ønsker er et feil utgangspunkt for gudstjenestefeiring, gudstjenesteplanlegging og gudstjenestevurdering. Det er andre som bør være i sentrum i gudstjenesten.
Først og fremst er Gud sentrum og fokus i enhver gudstjeneste. Deler man opp ordet gudstjeneste, blir det jo å tjene Gud. Det medfører selvfølgelig at presten ikke er hovedpersonen.
Samtidig forvalter presten ordet og sakramentet som knytter Gud og mennesker sammen, men det er Guds gudstjeneste, ikke prestens. Gudstjenesten er primært for Gud.
Gudstjenesten er mer enn en menneskelig ordning. Den medfører nærkontakt med den treenige Gud.
Tre til side
Etter Gud finnes det to grupper som etter vår oppfatning skal få den høyeste prioriteringen når det er gudstjeneste; det er barna og de som er nye i troen. Gudstjenesten skal særlig være for disse to gruppene!
Derfor er vår enkle påstand: Trives barna og de nye, har vi lykkes!
Er det «min» stil som skal praktiseres, forteller det mer om umodenhet.
Annonse
Som foreldre har vi lært å sette barnas behov foran egne behov. Slik er det på mange måter også i menigheten. Gudstjenesten er ikke først og fremst for meg som har fått lov til å feire gudstjeneste i mange år. Jeg behøver å tre til side slik at barna og de nye kommer først! Jeg behøver å sette andre høyere enn meg selv.
Min smak - min opplevelse
Dersom kristne er opptatt av å ha den «rette» stilen i gudstjenesten, blir det før eller senere en konflikt mellom generasjonene. Målestokken blir lett «min smak og mine opplevelser». Slike holdninger ender lett i stridigheter, og stridigheter er ikke Guds poeng med gudstjenesten.
Det skjer ikke over natten å endre våre holdninger. Men vi bør begynne på veien som fører til at andres behov og ønsker kommer foran mine! Det er vel det Bibelen kaller for «helliggjørelse».
Vi fortsetter dette temaet i spalten om to uker også, da vi opplever at dette spørsmålet er svært relevant for mange.
