Problemet med en muslimsk-kristen andaktsbok
- Gylver unngår å kommentere selve hovedsaken: Kristen teologi må fastholde at muslimsk lære fører mennesker vill.
Først vil jeg si takk til Sunniva Gylver for et saklig og interessant svar (i Dagen 2. august) til min kritikk av andaktsboken hun har utgitt sammen med den muslimske skribenten Bushra Ishaq.
Noe av det Gylver skriver, kan jeg slutte meg til. For eksempel synes jeg hun skriver nyansert om hvorvidt kristne og muslimer tror på samme Gud. Hun understreker at hun tror på «en treenig Gud som ble menneske, korsfestet og reist opp – det gjør ikke Bushra». Så langt har jeg ikke lest boken, men det er bra hvis Gylver har rett i at den ikke «underslår forskjellene mellom muslimsk og kristen tro og teologi».
Annonse
Likevel synes jeg Gylver unngår å kommentere selve hovedsaken: Kristen teologi må fastholde at muslimsk lære fører mennesker vill. Det islam sier om Jesus, når de avviser at han døde på korset og deretter oppsto, er vrang lære. Også den posisjonen islam gir Koranen, samt profeten Muhammed, må avvises av kristen teologi.
Gylver skriver at hun «tror kristendommen står seg godt nok uten at jeg må snakke ned andres veier». Det høres kanskje fint ut, men hva betyr det egentlig? Selv tror jeg ikke det går an å tydelig forkynne Jesus Kristus som veien, sannheten og livet uten at det blir svært tydelig at en muslimsk forståelse av Jesus er feilaktig. Dette handler ikke om å «snakke ned» en annen religion, men om å tale tydelig om innholdet i kristen tro og lære.
Kort sagt mener jeg at forskjellene mellom kristen tro og muslimsk tankegang er mer grunnleggende og fundamentale enn alle likheter. Som kristne har vi et særlig ansvar for å bringe evangeliet til de som ikke bekjenner troen på Jesus. Da er det noe som skurrer når en prest legger til rette for muslimsk forkynnelse i en andaktsbok.
I utgangspunktet er det ikke et problem at en muslim og en kristen skriver en felles bok. Prosjektets legitimitet avhenger av bokens hensikt. Jeg uttalte til Dagen at å utgi en dialogbok ville vært ganske uproblematisk. Gylver slår i sitt svar fast at hun er «uenig i hele dette utgangspunktet». Hun hevder at «vi har nok bøker som kan opplyse om likhetene og forskjellen på islam og kristendom». Samtidig skriver hun at boken er «vårt lille bidrag til dialogen både internt og mellom ulike religioner og livssyn». Så er det en dialogbok?
I min verden er det stor forskjell på å skrive en felles andaktsbok med en person og å skrive en dialogbok. En andaktsbok skal bygge opp leserens tro. Gylver sier først i sitt innlegg at hun har tenkt gjennom om det er «riktig og bra at jeg som kristen prest er med på å få fram oppbyggelige tekster forankret i en annen tro og tradisjon». Mitt svar er altså et nei. Og jeg klarer ikke å se at Gylver presenterer gode argumenter for at det faktisk er riktig og bra å utgi en andaktsbok sammen med en muslimsk forfatter.
