Religion, ekstremisme og veien videre sammen
Det vi må advare mot er religiøse holdninger som stiller spørsmål med alles like menneskeverd, som forsøker å få andre til å akseptere sine holdninger som de eneste rette, og som mener at vold – endog drap – mot mennesker kan tjene en større sak.
Ingen bør benekte at religion kan fostre ekstremisme. Ingen bør heller benekte at religion har fostret den radikale tanken om alle menneskers like menneskeverd og en omsorgsetikk som velferdsstaten er en videreføring av.
Merk bruken av ordet radikal. Ordet radikal er i ferd med å få samme stigmatiserende effekt som ordet fundamentalist. De fleste vil være enige om at Jesus var radikal, både i sine handlinger og i sitt budskap. Han snudde opp ned på etablerte konvensjoner. Han utfordret makteliten og dem som mente de satt på sannheten. Videre var de første kristne radikale.
Annonse
De søkte sammen i fellesskap med felles eiendomsrett og deres levesett gjorde at mange ble kristne gjennom deres måte å leve som Kristusetterfølgere.
Radikalisering er likevel det fenomenet regjeringen har valgt å rette inn krefter mot. Det kan være at fundamentalistisk lesing av hellige skrifter er første skritt på en prosess mot oppslutning om en ekstremistisk ideologi og aksept av vold som et legitimt virkemiddel. Regjeringen bør imidlertid se at det ikke er religiøs overbevisning som er problemet.
Jeg er grunnleggende skeptisk til at storsamfunnet mistenkeliggjør religiøse oppfatninger som de fleste vil si seg sterkt uenige i. En slik mistenkeliggjøring fremme ytterligere utenforskap. Dermed fanges man lettere opp av voldsforherligende aktører.
Det vi må advare mot er religiøse holdninger som stiller spørsmål med alles like menneskeverd, som forsøker å få andre til å akseptere sine holdninger som de eneste rette, og som mener at vold – endog drap – mot mennesker kan tjene en større sak. I slike tilfeller har fundamentalisme gått over til fanatisme og kan også fremme ekstremisme.
Ekstremisme er avstandstaken til grunnleggende demokratiske verdier, og mangel på respekt for demokratiske institusjoner. Noen ekstremister kan ende opp som terrorister, fordi de ønsker å ramme det bestående samfunnet og fordi de mener at terrorisme er et virkemiddel som fremmer uorden og økte motsetninger.
En slik situasjon kan – slik disse ser det – skape en ny samfunnsorden, ved at mange nok ikke lenger har tillit til den bestående samfunnsordenen og søker nye svar.
Alle religioner har voldspotensial. Det er personer og stater fra den kristne kultursfære som har stått for flest militære og andre drap i tiden etter etableringen av verdensreligionene. Det finnes også nyere eksempler på utbredt vold fra en statsmakt dominert presumptivt av kristne: Balkan på 1990-tallet, Rwanda i 1994 og Dinka-militsen i Sør-Sudan fra 2013 er tre eksempler.
Det er likevel hos personer, grupper og stater innenfor islam at vi ser de største utfordringene i dag. Hva er det ved islam? Før vi gir svar må vi huske at ikke alt som foregår i muslimsk-dominerte samfunn kan tilskrives religionen islam – selv om det naturligvis skjer gjensidig påvirkning mellom religion og kultur.
Annonse
1. islam har en territorieforståelse, som for noen handler om å definere geografisk «islams Hus» i motsetning til «krigens hus» (dar al-Harb) der ufred råder. Andre opererer med begrepet ribat, opprinnelig en forsvarsborg, men som også brukes om forsvar av «islams land». Militære angrep mot slike områder forstås på angrep på islam. I dag er det muslimsk-dominerte områder som har flest voldelige konflikter (ucdp.uu.se), noe som skyldes både interne motsetninger og utenlandsk innblanding.
2. Begrepet martyr i islam (shahid/shaheed) brukes svært vidt, ikke bare om en som er villig til å dø for sin tro. Mer alvorlig er forståelsen av selvmordsangrep (amaliya istishadiya) som religiøst legitimert. Selv om islam forbyr selvmord, verdsettes det å ofre livet mot fienden i Guds navn, der man tar andre med seg i døden. En slik forståelse er omstridt.
3. Islams lov oppfattes som overlegen menneskeskapt lov. Muslimske ledere tok avstand fra gruppen Profetens ummah da denne ble lansert høsten 2012. Jeg registrerte imidlertid ingen som tok avstand fra utsagnet mot slutten av pressekonferansen: «Allah er den eneste og sanne lovgiver». Utsagnet innebærer en direkte avstandstaken til demokratiet og demokratiske institusjoner, og ikke-anerkjennelse av sekulære ordninger. Koranen lærer respekt for lovene i det landet man bor.
Som åndelige og moralske veiledere må muslimske ledere også utfordre holdninger som gjør at unge kvinner/jenter og LHBT-personer lever med fare for grov integritetskrenkelse, og oppfatninger som gjør alle jøder medskyldige i staten Israels atferd. De bør oppfordre til å delta på den frivillige statsborgerskapsseremonien, som formidler et allment verdigrunnlag som alle bør kunne dele.
Muslimer vil finne grunnleggende verdier i vestlige samfunn som samsvarer med de verdiene de selv setter høyt, som rettferdighet og menneskeverd. «Islamicity Index» måler samfunnsforhold, ikke hvordan den enkelte opplever det å leve som muslim, og det er vestlige stater som skårer høyest på denne indeksen.
Vi må styrke verdiene som finnes i Norge – utviklet i samspill mellom stedegen kultur og impulser utenfra. Integrering, som handler om å føre mennesker og verdier sammen, vil fornye disse verdiene. En inkluderende sosial og politisk utvikling skaper tilhørighet til storsamfunnet. Islam må spille en naturlig rolle i samfunnet, men islam må også utfordres, hvis nødvendig.
Vi leser i Koranen: «Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten.» (sure 5,32). Disse verdiene må løftes fram til å forme et menneskesyn. Den enkelte troende må også bestemme seg for et gudsbilde: Gud som hevnende eller som har omsorg og vil menneskehetens beste, men som også vil ha rettferdighet. Menneskesyn og gudsbilde former samfunnssyn.
Jeg er grunnleggende enig med Karin Moe (Klassekampen 28.11) om at arbeidet med å nedkjempe Isil er en åndskamp. Denne åndskampen må foregå innenfor islam. Barbariske Isil bekjempes ikke ved å bombe dem, og slik bekrefte deres verdensbilde.
Annonse
Snarere må andre (sunni)muslimer bekjempe Isil og gjennomføre av-ekstremisering og reintegrering, særlig av de unge som har lidd under Isil.
