Roy Godwin og spiritualiteten

Når Gjermund Eikli og Eivind Arnevåg imøtegår May-Britt Fjellstad Tjomsås kritikk av forkynneren Godwin og av Oase, da tar de ikke denne kritikken på alvor. Man uttaler seg som forventet ettersom begge er ledere for Oase-bevegelsen.

Etter min mening er det i utgangspunktet noe problematisk med en bevegelse som har bestemt seg for å sette hovedfokuset på Den Hellige Ånd, - dette til tross for at Den Hellige Ånd i følge Skriften har bestemt seg for å sette hovedfokuset på Kristus.

Eikeli og Arnevåg skriver at «I en tid der norske og vestlige kirker stadig mer tilpasser seg rasjonalistisk virkelighetsoppfatning, trenger vi vitnesbyrdene om også det mystiske».

Dette høres mystisk ut, for det er nemlig ikke noe mystisk ved kristen tro. Tvert imot. Kristen tro er åpenbarelse! Men de to har selvfølgelig rett i at vår tids rasjonalitet og teknifisering av tilværelsen skaper lengsel etter det mer følelsesmessige og irrasjonelle.

Nettopp fordi Oase legger seg så tett opp til en generell, folkelig «åndelighet», så er det så viktig med den form for refleksjon som Fjellstad Tjomsås legger for dagen. Hun skriver at «Godwin fremstiller det å velsigne som om det var et magisk mantra som får ting til å skje kun ved at vi uttaler visse ord», og –«at man gjennom bønn kan rydde geografiske steder for mørkets makter».

Slikt minner om en form for anstrengt teknifisert tro og magi. Mens «barnekårets Ånd» derimot er den hverdagens naturlige åndelighet som springer ut fra sunn forkynnelsen om korset, om synd og om nåde. Der slår gjerne Ånden inn.

Ved å sette hoved-fokuset på det «åndelige» bygger man dessverre opp om den splittelse mellom ånd og materie som er fjernt fra kristen tro, men like fult på fremgang i vår tid.

Jeg vet ikke, men det er kanskje nettopp derfor Oase har berøringsangst i forhold til vår tids reelle utfordringer i forbindelse med abort, homofili, eutanasi, krig, økologi etc? Kanskje det er lettere å sveve i en generell åndsopplevelse på et globalt, økumenisk plan, enn det er å lande i livets konkrete utfordringer og problemstillinger?

Det er i utgangspunktet noe problematisk med en bevegelse som vil være en Oase for ørkenvandrere når den hverdagslige menigheten i følge skriften skal være nettopp denne oasen. Det er høyst forståelig at mange innen statskirken ønsker noe mer av forkynnelse og fellesskap i Ånden enn det de faktisk opplever i sine menigheter.

Og for de som ikke vil bryte med eller å bryte opp fra den lokale folke-kirken, er det nok lett å miste dømmekraften når man i disse tørketider vakler fram under solsteiken til neste vann-hull, – neste sommer. Da drikker man gjerne hva som helst. Om da ikke hele oasen viser seg å være et fata morgana…

Men, der to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt iblant dem. Det er ikke noe hokuspokus ved det å være kristen. Ordet blir fremdeles kjøtt der hans legeme tar form på det enkelte sted. I vår ny-åndelighet fjerner likevel mange kristne seg ikke bare fra geografisk sted, men fra alt som står fast, - også fra Ordet. Men Bibelens ord - og hvordan vi bruker språket generelt - er viktig! Ord skaper virkelighet.

Mens Eikeli og Arnevåg og mange andre med dem stadig bruker ordet «spiritualitet», er dette et ord som aldri Bibelen benytter seg av. Dette er neppe tilfeldig. For det er vel nesten umulig å ikke forbinde ordet «spiritualitet» med ordet «spiritisme»? Og det man leser om bl.a. Godwin, - det kan dessverre til tider minne om nettopp spiritisme, magi, - eller om en generell form for åndelighet.

Roy Godwin og Oase

Roy Godwin og forsoningen

Jakten på mirakler, Roy Godwin og herredømmeteologien