Sang i adventstiden

Vi befinner oss på landet, litt nord for London – i 1852. Jeg henter noen adventstanker fra den siste strålende romanen av Maja Lunde, «Bienes historie». Hovedpersonen i handlingen er William, gift, far til åtte barn, han drev en blomstrende frøhandel og studerte naturvitenskap.

LEDER: Julesanger og kristendomsfobi

Men stakkars William – han var vanskelig å diagnostisere, men lidelsen gikk under mange navn: «svartsyn, sørgmodighet, melankoli.» Legen hadde gitt opp enhver form for behandling og unnskyldte seg med at William var «for svak, ville ikke tåle det, ingen bedring».

Lille vakre Dorothea på tolv år tenkte at faren hadde godt av å høre Guds ord og forsøkte seg med bibellesing for ham. Men han opplevde, sier han at «ordene stoppet på veien til meg, slik at Guds ord ikke lenger syntes å nå meg». Flere av søsknene leste fra Bibelen, men nei.

Når melankolien tar overhånd, når det svartner for et menneske og det sorgtunge legger seg som en tung vinterdyne og fyller ut alle hulrom inntil kroppen – hva da? Når vettløse, overfladiske mennesker skjeller og sier, «nå må du ta deg sammen». Ingen roper det til et menneske som har brukket benet og går med gips og krykker – hvorfor da i sangvinsk overmot og mangel av dybdeforståelse rope det til den stakkaren som har brukket sjelen?

William ligger i sengen sin, setter seg halvt opp, drikker et glass vann, «ryggen er et eneste stort gnagsår, huden på hoftene tynnslitt av sideleie». Det er helt stille i huset. Er alle gått? Plutselig hører han sang, vakker sang, klare røster fra hagen: «Med i englekoret stem: Krist er født i Betlehem!» (Metodistenes salmebok norsk overs.)

William stavrer seg fram til vinduet, og der står de, alle sju døtrene og synger: «Engleskarer glade så barnet som i krybben lå.» Fjorten år gamle Charlotte stod ytterst. Hun sang med hele kroppen. Ved siden av henne stod den veslevoksne tolvåringen Dorothea, så den ett år yngre Olivia og hennes tvillingsøster Elizabeth, Martha på ni, Caroline på sju og vesle Georgiana.

«De smalene fjesene glødet, øynene skinte.» Når far stod i vinduet tenkte barna at de hadde sunget far frisk! De ville juble av glede og løpe på lette ben gjennom nysnøen inn i huset der strømmen av begeistrede pikestemmer ville fylle gangene: «Snart vender far tilbake. Snart er han hos oss igjen. Vi viste ham Gud, Jesus – den nyfødte: ‹Med i englekoret stem: Krist er født i Betlehem!›»

Barna jubler over at de har fått synge julens sanger for far, han som har hatt det så vondt, vært skrinn, tynn og blek. «Men snart har vi ham atter iblant oss, snart vil han kunne arbeide, og vi vil igjen få smør på brødet og nye vinterkåper: ‹Krist er født i Betlehem!›» Og far tenkte: «Mine døtre sang ikke for noen der ute. De sang for meg.»

Imidlertid, farens legger fortsatte å skjelve, sengen trakk på ham, melankolien og det tunge vek ikke fra ham. Magen knøt seg igjen. «Det ble ikke noe mirakel i dag.»

Charles Wesley, en av Metodistkirkens aller største salmediktere, har gitt oss denne julesangen som synges i mange kirker også i Norge. I adventstiden og jul er sang og lovsang i høyeste potens. Vi har mange anledninger til å høre de vidunderlige julesangene også i år. Kirker og menigheter inviterer til fellesskap og fokuserer på de toner som fylte jorden julenatt da englenes hærskarer sang. Disse sangene betrakter jeg som noe av det fineste i vår kristne kulturarv.

Fra min barndom husker jeg spesielt tre juletrefester: Den som Lande guttemusikkorps inviterte til på KPS, juletrefesten til Sarpsborg Arbeiderblad i det gamle Folkets Hus og juletrefestene til søndagsskolen i Filadelfia, hjemme i Sarpsborg. Overalt sang vi de gamle julesangene, om Jesus som var født i Betlehem, om «Fryd deg hver sjel han har frelst» og så videre.

Over høyttalerne i kjøpesentrene lød sangen: «Et barn er født i Betlehem, ti gleder seg Jerusalem, halleluja.» Norske barn lærte julesangene fra barnsben av, på skolen og søndagsskolen. Ta dem fram og syng!

La oss ikke være overfladiske og tro at det automatisk ligger helbredelse i julens budskap. Men siden vi snakker om frøhandleren William, så vet vi at et lite håpets frø kan feste seg i hjertets gode jord og begynne å spire. Vi tror at Guds Ånd kan gjøre en strofe, en linje, ja, til og med et enkelt lite ord levende for dem som sliter i livet – med melankoli, depresjoner eller hva det måtte være.

Budskapet om Jesus og sangen om ham kommer fra fredens og frelsens Gud! La adventstiden bli fylt av glad sang!