Sårbart demokrati

Den politiske opposisjonen i Kambodsja er avsatt, handlingsrommet til det sivile samfunn er innstrammet, og dette har skjedd på kort tid og tilsynelatende uten en eneste reaksjon. Det viser hvor sårbart et demokrati kan være når landet bærer på en historie slik som Kambodsja.

Å kalle Kambodsja for lovløst er kanskje en overdrivelse, men den siste tids hendelser i landet, med nedleggelser av uavhengige aviser og radiostasjoner og oppløsningen av det største opposisjonspartiet, har uansett skapt utfordringer.

En rettighetsbasert tilnærming i utviklingsarbeidet forutsetter at det finnes en ansvarlig myndighet. Misjonsalliansen jobber med mennesker på grasrotnivå for å gjøre dem kjent med hvilke rettigheter de har i henhold til nasjonale lover og internasjonale avtaler.

Vi hjelper dem med å organisere seg og gir ledertrening og kursing i planlegging og gjennomføring av prosjekt. En lokal organisasjon har større tyngde i møte med myndighetene, og sjansen for å bli hørt og å få gjennomslag øker. Vi hører ofte at uten denne assistansen fra Misjonsalliansen ville de ikke hatt mot til å bringe saker fram for de rette myndighetene.

Samtidig med arbeidet på grasrotnivå er det nødvendig også å jobbe med dem som er ansvarlige for å levere gode tjenester til innbyggerne. Rent vann, trygge skoler og et godt helsetilbud er det til syvende og sist myndighetene som må sørge for.

Uten at disse er med på laget har velmente utviklingsprosjekt en tendens til å bryte sammen når bistandsorganisasjonen trekker seg ut og midlene stopper opp.

Gjennom talsmannsarbeid blir myndighetene gjort oppmerksomme på hvilket ansvar de har. Noen ganger er det manglende informasjon som gjør at tjenestene uteblir, men av og til er det direkte unnlatelsessynder som ligger til grunn.

Misjonsalliansen kan bidra med økt kunnskap og kapasitet for lærere og helsepersonell, og i partnerskap er vi med og bygger for eksempel nye klasserom og vanntårn.

Men hva gjør man når myndighetene uteblir eller mangler legitimitet i lokalbefolkningen?

Kambodsja har i mange år hatt en sterk sentral myndighet. Bestemmelser blir gjort uten å konsultere med dem som blir direkte påvirket. Ofte har høytstående politikere næringsinteresser som blir favorisert fremfor interessene til menigmann.

Ulovlig hogst av verdifullt tømmer fra skoger som skulle komme lokalbefolkningen til gode forekommer daglig. Fattige bønder som mangler dokumenter på at de eier jorda de har driftet i generasjoner, blir tvangsflyttet fra gården fordi en forretningsmann med de rette forbindelsene trenger mer alburom.

Skoler og helsestasjoner får ikke de ressursene de trenger fordi avstanden til de som bestemmer i Phnom Penh blir altfor lang og pengene har en lei tendens til å forsvinne på veien.

En prosess med å flytte bestemmelsesansvar nedover i det politiske systemet og ut i provinsene og kommunene er blitt trenert - sannsynligvis for å unngå at kontrollen forsvinner ut av statsministerens kontor.

Årets lokalvalg var en tankevekker for regjeringspartiet da opposisjonen fikk nesten halvparten av stemmene. Mange kommuner gikk fra å være styrt etter ønskene til de sentrale myndighetene til å ha en ledelse som lyttet til folket lokalt.

Å overføre ansvar og ikke minst penger til disse var en for sur pille å svelge. Løsningen har vært en gradvis innstramming av handlingsrommet til det sivile samfunn. Enhver aktivitet som en organisasjon skal gjennomføre må godkjennes av myndighetene. Radiostasjoner og aviser som har vært kritiske røster er blitt stengt.

I tillegg har man gått løs på politiske motstandere. I fjor sommer ble en høyt respektert samfunnsanalytiker skutt på høylys dag, kort tid etter at han hadde diskutert offentlig en rapport som avdekket forretningskonglomeratet som statsministeren og hans familie kontrollerer.

En fattig bonde er blitt dømt for mordet, men de fleste mener at det er myndighetene som står bak. Ledelsen til opposisjonspartiet er enten i eksil eller i fengsel, og det toppet seg midt i november da høyesterett etter utildekket press fra myndighetene oppløste hele opposisjonspartiet.

Partiet som hadde fått nesten halvparten av stemmene i siste valg mistet dermed alle plassene i parlamentet og i lokale styringsorganer.

I en slik situasjon er det mer enn noen gang viktig å bygge et sterkt sivilsamfunn. Menigmann må kunne kreve å bli hørt og bli tatt hensyn til. Det er en menneskerett å få være med og velge hvem som skal styre både nasjon og kommune.

Bistand er ikke veldedighet. Dette er snakk om rettferdighet.