Seieren som ikke ble feiret
Den store vinneren i KrF-avstemningen var ikke til stede i landsmøtesalen. Hun befant seg på statsministerens kontor.
Da stemmetallene ble lest opp, var det først stille som i graven blant KrFs landsmøtedelegater. En person prøvde seg med et seiershyl, men ble raskt hysjet ned fra dirigentbordet. Den tøffeste og mest intense interne tvekampen i KrFs historie ble vunnet uten en eneste klappsalve ble utløst i salen.
Grunnen er åpenbar. Representantene visste på forhånd at uansett hvem som vant retningsvalget, så står likevel partiet som helhet i fare for å bli den store taperen. For avstemningsresultatet viser et KrF som er delt på midten, akkurat som delegatfordelingen fra fylkesårsmøtene indikerte. De sårene som denne striden har skapt, vil bli svært krevende å lege. Den erkjennelsen lå som et vått teppe over forsamlingen mens stemmene ble talt opp.
Når hele landsmøtet i tillegg var fullt klar over at et slikt resultat også betydde et farvel med en svært populær partileder, var det liten grunn til å komme med de store gledesutbruddene. Derfor var det alvoret og ettertanken som dominerte.
