Sett fra utsiden – versjon 2: Svar fra en desertør

Det tok hele tre måneder før jeg ble oppmerksom på min gamle venn Eivind Aadlands debattinnlegg «Sett fra utsiden» i Dagen. Det handler kanskje mest om at jeg nå virkelig er på utsiden, utenfor menighetsmiljøet og de kristne samtalene, utenfor den konteksten som så lenge definerte hele min eksistens.

Eivind Aadland og jeg vokste opp i samme menighet, i Den Frie Evangeliske Forsamling i Bergen, og trådte våre barnesko i legendariske Skostredet 17.

Vi var en del av det samme ungdomsarbeidet, og fikk begge en sterk tilknytning til Oslo Kristne Senter og Ny Generasjon med den visjonære lederen Stephan Christiansen.

Da jeg var 22 år, skiltes våre veier. Jeg brøt med menighetsmiljøet, flyttet hjem til Bergen og begynte et annet liv.

For oss som har gått ut, har det kostet. Det er ingen lettvint løsning å forlate et kristent fellesskap, uavhengig av hva som ligger bak avgjørelsen.

Man mister kontakten med venner og bekjente, det blir et tap av sosialt liv, retning og en kollektiv visjon. Plutselig må man selv definere sine verdier og holdninger, uten den viktige tryggheten fra gruppen, og man må planlegge en ny fremtid.

Det er til tider en ensom og smertefull prosess. For noen varer den livet ut.

Hva er det da som gjør at vi likevel går? Hvis du spør 100 «desertører» får du sikkert 100 ulike svar. På de 24 årene som har gått siden jeg gikk ut av menighetsmiljøet, har jeg snakket med mange som meg, som har sine unike historier og forklaringer på hvorfor de valgte å gjøre det slutt med det kristne fellesskapet.

Noe som går igjen hos mange, er imidlertid destruktivt lederskap og en kultur hvor hensynet til mennesket er underordnet de store visjonene, en inhuman kultur, om du vil. Slik var det også for meg.

De karismatiske, frikirkelige miljøene som vokste frem på 80- og 90-tallet var tuftet på tanken om den visjonære lederen som kunne være hyrde for flokken og lede dem til vekst og vekkelse.

Så også i den menigheten jeg gikk inn i da jeg som ung og naiv 19-åring flyttet etter en rekke andre ungdommer fra menigheten i Bergen.

Oslo Kristne Senter hadde profesjonelle musikere, talerstol i pleksiglass, et lys- og lydanlegg som ikke stod tilbake for noe, og de hadde Åge Åleskjær.

Åge var en god taler, en folkelig, kvikk fyr som struttet av humor og velstand, en mann som visste å begeistre. Å bruke 30 minutter på en av Åges taler var slett ikke det verste man kunne gjøre på den tiden, i det livet.

Han snakket om visjonene for Guds folk, for menigheten, for Oslo, for Norge.

Vi lot oss begeistre, vi lo med ham når han snakket om den trauste liturgien i kirken og om den katolske kirkes svøpe, vi skulle storme himmelen, vi løftet hendene med ham og ba.

Noen år senere gikk han tilbake på en del av sin undervisning. Men da var jeg for lengst ute.

Pastor Åge var imidlertid ikke den eneste hyrden i menigheten. Han som jeg ble mest kjent med var ungdomslederen Stephan Christiansen – som i likhet med meg hadde bakgrunn fra en av menighetene i De Frie Evangeliske Forsamlinger.

Sammen med konen Anne, ledet han det som lenge var det mest radikale kristne ungdomsmiljøet i Skandinavia: «Ny Generasjon».

På ungdomsmøtene var stemningen høy. Det var band og rock for Jesus, høylytt bønn og gledesrop, sang og dans for Herren. Vi var en enhet med samme mål, en bølge av kraft og ungdom.

Stephan var den ubestridte ledestjernen, han var karismatisk, sterk i troen og hadde til og med sitt eget rockeband. Stort kulere gikk det ikke an å bli på den tiden, i det livet.

Én lørdag fikk Stephan oss til å stå på stolene på ungdomsmøtet og love at vi ikke skulle nærme oss det motsatte kjønn om vi ikke hadde giftemål for øye. Jeg tok ham helt bokstavelig, og holdt meg langt unna enhver form for naturlig, ungdommelig flørt i flere år.

Jeg var svært aktiv på ungdomsmøtene og i menigheten ellers, jeg kom fra en familie med både en far og en farfar som var predikant. Jeg var også utadvendt og likte å ha ansvar, noe jeg fikk etter hvert, som leder for Ny Generasjon Studenter på Blindern.

Vi var et knippe ungdommer fra menigheten som tilhørte ledergruppen til Stephan, kanskje vi så på oss selv som ekstra brennende på den tiden.

Men vi begrenset ikke engasjementet vårt til menigheten. Vi misjonerte på Egertorget, og vi engasjerte oss i «Nei til EU». Et helt semester stod jeg og flere med meg grytidlig opp for å gå på bønnemøte sammen med Stephan i Mariboes gate.

Vi ba innstendig om at Norges befolkning skulle stemme mot et medlemskap i EU. For meg personlig hadde dette en pris. Jeg sovnet på lesesalen hver dag, utslitt etter alle aktivitetene i menigheten, studentarbeidet på universitetet og bønnemøtene i gryotta.

Da nei-et var et faktum, klarte jeg ikke å feire. Jeg hadde et enormt søvnbehov, etter hvert kom jeg meg ikke på forelesning, jeg kjempet for å klare å holde trykket oppe i menighetsarbeidet. I dag forstår jeg at dette var starten på en eksistensiell krise og min exit fra menighetsmiljøet, og at jeg var utbrent og deprimert.

Det var på denne tiden at jeg begynte å legge merke til andre trekk ved miljøet jeg var en del av. Vi kunne gjerne le av den rigide og repetitive liturgien i kirken, men hadde vi ikke også vår egen liturgi?

Dramaturgien i et møte varierte ikke stort fra gang til gang. Det var en god halvtime med lovsanger på storskjerm, gjerne en innledning, så innsamling av kollekt og kollektbønn før dagens predikant besteg talerstolen. Det var alltid en innstendig oppfordring om å komme frem til forbønn etter talen, det var håndspåleggelse og den obligatoriske «falle til jorden» (med møtevertene som stod klare til å ta i mot).

Jeg oppdaget også at noen av ungdommene plutselig forsvant, hva skjedde egentlig? De hadde vært brennende for Jesus, men så kom de sjeldnere og sjeldnere, og til slutt ble de borte, vi hørte aldri fra dem igjen. Jeg må med skam si at jeg ikke anstrengte meg særlig for å ta kontakt med dem selv.

Det ble mumlet om at de var frafalne, de hadde forlatt den smale vei, noen var til og med blitt samboere. For et fall! Det var ikke mulig å tenke seg at de fremdeles hadde troen, når de hadde valgt bort menigheten og fellesskapet.

Det gikk rykter om at én av dem var innlagt på psykiatrisk avdeling. Jeg tok ikke kontakt med henne heller. Det er jeg ikke særlig stolt over.

Høsten 1995 skjedde det et par episoder som satte i gang den prosessen som ledet til at jeg forlot det kristne fellesskapet. Den første episoden fant sted under et arbeidsmøte for Stephans såkalte koordinatorer (mellom­ledere ville man kanskje kalt det i dag, en uriaspost var det den gangen også).

Jeg hadde grublet­ en del på dette med hvem som fikk status i miljøet, hvem som ble lagt merke til. Så jeg tok det opp med Stephan i plenum. «Må det alltid være de som roper høyest, hopper og danser og står på fremste rad, som skal lede? Hva med folk som er litt mer innadvendte? Er det ikke andre­ måter å ære Gud på?»

Stephan reiste seg og ropte mot meg: «David­ danset av all makt for Herren!». Og med det endte den samtalen­. I ettertid kom noen av de ­andre koordinatorene til meg og sa at de egentlig tenkte på det samme­ selv.

Noen uker senere arrangerte vi studentmøte på Blindern med en kjent studentpastor fra USA. Navnet har for lengst forsvunnet ut av bevisstheten min.

Som leder for Ny Generasjon Studenter var jeg ansvarlig for arrangementet. Det var fullt hus, folk stod langs veggene, og predikanten prekte seg svett og varm.

Da vi var kommet dit i liturgien at han skulle be om sjelers frelse, ba han alle om å lukke øynene. De som ville bli frelst, skulle løfte en hånd – dette var bare en sak mellom dem og Gud.

Salen dirret av håp, inderlig bønn og sikkert en god del angst. Jeg var med ham i bønnen om at flest mulig skulle gi seg over til Gud, men jeg åpnet ikke øynene. Pastoren ba for dem som var blitt frelst, og vi avsluttet møtet.

Umiddelbart etter at siste ord var sagt, krysset Stephan og Anne rommet og spurte meg hvem som hadde løftet en hånd. «Jeg vet ikke», svarte jeg, «jeg lukket jo øynene».

Da ble de begge rasende, ropte og skjelte meg ut fordi jeg hadde latt muligheten gå fra meg. Nå var det slett ikke sikkert at disse menneskene som hadde gitt seg over til Gud noensinne ville følge opp sitt løfte, nå gikk vi glipp av sjelers frelse, saken kunne ­være tapt.

Jeg sa ikke så mye, men tenkte at jeg selv ville ha opplevd det fryktelig ubehagelig dersom pastoren hadde lovet meg at dette var en sak mellom meg og Gud, og så stod fiskerne likevel klare for å hanke meg inn etterpå.

Når dine fremste forbilder angriper deg for handlinger og valg du selv mener er rette, kan det være en tøff psykisk belastning, og et sjokk med fysiske reaksjoner. Det var det også for meg, og jeg opplevde det som enormt urettferdig. Heldigvis hadde jeg en god venn i en av de andre koordinatorene til Stephan.

Han ga meg omsorg og anerkjennelse for urettferdigheten og det grenseoverskridende ubehaget i situasjonen. Jeg bestemte meg der og da, på en benk under et tre på Blindern.

«Jeg er ferdig med dette, jeg drar hjem».

Da ryktene begynte å gå om at jeg skulle flytte tilbake Bergen, kom Stephan på besøk hjem til meg, i leiligheten på Grünerløkka. Det var bare meg og ham, og han ville vite om jeg dro med et lett hjerte.

Kanskje han lurte på hvorfor jeg plutselig hadde bestemt meg. Jeg kunne ha sagt noe da. Jeg gjorde det ikke. Det var gått for langt, og jeg orket ingen konfrontasjoner. Jeg var utslitt, deprimert og slagen. Men likevel hadde jeg en overbevisning i mitt hjerte – nå starter et annet liv, mitt eget liv, mitt egentlige liv.

Så jeg pakket kofferten og dro fra mine kjære venninner og samboere som ble igjen i bofellesskapet i Steenstrups gate. Jeg landet i byen mellom fjellene, jeg begynte en ny tilværelse. For å ha et slags ankerfeste i denne overgangsfasen, flyttet jeg inn i et økumenisk studenthjem drevet av presten Arnfinn Haram, som senere konverterte til katolisismen.

Der var det tidebønner og filosofiske samtaler med referanser jeg ikke hadde, men det var et trygt sted å være, med plass for hele mennesket, ikke bare en opp-giret halleluja-versjon.

Jeg har aldri gått ut offentlig med min historie. Grunnen til at jeg gjør det nå, er at min gamle venn Eivind Aadland har skrevet en kronikk til forsvar for den ledertypen som Stephan representerer.

Han forsvarer også, om enn med et lite forbehold, Hillsong-lederen Jostein Krogedal, som har fått mange varsler på seg for å dyrke en fryktkultur.

Eivind skriver: «Å kritisere at en leder ikke har klart å oppføre seg perfekt overfor noen av de titusener man møter i løpet av sin tjeneste, virker litt som å skyte spurv med kanon».

Jeg synes å huske at Matteus skrev noe om at Gud følger med på hver eneste spurv. Hvis ett menneske har blitt tråkket på, blitt behandlet dårlig eller blitt kontrollert av frykt –er ikke dette ett menneske for mye?

Skal vi slutte å kritisere kristne ledere og hverandre for Sakens skyld? Skal vi se gjennom fingrene med alvorlige overgrep og overtramp, fordi vi har et større mål for øye? Skal vi overse selvmord og selvmordsforsøk, angst, depresjon og uro? Kan vi slå en strek over tap av selvrespekt, trygghet, tillit og knuste drømmer?

Dagens kristne og religiøse ledere må ta inn over seg at dette er konsekvensene for mange mennesker i menigheter hver eneste dag, over hele kloden.

«For vår egen del må vi være villige til å bli tuktet, irettesatt, utfordret, disiplinerte og satt på benken,» skriver Eivind, om hvordan menneskene i menigheten skal forholde seg til den autoritære lederen. Kanskje vi heller skal snu på det? Kanskje det heller er de kristne lederne som må tåle å bli tuktet, irettesatt, utfordret, disiplinerte og satt på benken?

Hvis ikke kristne ledere og menigheter aktivt jobber med dette, hver eneste dag, hele året rundt, hvert eneste år, blir miljøene konforme og selvbekreftende. Alle uttrykker de samme meningene og holdningene, av frykt for å havne utenfor fellesskapet. Ukulturer som kunne ha vært korrigert, forsterkes. Konsekvensene for den enkelte «spurven» kan være katastrofale og vare livet ut.

Dere som fremdeles er på innsiden, må fremsnakke folk som tør å være kritiske mot ledelsen og fellesskapet som gruppe, folk som tør å skille seg fra gruppens konsensus. Jevnlige anonyme undersøkelser blant medlemmer kan også være et godt redskap.

I tillegg må dere tørre å rådføre dere med fagpersoner utenfor det kristne fellesskapet, som for eksempel gode organisasjonspsykologer. Det kan også være en idé å snakke med oss som en gang var innenfor, for å lære av våre erfaringer.

De kristne lederne jeg har hatt å gjøre med i mitt forrige liv, har ikke ønsket å gå i offentlig dialog med kritikerne sine. Det er i beste fall dumt, fordi de da går glipp av verdifull tilbakemelding fra folk som har brydd seg om dem.

Det er ikke slik at vi som har gått ut, ønsker dem dit pepperen gror. Men vi ønsker at våre opplevelser skal bli anerkjent og tatt på alvor, og vi ønsker at de kristne lederne skal tørre å snu speilet mot seg selv, slik vi alle må gjøre gjennom livets løp.

Selv er jeg fremdeles en troende, om enn tidvis tvilende. Men jeg kommer aldri til å vende tilbake til det kristne fellesskapet i dette livet. Til det var prisen for høy.

Dagen har kontaktetStephan Christiansen for å gi han anledning til å svare.

Elisabeth Kleppe (46)er produsent og regissør i filmselskapet Aldeles. Hun er oppvokst i De Frie Evangeliske Forsamlinger i Bergen, og var aktiv i Oslo Kristne Senter mellom 1992 og 1995.

I 2013 blehennes film Predikanten vist på NRK, en film som handlet om faren, predikant Finn Cornelius Kleppe.