Si nei til idrettsboikott

Spørsmålet om idrettsboikott har igjen dukket på den internasjonale agendaen. Menneskerettighetsgrupper ber verdens nasjoner om å la være å stille opp i neste års vinter-OL i Beijing. Og her hjemme debatteres det i idrettskretser om vi bør holde oss borte fra fotball-VM i ørkendiktaturet Qatar samme år, dersom vi skulle kvalifisere oss.

Vi er skeptisk til boikott som virkemiddel i sportens verden. Og vi må innrømme at det standpunktet er kraftig påvirket av hvordan Israel har blitt behandlet på dette området. Ingen annen nasjon har de siste årene blitt så sterkt offer for denne uverdige sammenblandingen mellom idrett og politikk som nettopp Israel.

Har du for eksempel tenkt over hvorfor Israel alltid deltar i den europeiske gruppen i kvalifiseringen til internasjonale fotballturneringer, selv om landet jo vitterlig rent geografisk tilhører Asia? Det er fordi arabiske og muslimske land nekter å spille mot den jødiske staten. Dessverre har det internasjonale fotballforbundet FIFA bøyd seg for presset og løst problemet ved å vedta at Israel ligger i en annen verdensdel enn det nasjonen gjør.

Fotballpampene burde heller ha gjort som verdenssjakkforbundet FIDE. De har begynt å sette hardt mot hardt overfor islamske diktaturer som hater Israel. Iran får nå ikke lenger delta i internasjonale sjakkturneringer så lenge ayatollaene ikke tillater iranere å spille mot israelere. Derfor kan det unge iranske supertalentet Alireza Firouzja ikke lenger representere Iran, men må spille under FIDE-symbolet når han møter for eksempel vår egen verdensmester Magnus Carlsen.

Israels behandling som sportens paria er det fremste eksempelet på hvordan idrettsboikott brukes mot små enkeltnasjoner. Men samme fremgangsmåte er også benyttet i storpolitikken og mot noen av verdens største idrettsnasjoner.

I 1980 skulle sommer-OL arrangeres i Moskva i daværende Sovjetunionen. Det kommunistiske regimet hadde året før invadert Afghanistan til store protester fra Vesten. USA bestemte seg for å nekte amerikanske idrettutøvere fra å delta i Moskva-lekene. Presset var stort på USAs allierte om å gjøre det samme. De fleste, Norge inkludert, fulgte amerikanernes eksempel.

Boikotten fikk liten praktisk betydning. Sovjet fortsatte sin okkupasjon og det var idretten selv som ble mest skadelidende. For fire år senere var det sovjetrussernes tur til å ødelegge et amerikansk prestisjearrangement. I Los Angeles-OL i 1984 sa Sovjet sammen med de fleste Warszawapakt-landene takk for sist og uteble med sine utøvere, offisielt fordi de var bekymret for sikkerheten.

Vi har ikke noe særlig til overs verken for de kommunistiske makthaverne i Kina eller oljesjeikdiktaturet i Qatar. Likevel vil vi ta til orde for så langt det er mulig prøve å holde idrett og politikk adskilt.

I antikkens tid ble det innført det man kalte en olympisk fred for at utøvere fra fiendtlige stater kunne møtes til fredelig kappestrid uavhengig av det som ellers skilte dem. Det idealet har faktisk ikke gått ut på dato. Sport er en arena som bygger bro mellom mennesker. Slik bør det fortsett være.