– Sier de blir kristne på grunn av IS

Hun har nettopp kommet tilbake fra Midtøsten. De siste ukene har hun vært vikar i barnehagen der hun før var fast ansatt. Hun elsket jobben sin. Likevel sa hun opp, fordi hun kjente en dragning som ble umulig å stå imot.

– Jeg skal tilbake til Midtøsten. Da reiser jeg for å bo der over lengre tid, sier hun.

– Hva er det som drar deg?

– Jeg har aldri vært et sted der mørket er så tydelig, men heller ikke noe sted der håpet har vært så sterkt, forklarer hun og utdyper:

– Midt i kaos ser jeg en levende Gud som står ved sine løfter til enker og farløse. Det gjør at jeg kjenner meg veldig levende.

Bodde med flyktninger

Den unge kvinnen er oppvokst i en kristen familie. Kontrasten mellom norsk julefeiring og den rå virkeligheten hun nettopp har forlatt, er overveldende. I det ene øyeblikket snakker hun energisk om alt hun har opplevd. I det andre ser hun tankefullt ut i lufta og leter etter ord.

Hun ønsker ikke å bruke sitt virkelige navn i avisen, av hensyn til egen og andres sikkerhet. Vi kaller henne «Ellen».

Ellen tok ikke inn på hotell da hun reiste til et av Syrias naboland. De første ukene bodde hun sammen med en kurdisk familie som nettopp hadde flyktet fra Nord-Syria.

Familien bodde på gata og var i en desperat situasjon da de kom i kontakt med evangeliske kristne som fant en leilighet til dem. I samme leilighet innlosjerte de Ellen.

– Det var både fantastisk og krevende å bo så tett. Familien hadde opplevd mye smerte. De var så rause og gjestfri, men de var også traumatisert. Særlig moren var svært deprimert, forteller hun.

Den eldste datteren i familien snakket engelsk. Ellen og jenta fikk en spesiell relasjon, forteller hun.

– Hun fikk et møte med Jesus. Det var stort å få være med på vandringen hennes.

Ivaretatt

Den kurdiske ungjenta ble tatt godt i mot av lokale kristne og ble del av et kristent ungdomsmiljø.

– Litt etter litt ønsket hun å bli nærmere kjent med Jesus. Å gå til det skrittet, med alt det innebærer for en muslimsk kurder å bli en etterfølger av Jesus, var ikke noe enkelt valg, forteller Ellen og fortsetter:

– På et bønnemøte der vi ba for Syria, opplevde jenta at Gud kalte på henne. Med hjelp av en tolk fikk vi forklare evangeliet for henne. Senere, da jeg hadde reist hjem, tok hun imot Jesus. Nå er hun koblet med andre Jesus-troende syrere med muslimsk bakgrunn. De tar vare på henne.

Hjulpet av menighet

Det som skjedde med den kurdiske ungjenta, er det samme som mange muslimske flyktninger har opplevd de siste årene.

De søker til kirker og kristne organisasjoner for å få mat og praktisk hjelp. Men så finner de mer. Mange av dem er selv ofre for vold som er utført i islams navn. Kontrasten til kjærligheten de møter i kirkene, blir så stor at de begynner å stille spørsmål.

Slik var det for ekteparet Mustafa og Jihane også. De er kurdere fra Afrin i Syria og måtte flykte til Libanon. Tidligere jobbet han som togfører. Nå er han syk og arbeidsledig.

Dagen møtte dem nylig i det lille skuret de leier i utkanten av Beirut. De sov på madrasser rett på gulvet. De hadde ingen skap. Klærne hang på knagger på veggen.

Men de hadde en hybelkomfyr, et kjøleskap og et fjernsyn som de har fått av en lokal menighet. Denne menigheten har også har sørget for skolegang for datteren Slava (13).

Fremtidsdrømmer

Slava elsker å tegne. Drømmen er å bli motedesigner. På veggen over madrassen henger tegninger av modeller i de flotteste kreasjoner. Kontrasten til det fattigslige rommet kunne ikke vært større.

På en av dem har hun tegnet at hun selv gir hjertet sitt til Jesus. Uoppfordret går Slava i gang med å forklare at Jesus er både bror, far og frelser. Dét har hun lært på skolen. Hun har også lært å danse og snakke engelsk.

Moren smiler mens hun lytter til datterens taleflom. Også hun og ektemannen har kommet til tro på Jesus.

– Jeg ber for datteren min hele tiden. Om at hun skal få en god jobb. I henne ser jeg lys og glede, sier Jihane.

Hun forteller at troen har forvandlet familien.

– Den største endringen er at vi er blitt så glade i hverandre. Vi har fått en fred i familien som vi ikke hadde før.

Omveltninger

Vekkelsen forvandler ikke bare enkeltmennesker og familier. Den forvandler også menigheter.

Før flyktningkrisen begynte, kom det rundt 90 personer til gudstjeneste i Resurrection Church i Beirut (RCB). I løpet av ni år har den evangeliske menigheten vokst til 1.300 medlemmer. 70 prosent av dem er flyktninger.

«Mange arabere velger å følge Jesus i våre dager», skriver hovedpastor i RCB, Hikmat Kashouh, i boken «Following Jesus in Turbulent Times».

Han har erfart at folk møter Jesus på forskjellige måter:

«Folk møter ham i visjoner og drømmer. Noen søker ham fordi de kjenner en dyp tørst og hunger etter sannhet. Andre kommer til ham på grunn av kjærligheten de ser i livene til sine kristne venner. Andre opplever utfrielse, fred og frihet etter at noen har bedt for dem i Jesu navn. Og atter andre reagerer på islamsk radikalisering ved å søke mot kristendommen i stedet», skriver pastoren i boken som ble utgitt i fjor.

Pastoren prøver ikke å skjule at tilstrømningen av flyktninger har skapt et snev av kaos i menigheten. Oppfølgingen av nye troende har krevd store ressurser, og enkelte av de gamle medlemmene føler at menigheten deres ikke er til å kjenne igjen.

Disippelgjøring

Hikmat Kashouh har ofte fått spørsmål fra kristne i Vesten om hva de skal gjøre for å nå ut til flyktninger på sitt eget hjemsted. Da svarer han med å stille et spørsmål i retur: Har de noen gang tatt seg bryet med å banke på døren til flyktningene og besøke dem?

«Hvis vi ønsker å reflektere Guds karakter, må vi være villige til å bevege oss ut av vår komfortable livsstil og oppsøke dem som er i nød – ikke vente på at de skal komme til oss», skriver han.

Pastor Hikmat er særlig opptatt av å dele erfaringer om hvordan man kan hjelpe kristne med muslimsk bakgrunn å bli grunnfestet i troen, så de ikke faller fra.

Den libanesiske pastoren tror også at vestlige kristne har ett og annet å lære når det gjelder å møte muslimer med respekt og kjærlighet.

Mange steder regnes det som svært kontroversielt når muslimer kommer til tro på Jesus. I Libanon har kirkene likevel opplevd få problemer.

«Jeg tror at grunnen til at kirken vår kan tjene og vitne i vår del av verden uten å oppleve mye forfølgelse, skyldes at våre muslimske venner vet at vi aldri vil behandle dem eller religionen deres med mangel på respekt og ære», skriver han i boken.

Farløse barn

Respekt og kjærlighet er også fundamentet for kvinnen som leder et nettverk av husmenigheter i Irak. Dagen møtte henne i Erbil i Nord-Irak tidligere i år. La oss kalle henne Maria. Fordi arbeidet er sensitivt, velger vi å anonymisere henne.

For Maria startet arbeidet med et sjokkartet møte med foreldreløse barn i Bagdad i 2003, samme år som Iraks mangeårige diktator Saddam Hussein ble avsatt.

Hun jobbet i ledelsen på et universitet i hovedstaden på denne tiden. Det var sjefen hennes som utfordret henne til å oppsøke et sted i byen der det bodde mange foreldreløse barn. Han hadde skjønt at hun var glad i barn og ville se hvordan hun reagerte etter å ha møtt disse barna.

Maria ble knust av synet som møtte henne. Hun så barn som spiste søppel. Som bodde på gata eller i skrøpelige hus uten vann og elektrisitet. Det var tusener av dem.

«Hvorfor, Gud?», ropte hun mens tårene rant.

Tilbake på jobb stilte hun sjefen det samme spørsmålet: «Hvorfor sendte du meg dit?»

– Fordi verken regjeringen eller rikfolk i Bagdad gjør noe for dem, men jeg vet at dere kristne kan hjelpe, svarte han.

Huskirker

Marias liv ble snart snudd på hodet. Hun måtte slutte i jobben på grunn av trusler, men arbeidet som hun hadde startet for enker og farløse barn fortsatte. Og fordi hun hadde ledig tid, nå som hun var uten jobb, ble hun sendt på et kurs om kirkeplanting i Egypt.

Tilbake i Bagdad fikk hun en telefon med spørsmål om å komme på sykebesøk og be for en mann som var døende av kreft. Hun nølte. Bagdad var livsfarlig å ferdes i på denne tiden, men ektemannen oppmuntret henne. Derfor ga hun motstrebende etter.

Da hun kom frem, var den sykes hus fullt av naboer som ville ta avskjed med ham. Maria følte seg utilpass. Hun hadde ingen tro på at hennes bønn kunne gjøre noe til eller fra.

– Den syke var helt gul i ansiktet og hadde en stor svulst i magen. Jeg ba en kort bønn, avsluttet bønnen i Jesus navn og forlot huset, forteller hun.

Dagen etter ble hun oppringt fra samme nummer. Hun regnet med det var den sykes familie som ville fortelle at han var død

– De fortalte at den syke hadde stått opp av sengen. Han ba meg komme på besøk igjen.

Nå hadde det kommet enda mer folk til huset, men de hadde ikke kommet for å gå på sykebesøk. De kom for at Maria skulle be for dem også.

– Dette er den første husmenigheten din, kommenterte mannen min da vi var på vei hjem. Han fikk rett, forteller hun.

De neste årene bygget hun opp team som kunne starte husmenigheter både i Bagdad, rundt Mosul og i de kurdiske områdene i Nord-Irak. I dag teller nettverket over 200 menigheter. I begynnelsen hadde de fleste medlemmene kulturelt kristen bakgrunn, men de siste årene har de også startet husgrupper for tidligere muslimer.

Maria opplevde at det ble lettere å snakke om Jesus i Irak etter at IS angrep i 2014.

– Før ble vi avvist i mange landsbyer. Nå er flere interessert i å høre, sier hun.

– På grunn av IS

Også norske Ellen forteller om en ny åpenhet for evangeliet, fordi folk er trøtt av vold og terror:

– Når jeg spurte folk hvordan de hadde møtt Jesus, svarte mange at det hadde skjedd på grunn av IS, forteller hun.

For Ellen ble dette en mektig bekreftelse på at Gud ikke lar seg overvinne av mørket.

– Ikke en gang døden kan holde ham fast. Flyktningene har opplevd det mørkeste og styggeste, men midt i dette er mennesker blitt ledet til Jesus. Midt i grusomheten blir det skapt liv av død. Det ble veldig håpefullt for meg, sier hun

– Hva tror du de mente når de sa «på grunn av IS»?

– To av dem som sa det, hadde flyktet fra Mosul. De hadde opplevd at den levende Gud åpenbarte seg for dem gjennom mennesker de møtte. De opplevde at kristnes godhet mot dem åpnet noen dører inn i hjertene og førte familien til Jesus. De skulle gjerne ha vært flukten og grusomhetene foruten, men likevel opplevde de at dette førte dem fra døden til livet.

– Andre hadde vandret en lengre vei. De hadde først søkt en mer ekstrem form for islam, før de fikk en åpenbaring om hvem Jesus var, både gjennom mennesker og ved at Gud selv viste seg for dem.

Ellen forteller at hun selv flere ganger fikk være med og dele de gode nyhetene om Jesus til muslimske flyktninger.

– De var ivrige etter å høre mer. Det var tydelig at dette var noe de lengtet etter.

Hun møtte flere muslimer som var blitt kristne. Det gjorde inntrykk å høre hvilke vurderinger de hadde gjort før de konverterte. De som hadde opplevd så mange farer gjennom år med krig og terror, ble stilt overfor enda en fare hvis de skulle følge Jesus: Faren for å bli forfulgt og utstøtt på grunn av troen sin.

– Da måtte de vurdere om troen på Jesus var verdt det.

Ellen har tenkt mye på Jesu ord i Markus 10 om at «enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen».

– Disse menneskene lever midt i dette løftet. De opplever forfølgelse. Noen blir utstøtt fra kjernefamilien og mister kone og barn, mødre og fedre. Da er det sterkt å oppleve at jeg kan få være en søster for noen som har mistet søsteren sin.

Kirkens historie skrives på nytt

Krisen som ble en mulighet