Sjøholt folkehøgskole fortjener støtte

På Dagsrevyen onsdag kveld fikk vi igjen høre det nokså meningsløse argumentet om at noe ikke hører hjemme i 2020. Bakgrunnen er at nye Sjøholt folkehøgskole starter opp sin virksomhet til høsten. Skolen er eid av Indremisjonsforbundet, og opererer dermed ut fra det samme verdidokumentet som de øvrige ImF-skolene. Der blir blant annet ekteskapet mellom mann og kvinne fremhevet som den bibelske ordningen for samliv.

Dagen har tidligere omtalt denne folkehøgskolen. Opprettelsen er resultatet av et langvarig arbeid for å gi et tilbud til 16-åringer som faller utenfor i den vanlige skolen. Det er rosverdig at ImF viser samfunnsansvar og etablerer et skoletilbud som forhåpentligvis vil redusere frafallet i videregående utdanning. Men det er altså ikke dette som har gitt skolen medieoppmerksomhet de siste dagene.

Etter at lokalavisen Bygdebladet først omtalte saken, plukket blant andre NRK den opp. I reportasjen hos rikskringkastingen heter det blant annet at «Å vere skild, ha barn utanfor ekteskap eller leve i eit homofilt parforhold vil i dei fleste tilfelle føre til at du ikkje er kvalifisert til stillingane.»

Det kan stilles spørsmål ved hvor dekkende dette er. Men de som kommenterte saken i Dagsrevyen, har liten vilje til å forstå og respektere det som er skolens anliggende. Til og med statssekretær Knut Aastad Bråten (V) i Kulturdepartementet benytter anledningen til å karakterisere skolens verdigrunnlag som gammeldags. Han uttrykker sin glede over at det finnes andre folkehøgskoler med en annen ­profil.

Sleivsparket til tross peker statssekretæren på et vesentlig forhold. For ingen er nødt til verken å arbeide ved eller å være elev ved Sjøholt folkehøgskole. Enhver har anledning til å gjøre seg opp sin egen mening om hva skolen står for. Men samfunnet nærmer seg det illiberale når man vil forby det man ikke liker.

Det er grunn til å tenke over hvilke rammevilkår det er grunn til å forvente at staten vil gi kristne skoler i fremtiden. Særlig hvis skolene ønsker å opprettholde en slik profil som mange av landets kristne friskoler har gjort i lang tid, hvor man forventer tilslutning til det skolen står for også når det gjelder ansattes samlivsform. Den politiske viljen til å tolerere at noen fortsatt ønsker å operere i tråd med det som inntil nylig var dominerende kristen samlivsetikk, ser ut til å krympe.

Likevel må vi understreke at lovverket åpner for å stille forventninger til ansatte som går utover de formelle kvalifikasjonene, når det er snakk om religiøst baserte institusjoner. I tillegg kommer det allmenne aspektet at man neppe setter en radikal sosialist til å bestyre kommunikasjonsavdelingen i Høyre, eller en overbevist hindu til å holde gudstjenester i Den norske kirke.

Det synes å vokse frem en forestilling om at man gjennom statlige reguleringer og offentlig harselas kan presse livssynsbaserte organisasjoner til å forlate overbevisninger de har hatt i århundrer.

Det er lov å mene at Sjøholt folkehøgskole burde vrake sitt verdidokument. Men det må også gå an å respektere at de faktisk ønsker å ta sin overbevisning på alvor, uten at man med det skal ty til lettvinte karakteristikker. Meningstyranni er vanligvis noe vi forbinder med ikke-demokratiske samfunn.