Skammen forsvant da Linda våget å være åpen

– Å få psykose er nærmest som å bli språkløs. Det blir forvirrende snakk, ukloke ord og merkelig oppførsel. En ordsalat, rett og slett. I dag sier jeg at jeg lever med en psykose, men at jeg ikke lenger er i en psykose, forklarer hun.

Jeg treffer Garvik på Bergens største kjøpesenter som har ambisjoner om å bli enda større. Det er et surr av stemmer rundt oss, men de lar seg ikke overdøve av stemmene fra Garvik sitt sjelsliv.

– Jeg hører fortsatt stemmer og kjenner en kraft som jobber i meg mens vi sitter her. I starten av sykdomsprosessen hørte jeg truende stemmer som truet med at jeg ville miste alle jeg var glad i om jeg ikke gjorde bestemte ting. Fortsatt kan jeg kjenne på kampen mellom det onde og det gode på innsiden, men det er det gode som seirer, forteller hun.

Når Garvik snakker om psykosen, omtaler hun den som en «mer-opplevelse», eller et åndelig møte med en ukjent kraft.

– Hva sier psykologene om din måte å snakke om sykdommen på?

– Vi krasjer litt, men de synes det er interessant å høre. Psykologene omtaler min diagnose som en biokjemisk sykdom i hjernen og ikke reelle menneskelige opplevelser. Personlig opplevde jeg psykosen som en åndelig prosess. Mange sier at de tenker litt i samme baner, men at de ikke våger eller har forutsetning for å si noe om det.

Redselsfulle år

De tre første årene som psykotisk beskriver hun som redselsfulle. Hun så fryktelige ting og slet med destruktive stemmer.

– Det opplevdes som å leve på flukt. Det var grusomt. Livet besto i å vente på at jeg kunne ta en sovetablett og legge meg, minnes hun.

Garvik forteller at hun mistet «alle» i den fasen og at hun ble fryktelig ensom. Hun greide ikke å ta telefonen og åpnet aldri døren når noen ringte på.

– Det var ingen som forsto at jeg var fryktelig syk, tror hun.

– Hva med familien din?

– Jeg sa ikke så mye om det som foregikk inni meg. De ville trodd jeg var gal om jeg fortalte det. Jeg tenkte jo faktisk at jeg var alene i hele verden med mine erfaringer.

– Hva var det som hjalp deg ut av psykosen?

– Det handlet mye om å komme ut av isolasjonen. Men for å gjøre det, måtte jeg utfordre stemmene, angsten og depresjonen. Det var forferdelig tøft.

Fant trygghet

Etter andre gangs innleggelse fikk Garvik kontakt med avdeling for psykisk helse i bydelen hun bodde i. Der møtte hun en sosionom som ringte henne og utfordret henne til å møte andre som slet med psykiske lidelser.

– Det tok tre måneder før jeg forsto at de andre ikke var farlige. Da jeg fant tryggheten, ble det et godt sted å være. Min vennekrets består i dag av mennesker som har slitt med utfordringer av psykisk art. De svikter ikke, og jeg kan stolt si at de er mine venner, sier Garvik, som er ansatt som erfaringskonsulent ved Solli DPS i Bergen.

– Etter 16 år med uføretrygd jobber jeg i dag 70 prosent, sier hun med stolthet i stemmen.

Feilbehandling

Underveis i prosessen med å bli frisk opplevde hun det hun kaller maktmisbruk i helsevesenet. Andre gang hun ble innlagt hadde psykologene en teori om at psykosen ble utløst av rus.

– De tok fra meg bilen og sertifikatet. For å få sertifikatet tilbake måtte jeg bevise at jeg ikke ruset meg. I seks uker var jeg på en rusklinikk, og det tok over ett år før jeg kjørte bil igjen. Jeg ble ikke hørt, hevder hun.

I dag har hun valgt å tenke positivt om den traumatiske opplevelsen. Den har lært henne at det noen ganger kan være vanskelig å få tillit hos de som skal hjelpe.

– Det er nærmest umulig å gi beskjed om dårlige holdninger og feilbehandling, for alt tolkes opp mot sykdom. På sett og vis blir vi stemmeløse. Når jeg prøvde å si at jeg ikke ruset meg, fikk jeg høre at jeg ikke hadde innsikt i min egen situasjon. Jeg ble fanget i en diagnose. «Du forstår ikke dette, du,» kunne de si.

Vendepunktet

Det første vendepunktet i prosessen med å bli frisk kom da hun greide å tilgi psykologen som sendte henne til avrusing.

– Jeg fant ut at jeg var den eneste som hadde det vondt ved å gå rundt og være bitter og sint på henne. Hun ante jo ingenting om at jeg var sint. Da jeg greide å legge det bak meg, ble det lærdom i stedet for aggresjon og sinne. I dag ser jeg at jeg kan hjelpe andre som erfarer at de blir overkjørt av fag og teori.

Garvik forteller at det fulgte mye skam med diagnosen og at hun vegret seg for å fortelle andre om den.

– Men skammen forsvant da jeg våget å være åpen. Da ble det respekt i stedet for skam, fordi folk forsto hvor tøft jeg hadde hatt det.

Hennes oppfordring til andre som sliter med psykiske lidelser er å finne en arena og trygge rom hvor en kan være åpen med sin egen prosess.

Kompleks og vanskelig

Marie Farstad er psykoterapeut og ga ut boka «Skam» i 2016. Hun beskriver skam som den mest komplekse og vanskelige følelsen vi mennesker kan ha.

– Skam rammer hardt og urettferdig, sier hun.

– Hva mener du med det?

– Skam rammer der mennesker blir utsatt for vold, overgrep og omsorgsvikt. Det urettferdige består i at der et menneske mangler sunn skam overfor en annen, så blir den andre bærer av en destruktiv skam. Et barn velger ikke sine foreldre. Hvis man opplever omsorgssvikt, er det ikke barnets feil. Likevel blir det bærer av en dyp skam. Skam er en følelse som oppstår i relasjon, og den er ofte knyttet til svært smertefulle følelser av avvisning. For noen fører skam til selvskading, og i verste fall selvmord. Skam er en følelse vi må ta på alvor. Den sier noe om hvor hardt livet kan ramme.

Stigmatisering

– Hvor utbredt er den destruktive skammen som kan være direkte ødeleggende for en persons egenverd?

– Jeg har ingen tall på det, men erfaringsmessig er det dessverre nokså utbredt. Det gjelder særlig der mennesker har opplevd traumer, blitt stigmatisert, mobbet og utestengt. Skam er uløselig knyttet til stigmatisering.

– Hva er det vi skammer oss over?

– Det er både veldig allment og individuelt. Skam er en respons på avvisning eller trussel. Når vi blir avvist, oppstår skam som respons. Det er også en allmenn menneskelig respons hvis man kjenner seg truet.

– Videre kan skam oppstå der vi ikke holder mål, for eksempel knyttet til kropp, helse, seksualitet, utseende og prestasjonskrav.

– I kristen setting kan det være snakk om gudsbilder vi føler ikke er slik de burde, eller standarder vi ikke føler vi når opp til. Ensomhet, fattigdom, utestengelse og annerledeshet er mer allmenne opphav til skam.

– Hva er forskjellen på skyld og skam?

– Der har det blitt rotet mye i teologi og psykologi. Enkelt sagt er skyld et rettslig og moralsk begrep, mens skam er en følelse. Mens skyld handler om noe jeg har gjort eller latt være å gjøre, enten av rettslig, moralsk eller trosmessig art, så er skam en respons på noe relasjonelt som går galt. I tillegg er skam knyttet til værefølelsen, til det eksistensielle «jeg er». Med andre ord handler det om handling kontra væren.

En lang vei å gå

Farstad understreker at det er veldig viktig å snakke ordentlig om begrepene fordi de har blitt så sammenblandet.

– Er det fortsatt like skambelagt å få en psykisk lidelse?

– For noen, ja, men generelt er det mindre skamfullt enn før. Vi har ulike kulturer i Norge, i kirkelandskap, i lokalmiljøer og familier. Men selv om åpenheten er større, har vi likevel en lang vei å gå før vi kan si at psykisk lidelse er avskammet. Jeg tenker at målet må være at psykisk lidelse ikke blir stigmatisert. Å erfare åpenhet, respekt og likeverd minsker skammen.

– Linda Garvik forteller at skammen forsvant da hun våget å være åpen om lidelsen. Hvor viktig er åpenhet?

– Mange har nok lignende og viktige erfaringer som henne. Samtidig kan åpenhet også være sårbart der åpenheten trigger en ubearbeidet skam og gjør situasjonen vanskeligere.

Farstad sier at det er viktig å tenke over hvor man er åpen, med hvem og om det skjer i trygge nok rom. Der skam er knyttet til en oppveksthistorie med vold, omsorgssvikt og mobbing, er ikke åpenhet i seg selv nok. Da må skammen bearbeides på andre måter, mener hun.

– Der det er mye sunn skam, er det godt å være. Der det er lite sunn skam, blir det krevende å være menneske, konkluderer hun.

Sunn skam omtaler hun som en type skam som beskytter oss, for den varsler om fare før den skjer.

– Den omhandler beskyttelse både for selvet og for andre. Sunn skam verner både andre og oss selv mot krenkelser – gjennom respekt for og ivaretakelse av grenser, integritet, subjektivitet og diskresjon.

Ikke bare negativt

Når Linda Garvik reiser rundt og deler egne erfaringer, snakker hun ofte med mennesker som har en psykisk lidelse.

– En del kjenner på skam, men ikke alle. Men for enkelte er det sånn at de ikke våger å snakke med noen om hvordan de har det, eller søke behandling. De har ingen venner lenger fordi skammen er så stor.

Hun understreker at skam ikke bare er negativt.

– Når vi har gjort noe galt eller sagt noe vi ikke burde sagt, er det greit at vi kjenner på skam. Men man burde ikke skamme seg over at man er syk. Selv tenker jeg at de som har en psykisk lidelse er kjempesterke, og at de kanskje har vært det for lenge.

Garvik tenker at skam er en grei følelse å ha hvis man har sagt eller gjort noe man ikke burde.

– Men man skal ikke skamme seg over at man er syk.

Selv erfarte hun verdien av at de som skulle hjelpe begynte å fokusere på det som var friskt i henne, og ikke bare det som var sykt.

– Da blir man ikke bare en diagnose, men et menneske med mange evner og ressurser, sier hun.

Takker Gud

Linda Garvik takker i dag Gud for tryggheten hun opplever.

– Om det ikke var for troen, hadde jeg vært jaget og forfulgt ennå. Fortsatt kan jeg kjenne på en indre kamp, men den er ikke så skremmende lenger. Jeg var isolert og ensom og redd for alt og alle. Fra å være der til å stå på scenen og snakke om det er et stort sprang, sier hun med stolthet.