Skilt og gift på nytt i bedehusland

Veronika og Olav Helgeland er begge skilt og har giftet seg på nytt. - Bedehuset trenger slike som oss, mener de.

Publisert Sist oppdatert

Olav var 19 da han gif­tet seg førs­te gang og ble ufri­vil­lig skilt ti år se­ne­re. Paret fikk tre jen­ter sam­men. Etter at han hadde vært skilt i fem år, møtte han Ve­ro­ni­ka som hadde tre gut­ter fra tid­li­ge­re for­hold.

Fel­les for oss var at vi ble skilt mot vår vilje. Vi gjor­de det vi kunne for å redde ek­te­ska­pet, sier Ve­ro­ni­ka.

Jeg møter ek­te­pa­ret i Stav­an­ger en fre­dag i ja­nu­ar. Ute blå­ser det sterk vind, som biter fra seg med noen få mi­nus­gra­der i «kjef­ten».

Ek­te­pa­ret ble nylig med­lem­mer i Fred­heim for­sam­ling, som er til­knyt­tet Indre­mi­sjons­for­bun­det. Da ek­te­pa­ret opp­søk­te le­del­sen med spørs­mål om å bli viet i for­sam­lin­gen, fikk de nei, og opp­lev­de det som en klar av­vis­ning.

- Olav ble sint, og jeg følte meg for­dømt. Det var vondt å opp­le­ve fordi vi øns­ket å gjøre det som var rett, for­tel­ler Ve­ro­ni­ka.

Paret opp­søk­te en pas­tor i Fri­kir­ken med det samme spørs­må­let, men fikk nei der også.

Ek­te­pa­ret har blitt ut­ford­ret av sin pas­tor, Runar Lan­d­ro, til å stå fram i avi­sen med sin his­to­rie, for å gi et an­sikt til grup­pen av fra­skil­te og gjen­gif­te på bede­hu­set.

Lan­d­ro sier til Dagen at folk rea­ge­rer vel­dig ulikt når de blir kjent med at han ikke vier par der den ene eller begge har vært gift før.

Noen re­spek­te­rer det, for det vet at det er ulike syn på den saken. Andre blir ty­de­lig skuf­fet, men jeg kan ikke si at det til nå har før til at noen aldri har kom­met til­ba­ke.

Me­nig­he­ten han er pas­tor i, er en dy­na­misk bede­hus­for­sam­ling som øns­ker å være ty­de­lig, ekte, raus og ak­tu­ell. «Som Jesus møtte men­nes­ker med nåde, til­gi­vel­se og om­sorg, øns­ker vi at for­sam­lin­gen skal pre­ges av de samme hold­nin­ge­ne», står det i vi­sjo­nen for me­nig­he­ten.

33 år er gått siden han kom til Sand­nes for å være med og utbre Guds rike. I 22 av disse årene har han vært pas­tor i Fred­heim, som har rundt 350 voks­ne med­lem­mer.

- Men det er rundt 500-600 som opp­le­ver at Fred­heim er deres for­sam­ling, føyer Lan­d­ro til.

På bede­hu­set går det flere par der den ene eller begge har vært gift tid­li­ge­re. Noen har bedt om å bli viet i Fred­heim, men har fått av­slag.

- Som for­stan­der har jeg valgt å ikke vie fra­skil­te, og som tros­sam­funn har IMF valgt samme prak­sis for sine for­stan­de­re, for­kla­rer han.

På Ar­bei­der­mø­tet i be­gyn­nel­sen av ja­nu­ar holdt ge­ne­ral­sek­re­tær Erik Fur­nes et fore­drag om skils­mis­se og gjen­gif­te. Der gjor­de han det klart at men­nes­ker må få lov til å star­te på nytt, ikke bare inn­for Gud, men også i for­sam­lin­gen.

«Man­gel på til­gi­vel­se kan virke de­struk­tivt på det krist­ne fel­les­ska­pet», skri­ver Fur­nes i en rett­led­ning i etis­ke spørs­mål.

Etter inn­leg­get tok flere ordet, der­iblant Lan­d­ro. - Det er alt­for få skil­te og gjen­gif­te i våre for­sam­lin­ger, sa han, med hen­vis­ning til den høye skils­misse­sta­ti­stik­ken. I alt 9 900 par ble skilt, og 11.000 se­pa­rert i 2012.

Han står fullt og helt inne for det han sa, men sier i etter­tid at inn­leg­get var ment å pro­vo­se­re, og få mi­sjons­fol­ket til å re­flek­te­re over hva vi mener når vi sier at «alle er hjer­te­lig vel­kom­men».

IMF taler klart imot sam­bo­er­skap, og be­grun­ner det med at ek­te­ska­pet er en livs­lang pakt som blir inn­gått of­fent­lig i nær­vær av vit­ner. Fur­nes opp­gir to grun­ner til skils­mis­se med ut­gangs­punkt i Matt 19,9 og 1. Kor 7, 13-15.

Den førs­te er «for hors skyld». Den andre er ek­te­skap med en som ikke er kris­ten. Tan­ken er at der­som den ene ekte­ma­ken har vært kris­ten, og den andre av den grunn ikke øns­ker å holde sam­men, så skal den krist­ne til­la­te den andre å gå.

Men som en ho­ved­re­gel skal den skil­te enten leve ugift eller for­li­ke seg med ekte­ma­ken sin. «Gjen­gif­te er brudd med Guds vilje», skri­ver Fur­nes.

På Fred­heim be­fin­ner Lan­d­ro seg midt i det han om­ta­ler som et «salig rot». Mens skils­mis­se og gjen­gif­te nær­mest var ukjent på bede­hu­set for 30 år siden, er det i dag blitt langt mer van­lig.

- Hvis det skjed­de at noen gikk fra hver­and­re, var re­ge­len at de for­svant ut av det krist­ne fel­les­ska­pet.

Da de førs­te kom til oss etter å ha gif­tet seg på nytt, tak­let vi det ikke. Sva­re­ne var for­holds­vis svart-hvit. Vi hadde ikke job­bet så mye med spørs­må­let, og tenk­te vel helst at «dette skjer ikke hos oss».

Sann­he­ten ble stå­en­de mer alene, og det var mind­re nåde. Når vi i dag prø­ver å holde fast på sann­he­ten, får nåden spil­le mer med sam­ti­dig, sier han.

Ofte har det vært slik at skil­te ek­te­par vel­ger å for­la­te bede­hu­set, men på Fred­heim opp­le­ver de en mot­satt trend; de vel­ger å bli.

- Vi gjen­spei­ler nok mer av sam­fun­net i dag. Det opp­le­ver jeg som po­si­tivt. Det er godt at fra­skil­te opp­le­ver at de kan komme.

- Hvor­for er det slik, tror du?

- Noe hand­ler nok om at vi har et godt til­bud til barn og unge. Gjen­nom kon­fir­ma­sjons­ar­bei­det kom­mer vi i kon­takt med en del for­eld­re som øns­ker å smake på fel­les­ska­pet i Fred­heim. Noen av disse har kom­met til tro.

Da Olav ble skilt 29 år gam­mel, opp­lev­de han at me­nig­he­ten, som den gang var Fri­kir­ken, slo ring om ham.

- Jeg opp­lev­de at jeg ble båret, sier han.

Men det som hadde vært en fel­les arena for han og kona, var ikke len­ger som før, og re­sul­ta­tet ble at han trakk seg unna.

- Jeg hatet å leve alene. Jeg prøv­de å date litt og finne en annen, og star­tet etter hvert opp en alene­for­eldre­for­ening. Det er få av dem i krist­ne miljø, og jeg kjen­te behov for å tref­fe andre i samme si­tua­sjon.

En natt han lå våken og kjen­te på en­som­he­ten, ropte han ut til Gud: «Nå tren­ger jeg en å dele livet med».

En uke se­ne­re fikk han en mel­ding fra Ve­ro­ni­ka på Face­bo­ok. Hun ville melde seg på en tur i regi av alene­for­eldre­for­enin­gen, skrev hun.

Om­trent på samme tid ble han kon­tak­tet av en fel­les venn som kjen­te en dame som treng­te en å gå på salsa­kurs med. Det viste seg å være Ve­ro­ni­ka.

- Jeg følte at hun var en gave fra Gud, sier han.

Ve­ro­ni­ka hadde bare vært skilt et halvt år og var nokså de­pri­mert. Hun var ikke klar for å møte en ny mann, men innså at hun hadde behov for å ta noen grep for å komme vi­de­re.

Hun kjen­te ikke Olav fra før, og syn­tes det var et utro­lig sam­men­treff at han både var leder for alene­for­eldre­for­enin­gen og part­ner på salsa­kur­set. På en tur til Dan­mark fant de tonen, og da Olav fikk vite at Ve­ro­ni­ka var kris­ten, kjen­te han fred for å inn­le­de et for­hold til henne.

- Jeg har aldri tid­li­ge­re vært gift med en kris­ten, eller med en som øns­ket å gjøre noe ut av sitt krist­ne liv. Med Olav opp­lev­de jeg en dy­pe­re di­men­sjon. Jeg opp­lev­de at vi hørte sam­men og at Gud heiet på oss, sier Ve­ro­ni­ka.

Da de spur­te om å bli viet etter å ha vært kjæ­res­ter i ett og et halvt år og fikk nei, flyt­tet de sam­men.

- Vi hadde lyst til å gifte oss, og øns­ket at det skul­le gå rett for seg, men vi ble av­vist, sier de.

Olav for­tel­ler at han kom­mer fra en fa­mi­lie der for­eld­re­ne var ak­ti­ve krist­ne, og ble det etter hvert selv også.

- Det er fryk­te­lig tungt å være alene res­ten av livet når man blir skilt i ung alder, sier han.

Etter et halvt års sam­bo­er­skap gif­tet de seg bor­ger­lig og ble vel­sig­net av en ame­ri­kansk pas­tor. Ve­ro­ni­ka sier hun er glad for vel­sig­nel­sen, og at hun og Olav blir tatt imot på like fot med andre som kan­skje ikke har «gått på try­net i livet».

- Alle gjør feil, enten det er små eller store ting, og Bi­be­len sier at alle har rett på til­gi­vel­se, sier hun.

I Fred­heim opp­le­ver Ve­ro­ni­ka og Olav at folk viser ekte in­ter­es­se for dem.

- At vi er åpne med våre liv, fører til at andre våger å åpne seg for oss. Vi har en his­to­rie som ikke er per­fekt. Det in­vi­te­rer til at andre ikke tren­ger å føle seg så per­fekt, sier Ve­ro­ni­ka.

Begge opp­le­ver at de har fått en ster­ke­re be­visst­het om det å være gift, og har blitt mer fri­mo­dig til å si fra når de møter par som vur­de­rer skils­mis­se.

- Før lyt­tet vi og jat­tet kan­skje med. Nå går vi ak­tivt inn for å få folk til å skjøn­ne at det kos­ter mye å bli skilt. Så lenge begge er vil­lig til for­and­ring, er alt mulig, tror de.

Da Ve­ro­ni­ka møtte en som for­tal­te at han og kona hadde be­stemt seg for å gå fra hver­and­re, kjen­te hun at det ble helt feil, og gikk hardt ut.

- Jeg for­tal­te hvor for­fer­de­lig det er å gjen­nom­gå en skils­mis­se, og opp­ford­ret dem til å ta noen grep i for­hol­det; skaf­fe seg barne­vakt, be­stil­le en hytte og kjøre opp ro­man­tik­ken. For­tell hver­and­re hva som er sårt for dere, opp­ford­ret jeg.

En tid etter fikk hun høre fra andre som kjen­te paret at de hadde fått det godt sam­men. Skils­mis­se var ikke len­ger ak­tu­elt.

Selv om gjen­gif­te er bruddmed Guds vilje, opp­le­ver de at de er rene inn­for Gud, og at for­tid er for­tid. Olav for­tel­ler at han har tatt et opp­gjør med sitt gamle ek­te­skap og bedt om til­gi­vel­se for det han gjor­de som ikke var bra.

- For det er jo aldri svart-hvitt, sier han.

Han opp­lev­de at det var galt å skil­les, og sier at han kjem­pet med nebb og klør for at det ikke skul­le skje. Det samme gjor­de Ve­ro­ni­ka.

- Hadde jeg bare gått ut av ek­te­ska­pet fordi gnis­ten ikke var der len­ger, så måtte jeg er­kjent at det ikke var en god nok grunn. Skils­mis­se var noe jeg ville unngå, men når det li­ke­vel skjed­de har jeg tatt lær­dom av det, sier hun.

- Hva gjør dere for å unngå at det skjer igjen?

- Vi prø­ver å «kon­kur­re­re» om å gjøre det beste for den andre, og vi bru­ker mye tid til å snak­ke sam­men. Vi snak­ker om hvor­dan vi vil ha det sam­men og har satt noen over­ord­ne­de mål. Vi har snak­ket om hva vi leg­ger i ek­te­ska­pet, hva det in­ne­bæ­rer og om hva som er fa­mi­lie for oss. Vi har også snak­ket om hva vi øns­ker at fa­mi­li­en skal inne­hol­de.

De snak­ker varmt om det ån­de­li­ge fel­les­ska­pet; at de kan dele troen, be og lese en an­dakts­bok sam­men.

Det er let­te­re å være ak­tivt med i me­nig­he­ten når vi er to, sier Ve­ro­ni­ka.

Som for­stan­der i IMF har Lan­d­ro opp­levd at det kan være ut­ford­ren­de for for­sam­lin­gen når to be­stem­mer seg for å skil­les.

- En­kel­te gan­ger kan det nok hende at det kan være like lurt å hjel­pe den ene par­ten med å finne et annet fel­les­skap. Jeg kjen­ner til at der er for­sam­lin­ger som gjør det, fordi det blir for stor be­last­ning for fel­les­ska­pet at begge går der.

Han opp­ford­rer fra­skil­te til å bruke tid etter brud­det og ikke gå inn i noe nytt for­hold før de har fått be­ar­bei­det fø­lel­se­ne og be­kjent synd.

- Jeg tar gjer­ne en bi­bel­gjen­nom­gang hvis paret øns­ker det, og ber dem gå hjem og lese. Et råd jeg all­tid gir, er å ta på alvor at Gud hater skils­mis­se, men ikke skil­te men­nes­ker. Å bryte en pakt er kre­ven­de og in­volve­rer mange flere enn de to. Tid og av­stand er vik­tig for å komme i ba­lan­se som men­nes­ke og kris­ten. Mitt inn­trykk er at mange krist­ne går for fort fram etter en skils­mis­se, med det re­sul­tat at det ikke går så bra andre gang hel­ler.

En pe­rio­de hadde Lan­d­ro par­sam­ta­ler som en del av sitt virke. Da fikk han en klar opp­le­vel­se av at krist­ne ek­te­par går len­ger med pro­ble­me­ne før de ber om hjelp.

- Når de tar kon­takt, er det vans­ke­lig å re­ver­se­re og hjel­pe dem til å prøve på nytt. Det er et tanke­kors.

- Hva er år­sa­ken til det, tror du?

- Det kan skyl­des for­vent­nin­ge­ne de har til seg selv, og en mang­len­de tro på at fel­les­ska­pet er i stand til å takle det. Flere for­tel­ler at de kjen­ner på skam, og vel­ger å trek­ke seg ut og holde det skjult.

- Hvor­dan fore­byg­ger dere skils­mis­se?

- Alle som går med pla­ner om å gifte seg må gjen­nom et for­be­re­den­de sam­livs­kus. Vi har voks­ne i for­sam­lin­gen som til­byr det, og som har flere sam­ta­ler med hvert en­kelt par. Det har vi gjort ob­li­ga­to­risk.

- Det andre er at vi be­gyn­ner å få god kom­pe­tan­se på vei­led­ning. Vi har en fa­mi­lie­te­ra­peut i me­nig­he­ten, og en pas­tor som har ut­dan­ning in­nen­for det fel­tet. Ek­te­skaps­kurs kom­mer til å bli et årlig til­bud, i til­legg til for­eldre­sko­le.

- Hvil­ke verv kan folk som har gif­tet seg på nytt få i Fred­heim?

- Hånd­bo­ken til ImF gir få be­grens­nin­ger. Det drei­er seg om noen stil­lin­ger med spe­si­elt an­svar. I me­nig­he­ten er det kun eldste­rå­det som ikke er åpent for dem. Men de kan fritt vitne og for­mid­le, og de kan godt ha en le­der­po­si­sjon når ny til­lit er opp­ar­bei­det.

Lan­d­ro viser til his­to­ri­en om kvin­nen ved brøn­nen i Jo­han­n­es 4. Når hun skal for­tel­le sitt vit­nes­byrd etter at Jesus har av­slørt alt om henne, så for­tel­ler hun ikke at Han har vært henne nådig. Men hun sier; «Han har for­talt meg alt det jeg har gjort.»

- Det var sann­he­ten som satte henne fri. Jesus kon­fron­ter­te og hun er­kjen­te, sier Lan­d­ro, som peker på at det er en av flere bi­bel­teks­ter som hjel­per ham å gi men­nes­ker fri­mo­dig­het.

Det er ikke mange år siden skam­men ved skils­mis­se var så stor at begge par­ter trakk seg ut. For en del ram­met det også tros­li­vet.

- Pro­blem i ek­te­ska­pet kan nok føre til en blir mer pas­siv i for­hold til sitt ån­de­li­ge liv, med det re­sul­tat at man trek­ker seg ut av fel­les­ska­pet før brud­det skjer. Som for­sam­ling må vi er­kjen­ne at vi ikke all­tid er gode på å sanse at det skjer.

- Hva er ditt råd til me­nig­he­ter som er­fa­rer at folk i for­sam­lin­gen skil­les?

- Det er ikke så lett å gi råd. Det jeg ten­ker er vik­tigst, er at man har en struk­tur der folk er nær hver­and­re, og der den pri­mæ­re om­sor­gen skjer i det lille fel­les­ska­pet. I til­fel­ler der noen trek­ker seg ut, vil jeg an­be­fa­le at man tar kon­takt. Vi har sagt til folk i vår me­nig­het at hvis de øns­ker et fel­les­skap som kan bety noe for livet, så kan de ikke bare for­hol­de seg til guds­tje­nes­ten. Du kan hel­ler ikke for­ven­te at folk skal vite at du tren­ger hjelp hvis ikke du åpner opp og for­tel­ler om det. Vil en ha hjelp fra fel­les­ska­pet, må en sig­na­li­se­re det, sier Lan­d­ro.

Powered by Labrador CMS