Slik fant ateisten Asle Toje tilbake til Gud

Samtalen er gjengitt med tillatelse fra NLM og fra Asle Toje, og kan høres i sin helhet i podkasten « Ottosen og Generalen» torsdag 25. februar.

Asle Toje (47) er gjest i den nyeste episoden av NLM-podkasten «Ottosen og General», som informasjonsleder Espen Ottosen og generalsekretær Øyvind Aasland er vertskap for.

Toje er aktuell med boken «Gullbrikkespillet» som er den siste boken i en trilogi hvor han ser på utviklingen i Europa med en statsviters øyne. Toje har doktorgrad i internasjonale relasjoner fra universitetet i Cambridge, har vært forskningssjef ved Nobelinstituttet og er nå forfatter og kommentator.

I tillegg har han markert seg som en ideolog for høyresiden, kaller seg nasjonalkonservativ og kirkegjenger. Men hvordan han har nådd fram til en kristen erkjennelse har vært lite omtalt i offentligheten, og dette temaet utforskes av Espen Ottosen og Øyvind Aasland i podkasten.

Mener bedehuset er helt misforstått

Toje forteller om en oppvekst på bedehuset på Byremo, Lyngdal kommune, hvor han gikk på søndagsskole som barn.

– Det var der jeg først jeg traff på dere. Jeg har sett på slideshow fra Peru og Equador, og fikk da også den triste innsikten at det er mange der ute som mangler det mest grunnleggende, seier Toje, som gir bedehuset langt på vei æren for sin utenrikspolitiske oppvåkning.

I samtalen poengterer Øyvind Aasland at mange nok tenker at bedehusfolk er sneversynte pietister. Men etter hans mening er det egentlig få som har vært så vidsynte og hatt så store glugger ut mot verden. Toje gir ham rett i at bedehuset idag er en misforstått størrelse.

– Jeg kan ikke komme på noen norsk sammenheng hvor det er større forskjell på det allment aksepterte bildet og virkeligheten. I Norge er bedehuset synonymt med veldig mange negative ting: Sosial kontroll, manglende frihet og den type ting. Men min erfaring var at bedehuset var et sted det folk realiserte sine liv og sitt potensial. Et godt sted å være som var veldig inkluderende for alle, sier han.

Inn i ateismen – og ut igjen

Selv om han hadde et godt møte med bedehuset som barn, meldte han seg likevel ut av Den norske kirke som 18-åring. I dag forklarer han dette valget med ungdommelig overmot.

– Unge menn har en hang til å mene at verden skal være forståelig. Jeg falt nok også for den moderne ateismen, som jo er ekstremt kristendomsfiendtlig, forteller Toje.

Siden han ikke kunne finne ut av kristendommen i kraft av sine logiske ferdigheter, endte han opp med konklusjonen at Gud ikke finnes.

I dag regner han seg som en kristen, og ser tilbake på sitt 18-årige selv i etterpåklokskapens lys.

– Jeg var for arrogant. Og det preger den moderne ateismen. De har en manglende nysgjerrighet overfor det som ikke kan vites, sier Toje, og legger til at dette forklarer hvordan ateismen ender opp som et «opprør mot Gud».

– At mennesket ønsker å sette seg selv i Guds sted uten å kunne klare å fylle rollen, er en svært utilfredstillende måte å leve livet sitt på. Vi må erkjenne hva vi kan påvirke og ikke som mennesker, poengterer han.

Vendepunktet

Toje har tidligere ikke fortalt hvordan han som voksen fant tilbake til troen. I podkasten forteller han hvordan det hele begynte med en klatretur i Tromsø som 23-åring. Da falt han ned en 180 meter lang fjellskrent og pådrog seg tre brudd i hodet, en knekt rygg, brystbein og føtter. Livet hans ble reddet på sykehuset i Trømsø, men også Tojes åndelige liv fikk en annen kurs som følge av ulykken. Kort tid etterpå hadde han en åndelig opplevelse da han besøkte en kirke i Tyskland.

– Jeg satt på en kirkebenk i en katedral i Hamburg hvor den fem timer lange Matteuspasjonen ble framført. Etter to timer dalte en stille erkjennelse ned i meg om at jeg var blitt en troende. Kristentroen er noe av det aller viktigste i livet mitt, forteller Toje.

Han understreker at hans tro ikke er en tro «som roper fra hustakene», men en trygg indre tro.

– Du må ta ett skritt og være åpen, og så kan vi håpe at Gud rører vårt hjerte, og det opplevde jeg skjedde med meg, sier han.

– Vanskeligere for intellektuelle

Akademikeren og forskeren Toje er ikke kjent for å være noen intellektuell lettvekter. Selv mener han at gudstroen blir vanskeligere å ta imot for de akademisk anlagte. Øyvind Aasland spør om Toje omvendelse var mer følelsesmessig enn intellektuell.

– Du hadde ikke fått noen intellektuell avklaring i form av et gudsbevis, eller lignende?

– Jeg tror at det ofte er vanskeligere for intellektuelle å komme til tro. For vi tenker med hodet og ikke med hjertet. Og tro handler mye om hjertet, og om det som ikke kan vites, men som må føles. Og den delen av meg tilhører Vårherre, svarer forfatteren.

At han legger bort fornuften når han går inn i tros-universet, vil likevel ikke Toje være med på.

– Nei, men det er vanskeligere å komme dit med hodet alene. Hjertet må også følge med.

Levde som munk blant ortodokse

Podkast-vert Espen Ottosen tar også opp siste del av Asle Toje sin nye bok, hvor han forteller fra en reise til den ortodokse kloster-staten Athos i Nord-Hellas. Toje lot seg inspirere og begeistre av kristendommen han møtte på halvøya hvor det bor rundt 2.000 munker fordelt på 30 kloster og langt flere eneboerhytter.

– Ortodokse drar hit for å hente en gnist fra den gamle flammen som skal sørge for at deres kirke forblir intakt. Dette ligger tett opptil den religionen som Jesus Kristus og de 12 disiplene faktisk praktiserte. Det er ganske lett å forestille seg når du er på Athos. Der blir det mørkt når solen går ned, det er ikke biler, det er ikke mobiltelefoner. Livet leves etter en rytme som har vært uforandret siden 300-tallet. Og vet dere hva? Jeg syntes at det faktisk var ganske kjekt, sier forfatteren.

Han bodde på Athos i bare 10 dager, men levde da som en munk med 8 timer bønn, 8 timer arbeid og 8 timer søvn.

Tiltrekkende og umoderne

Espen Ottosen spør om han ikke har besøkt mange andre kirkesamfunn rundt om i verden.

– Ja, og det har vært viktig for meg. På den ene siden har du evangeliske kirker som har mye entusiasme og stor medgang. Mens de tradisjonelle vestlige kirkene har slitt i lang tid. Kirkerommene står tomme. Ofte går få til gudstjeneste. Derfor var det så fantastisk å komme til Athos. For det er jo bare Den ortodokse kirke som er i medvind nå. I den ortodokse verden er antallet mennesker som går til gudstjeneste raskt økende, sier han.

Som motsetning setter han opp Den norske kirke som har «prøvd å tilpasse seg samfunnets moral for å være relevant».

– Men Den ortodokse kirke har aldri prøvd å være moderne, har aldri prøvd å reflektere samfunnets moral, prestene ser ut som budbringere fra middelalderen. Og så er det det som tiltrekker. Det er nettopp det ureformerte som tiltrekker, mener Toje.

Hele podkasten kan høres ved å laste ned siste episode av «Ottosen og generalen».

Forfall i Europa – og litt om kunnskap og skrivekunst

Mirakla i Romarrikets siste utpost