Slik lærte tyrkiske kirker å samarbeide

– Hvor mange kristne tror du det er i Tyrkia?

Tamar var nyansatt i Det tyrkiske bibelselskapet og stilte spørsmålet til en evangelisk kristen.

– 5000, lød svaret.

– Hva? Det kan ikke stemme. Armenerne alene teller 60.000. I tillegg kommer medlemmene i de andre historiske kirkene, innvendte Tamar.

– Ja, men det er bare 5000 troende kristne, utdypet den evangeliske.

Beskyldninger

Jeg treffer Tamar i Libanon, der hun deltar på et møte. Hun er selv ortodoks armener og rister lattermildt på hodet da hun forteller om episoden. Den viser hvor stor avstand det var mellom evangeliske kristne og de historiske, orientalske kirkene – som de armenske, de kaldeiske, de gresk-ortodokse og de syrisk-ortodokse.

– De så oftest på hverandre med gjensidig mistro, og anerkjente knapt den andre parten som kristne, sier Tamar.

Hun forteller at de historiske kirkene beskyldte de evangeliske for å «stjele sauene» deres, mens de evangeliske ofte hevdet at de tradisjonelle kirkesamfunnene manglet åndelig liv. Ingen av partene hadde lyst til å sitte ved samme bord.

– Ikke minst ble det krise når evangeliske menigheter døpte voksne fra de historiske kirkene.

Nøytral arena

De nye, evangeliske og de gamle, tradisjonelle hadde likevel én ting til felles: De samarbeidet med Bibelselskapet.

– Når relasjonene tilspisset seg, kunne Bibelselskapet gi dem en nøytral arena å møtes på. Dette var mulig, fordi vi hadde kontakt med alle kirkene i landet, sier Tamar.

Sakte forandret relasjonene seg.

– Når en møtes og blir venner, er de fremmede ikke lenger en trussel mot deg, slår Tamar fast.

– I dag er det gode relasjoner mellom kirkelederne, tilføyer hun.

Dialog

Bernt Greger Olsen er bibelmisjonsleder i Det norske bibelselskap. Han har fulgt med på utviklingen i Tyrkia over lang tid.

– I Tyrkia har sterke, ortodokse kirker dominert. I denne situasjonen har bibelskapet kunnet spille en viktig rolle for å bringe kirkene sammen. Når kirkelederne møtes og blir kjent, ser man at det er mer som forener enn som skiller. Bibelen er felles grunn for alle, sier Olsen.

– Bibelselskapet kan ikke engasjere seg i kirkepolitikk, men vi kan spille en rolle med å etablere dialog. Med dialog følger relasjoner. Dette har vi sett mange plasser, fortsetter han og nevner Syria, Etiopia, Ukraina og Cuba som andre eksempler.

At kirkene i Tyrkia finner sammen, tror han også skyldes ytre press.

– Der er få kristne igjen. Situasjonen er krevende. Dette fører kirkene nærmere hverandre.

Historisk boklansering

Det er likevel ikke bare Bibelselskapet som får æren for at kirkene nå samarbeider. Under en historisk boklansering i mars ble den tyrkiske staten takket for at den bokstavlig talt plasserte kirkene i samme komité og tvang dem til å bli enige om hva som er kristendom.

Resultatet ble boken «Christianity, fundamental teaching» (Kristendom, grunnleggende lære). I over ti år har komiteen, med representanter for alle de store kirkesamfunnene, arbeidet med teksten. I 2015 ble en tyrkisk versjon gitt ut av Bibelselskapet. 23. mars ble så den engelske utgaven lansert.

Et lite mirakel

Dette var så vellykket at kirkene ønsket å lage en egen bok for å forklare grunnleggende kristen lære i sammenheng.

Gjennom tolv kapitler forklarer boken grunnleggende kristen lære om blant annet Guds natur, frelsen ved Jesus Kristus, Bibelen, Den hellige ånd og kirkens rolle.

Biskop Masalyan beskriver boken som et lite mirakel. Den ortodokse patriarken, den armenske erkebiskopen, den syrianske metropolitten, lederen for de katolske biskopene og lederen for de protestantiske kirkene har alle satt signaturen sin på den.

At kirker som har tatt avstand fra hverandre gjennom århundrer, samarbeider om et slikt verk, blir sett på som et stort skritt mot kristen enhet.

– Dette var den første felleskirkelige erklæringen i Tyrkia siden kirkemøtet i Nikea i år 325, sier Bernt Greger Olsen.

Flyktningkrisen

Samtalene hos Bibelselskapet og det felles bokprosjektet gjorde at kirkene allerede sto samlet da en ny utfordring seilte opp: Flyktningkrisen. Tyrkia huser i dag mellom 3,5 – 4 millioner flyktninger fra Syria og Irak. Av disse er det flere hundre tusen kristne flyktninger.

Mens de fleste tyrkiske kristne bor i Istanbul eller andre store byer, holder de fleste kristne flyktningene til i landsbyer i øst.

– Flyktningene er ikke fri til å bosette seg der de vil, sier Tamar.

De kristne flyktningene blir mye mer synlige i små landsbysamfunn enn i storbyene. Lederen for bibelselskapet beskriver situasjonen deres som vanskelig.

– De blir utnyttet på arbeidsmarkedet, og lever med et stadig press om å konvertere. Det er særlig vanskelig for de kristne barna på de offentlige skolene. Mange foreldre lar derfor barna være hjemme. Resultatet er at det vokser opp en generasjon som ikke går på skole.

Samarbeider

Tamar forteller at kirkene forhandler med staten på de kristne flyktningenes vegne. Det hadde vært lettere å hjelpe dem, hvis flyktningene og kirkene bodde nærmere hverandre.

Enn så lenge reiser prester fra de tradisjonelle kirkene østover noen ganger i året for å holde messe og forrette barnedåp, bryllup og begravelser. De rykker også ut når de får vite at noen av «deres» må bo i flyktningleirer.

– Kristne ønsker ikke å bo i leirene, men må ofte bo der i begynnelsen. Kirkene tar dem ut og hjelper dem å finne annen bolig.

De tradisjonelle kirkene har imidlertid begrensede økonomiske ressurser til å hjelpe flyktninger. De siste årene har Tamar sett mange eksempler på at evangeliske kristne tilbyr seg å hjelpe.

Respekterer kulturen

– Hvor bekymret er du for situasjonen for kristne i Tyrkia?

– Jeg tenker at bekymringene er overdrevet. En del utlendinger får problemer fordi de ikke er sensitive og respekterer kulturen. Man må vise respekt og forholde seg til grensene. Jeg, som er oppvokst her, kjenner disse grensene, sier Tamar.

– Jeg har store drømmer, men kan ikke realisere alt. Vi kan for eksempel ikke proklamere jul og påske ute i gatene, selv om vi har lyst. Men dette hindrer meg ikke i å leve ut troen min.

Hun velger å fokusere på det som tross alt er mulig.

– Vi får selge bibler i et land med 99 prosent muslimer. Vi får ha bokhandel i et tett befolket område. Noen ganger hender det at forbipasserende blir provosert. Enkelte kommer inn i butikken for å diskutere, andre roper og truer oss. Men flertallet kommer for å lære om den kristne troen.

Det hender at folk spør om hun prøver å konvertere dem. Da svarer Tamar bestemt nei.

– Vi inviterer bare folk til å komme, se og lære. Som muslimer tenker de at vi er vantro, at vi tror på tre guder og at bibelen er korrumpert. Når de hører at vi bare tror på en gud, endrer de ofte oppfatning. Noen har enda til foreslått at vi bør samarbeide mot ikke-troende, sier hun og smiler.

Reportasjereise til Libanon er støttet av Fritt Ord.

– Krisen utvidet hjertet vårt

Der kirkeveksten gjør myndighetene nervøse

Vekkelse i flyktningkrisens fotspor

Her ber nonnene døgnet rundt

– Vi er et traumatisert folk