Slik vil trondheimspastoren åpne menigheten for byen

Fire venner tyr til dramatiske virkemidler for å hjelpe sin venn både åndelig og fysisk, i søndagens fortellingstekst. I prekenteksten ser vi Jesus i møte med en lam mann som ikke klarer å hjelpe seg selv. Jesu etterfølgere skal være diakonale, men hvordan får en det til?

I samme dampbåt

Som pastor for en livskraftig forsamling i Trondheim har Jan Even Andresen gjort seg mange tanker rundt det å være en diakonal menighet. Salem, som er en forsamling i regi av Normisjon, har historiske røtter tilbake til 1865. Trondheims Indremisjon hadde som motto at «Ingen skal fryse eller sulte i byen». Konkret førte det til at forsamlingen ansatte diakonisser for å avhjelpe nøden. Det ble etablert hjem for falne kvinner som hadde sittet i fengsel og som trengte hjelp for å komme tilbake til samfunnet. I tillegg sto menigheten for utleie av klær til fattige slik at de kunne være anstendig kledd til fine anledninger.

Bygget som i dag huser en forsamling på rundt 400 medlemmer ble imidlertid bygd av Det Vestlandske Indremisjonsforbund. 90 medlemmer tok på seg et for stort prosjekt som holdt på å ende med konkurs. Heldigvis ble de reddet av Trondheim Indremisjon, som hadde større økonomiske muskler. I 1934 var fusjonen et faktum. Det ble markert ved at medlemmene fra begge de to forsamlingene gikk om bord sammen i en dampbåt og dro på tur til Tautra.

– Slik ønsket de å markere at de hørte sammen, sier Andresen, som sammenligner båtturen med en slags bryllupsreise.

Hjelp til å løfte blikket

Salem er fortsatt en diakonal menighet. Til venstre for husets beskjedne inngangsportal ligger 22B, som driver et forebyggende arbeid blant ungdom i Trondheim sentrum. Bygget huser også Trondheim Samtalesenter, et lavterskeltilbud for mennesker som strever med psykiske utfordringer, parrelasjoner, sorg og mye mer. Menigheten har også engasjert seg i godhetsaksjoner med et ønske om å velsigne.

– Men diakoni handler ikke først og fremst om organiserte aktiviteter, men om hva vi gjør i hverdagen, presiserer Andresen.

– Diakonien hjelper oss å løfte blikket og har fått oss til å spørre: Hva rører seg i Trondheim? Hvordan kan vi bry oss mer om folk som ikke er en del av fellesskapet? I Bibelen ser vi hvordan Jesus forlater de 99 for å gjøre noe for den ene i byen. Det er noe vi ønsker som menighet, forteller pastoren.

– Hvordan engasjerer dere folk til frivillig engasjement i menigheten?

– Vårt håp er at folk som både har gaver og kall skal få lov til å bli engasjert hos oss. Det handler mye om å få til gode relasjoner mellom mennesker.

Et ansikt mot byen

Den gamle trebygningen og salene har sin sjarm, men lederskapet vil vekst og ser behovet for nye og tjenlige lokaler. Bygget skal restaureres og bygges ut, og om ikke altfor mange år håper staben i Salem at de er i mål med planene.

Det beskjedne portrommet som er synlig fra Prinsensgate skal fjernes, og møtesalen skal være lett å få øye på for byens befolkning. Tanken er at det nye bygget kan fungere som «et ansikt» ut mot byen.

– Vi ser for oss et bygg der folk kan se inn til oss. Forhåpentligvis vil det gi oss en større kontaktflate mot byen, sier Andresen.

Pastoren forteller en historie for å illustrere hvordan menigheten kan oppfattes utenfra. En teatersjef, som skulle ha opplesning i forsamlingen, ble tydelig overrasket da han fant ut at det trange portrommet skjulte en menighet med plass til rundt 400 mennesker.

– Han holdt til like i nærheten, men hadde likevel ikke oppfattet at vi er en stor forsamling av mennesker.

Bønnehus

I Salem pågår det mange aktiviteter gjennom en uke. Pastoren nevner konkret «bønnehuset», som er åpent for alle som vil hver onsdag. Fra kvart over åtte på morgenen er det satt av tid til bønn og lovsang. Tidebønner inngår som en del av det. På kvelden har menigheten sitt ukentlige bønnemøte.

– Bønn er fundamentet i alt vi holder på. Det er viktigere enn alt annet. Vi er helt avhengige av at Gud får virke gjennom det arbeidet vi driver.

Mind the gap

Til høsten er det 22 år siden Andresen ble hovedpastor for menigheten. Det beskriver han som en spennende reise.

Dagen møter ham like etter et hjemmebesøk hos en av de gamle i menigheten. Som pastor er han spesielt opptatt av to grupper i forsamlingen: barna og de eldre.

– Jeg har sans for en setning fra t-baner og tog i London: «mind the gap». Det fins noen sånne gap i menighetssammenheng der vi mister en del folk. Når barna vokser til, kan vi miste dem. Når barna flytter ut, kan vi miste foreldrene. Jeg ser en tendens til at folk i 50-årene blir så opptatt med andre ting at de mister tilknytningen til menigheten. Jeg tror det er en stor fare. Sannheten er at de fortsatt har mye å bidra med. De er gode søyler som trengs i forsamlingen. Min generasjon må ikke abdisere og overlate alt arbeidet til de unge, sier han.

– Hva tror du er årsaken til at en del i din aldersgruppe fjerner seg fra aktivt menighetsliv?

– Det kan handle om at barna har vokst ut av redet og at de nå skal realisere sine egne drømmer. Det er ikke feil å ha hytte eller båt, men det er noe med å bruke det med omhu og visdom, sier han.

Bibelboom i Oslo

– Syrerne ble en gave til menigheten

Bedehuset som ikke ville dø