Stopp Iran
Den vestlige verden, inkludert den norske regjeringen, må gjøre det de kan for å øve press mot den økende iranske innflytelsen som gjør seg gjeldende i Midtøsten.
I 2011 begynte demonstrasjonene i Nord-Afrika som skulle komme til å bringe forandringer over hele Midtøsten. Regionen befinner seg i et dramatisk geopolitisk jordskjelv hvor noen stater er i ferd med å gå i oppløsning.
Denne epoken har brakt enorme lidelser og store flyktningstrømmer, få eller ingen kan i dag si hva fremtiden vil bringe for land som Libya, Irak, Jemen og Syria. Midt i dette kaotiske bildet er Iran på fremmarsj, et religiøst diktatur hvor presteskapet sitter med makten.
Annonse
Opposisjon og forslag om reformer blir brutalt brakt til taushet ved bruk av fengsel, tortur og henrettelser. Minoriteter undertrykkes og landet er kjent for intens etterretning, også mot iranske flyktninger som lever i eksil.
Iranske ledere har gang på gang utropt sitt mål om å tilintetgjøre Israel. Deres fiendskap mot Israel er langt mer enn bare ord. Terrorgruppen Hizbollah er Irans «frontsoldater» mot Israel. I 2006 ble fem israelske soldater drept på grensen mellom Libanon og Israel, i tillegg ble to israelske soldater kidnappet. Dette ble starten på krigen som begynte 12. juli og varte til 14. august, i løpet av denne måneden avfyrte Hizbollah 4000 raketter mot Israel. Iranske militære kilder har i ettertid bekreftet at de produserte raketter i Syria som ble brukt av Hizbollah under krigen.
Krigen i 2006 ble avsluttet ved at det ble tilslutning til Sikkerhetsrådets resolusjon 1701 som blant annet innebar at Israel skulle trekke seg tilbake og Hizbollah skulle avvæpnes. Israel trakk seg tilbake, mens Hizbollah i dag sitter på nærmere 150.000 raketter. Spørsmålet er ikke om disse rakettene blir tatt i bruk, men heller når. Det internasjonale samfunnet har i stor grad ignorert denne virkeligheten, konsekvensen kan bli store humanitære lidelser.
Iran er i dag den største destabiliserende aktøren i Midtøsten. De er ikke bare fiender av Israel, men også av de sunniarabiske regimene. Atomavtalen i 2015 frigjorde omkring 800 milliarder kroner inn i iransk økonomi. Denne økonomiske innsprøytning styrker ikke bare regimet, men vil ramme langt ut over landets grenser. I ly av borgerkrigen i Syria og et Irak i konflikt, er landet nå i ferd med å etablere et nærvær gjennom Irak, Syria og Libanon. Dette er ikke skummel fiksjon, men tvert imot en pågående prosess.
Israel har en rekke ganger angrepet mål i Libanon og Syria for å forhindre en styrking av Hizbollahs (og Irans) militære kapasitet i området. Lørdag 10. februar ble en avansert iransk drone fra Syria skutt ned i israelsk luftrom. Israel svarte med å angripe militære mål knyttet til Iran, hvorpå et israelsk jagerfly ble skutt ned. Dette er en dramatisk opptrapping hvor Iran er de som agerer i kulissene.
Det er viktig at det internasjonale samfunnet bringer dette opp på arenaen. Iran er en hovedsponsor for terror og må ikke ignoreres. Det blir patetisk når Dagbladet kommenterer hendelsen i en lederartikkel 12. februar med følgende spørsmål:
«Kan israelerne gjøre hva de vil når det gjelder å forhindre økt iransk nærvær i Syria? Tydeligvis kan de det.» Spørsmålet er altså ikke om Iran kan gjøre hva som helst for å øke sin regionale innflytelse. Denne naiviteten i møte med despotiske regimer er farlig. Det er Israel som trues når Iran styrker sitt nærvær i Syria og Libanon, begge landene grenser mot Israel. Det er Iran som opptrer som aggressor.
Den vestlige verden, inkludert den norske regjeringen, må gjøre det de kan for å øve press mot den økende iranske innflytelsen som gjør seg gjeldende i Midtøsten.
