Store profetier oppfylles

Palmesøndag ble en stor Messiasprofeti oppfylt. Jesus red inn i Jerusalem – som frelseskongen.

«Ikke si det!»

Tidligere hadde Jesus flere ganger forbudt disiplene å si at han var Messias. Han visste at Messias-forventingene var politisk farget. En gang planla folket å ta ham med makt og gjøre ham til konge. Men Jesus trakk seg unna (Joh 6:15). Han ville ikke tolkes som en slik Messias. Overfor disiplene var han soleklar: «Ikke si til noen at jeg er Messias» (Matt 16:20).

Han var Messias, men ville foreløpig ikke ha fokus på dette.

«Rop det ut!»

Men nå, palmesøndag, skulle han proklameres som Messias! Jubelen ville ingen ende ta. Hele byen kom i bevegelse. For her red Davidssønnen, han som de store profetiene vitnet om. Fariseerne ville stanse hyllesten. Da svarte Jesus: «Om disse tier, skal steinene rope» (Luk 19:40)!

På tempelplassen ropte også barna: «Hosianna Davids sønn!» Gleden deres var forutsagt i Salme 8! De hyllet ham som Davids sønn, en betegnelse på Messias.

Hvorfor akkurat på denne søndagen? Og hvorfor red han på et trelldyr? Hvorfor var han så ydmyk? Hvorfor kom han uten politisk program og uten våpen?

Svaret leser vi oss til utover i påskeuka:

Han måtte lide

Messias-profetiene handlet ikke bare om en konge med stor makt – ala David. De handlet også om fornedrelse, smerte og straff. Skulle han være frelseskongen, måtte de store profetiene om «den lidende tjeneren» også oppfylles! Etter oppstandelsen sa Jesus: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet» (Luk 24:26)? Jo, han måtte, for Guds frelsesplan fra evige tider skulle oppfylles. Jesaja beskriver den slik:

«Foraktet var han, og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet… Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» (Jes 53:3, 5–6).

Først på palmesøndagen kunne konge-­hyllesten få lyde, for nå skulle dette virkeliggjøres. Nå skulle disiplene få se hele Messiasbildet. Etterpå skulle de male dette bildet for folket: Jesus er den store kongen. Han vant oss til seg ved å lide og dø for oss. Han ble rammet av Guds dom over våre synder. Og han oppsto i herlighet for å gi oss evig liv under sitt nådige herredømme.

Sløsing med salve?

Morgendagens tekst (Matt 26:6–13) handler om Maria med en alabastkrukke «full av kostbar salve». Den salven helte hun over Jesu hode! En original kongesalving! Så original og kostbar at den skapte harme. Fy deg, for en sløsing!

Jesu svar er interessant: «Hun gjorde meg på denne måten i stand til min gravferd!» Han er frelseskongen som i pakt med profetiene skulle dø og legges i en grav. Hans konge­innvielse var en innvielse til offerdøden.

Men påskedag skulle graven bli tom. Da skulle Gud stadfeste at Jesus var denne kongen, forutsagt i de store profetiene.

Sløsing? Nei. Salvingen forkynte hvor stor han var, og hvor nødvendig det var at han døde, sonet synden, knuste døden og beseiret djevelen.

En miniprofeti oppfylles i morgen

Hver palmesøndag når denne teksten leses, oppfylles en miniprofeti: «… det hun gjorde skal fortelles til minne om henne» (Matt 26:13). Han som oppfylte de store profetiene, kom selv med denne lille profetien. Han sørget for at hun fikk sin plass i Det nye testamente. Og han gjorde henne til et forbilde for oss. Fra sin lille plass i Bibelen vil hun være lovsangslederen vår nå i påska.

«Han roper ut et nådens år, 
vår nød ved ham en ende får, 
derfor av lengselsfulles tall 
en gledesang ham møte skal.» 
Amen.

«Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole»

Sak 9:9

Palmesøndags­profeti nr. 1

----

Trykk her for å lese flere andakter :-)