Storslagent og grusomt om det norske Holocaust

Åpningen av filmen «Den største forbrytelsen» er et anslag også i den bokstavlige betydningen av ordet.

En svensk bokser deiser i bakken og makter ikke å komme seg opp før dommeren har telt til ti. Mannen bak det velplasserte knock-out-slaget er Charles Braude og anledningen er en bokselandskamp mellom Norge og Sverige.

Et entusiastisk hjemmepublikum roper taktfast «Norge, Norge…». Men for Charles og brødrene hans går turen rett fra den fuktige, rotnorske seiersfesten samen med venner til et tradisjonelt jødisk sabbatsmåltid i familiens lune skjød.

Den norsk-jødiske familien Braudes liv i Oslo våren 1940 er preget av trangbodd østkantidyll og sterkt samhold. Likevel, under overflaten mer enn aner vi den klassiske konflikten som minoritetsfamilier gjerne opplever.

Foreldrene har flyktet fra jødeforfølgelsene i Litauen, mens barna er oppvokst i trygghet på Grünerløkka. Vil neste generasjon holde fast på tradisjonene?

Skjønner de egentlig på dypet hva det vil si å være jøde? Og kan Charles, her nydelig spilt av Jakob Oftebro, gifte seg med sin ikke-jødiske kjæreste Ragnhild?

Filmen rekker knapt å komme skikkelig i gang før flyalarmen går over Oslo på morgenkvisten 9. april og Norge okkuperes av det jødehatende Nazi-Tyskland. Da settes også de indre spenningen i familien Braude på sin spiss.

For i takt med at registreringen av jødene og J-stemplingen av passene, så begynner Charles for alvor å stille spørsmål ved sin egen jødiskhet.

Når familien er samlet for å fylle ut spørreskjemaet «Jøder i Norge» så smeller det fra ham: «De spør oss om hvilken tro vi har, men jeg har da ikke noen tro, jeg. Hva har det å være jøde gitt oss annet enn problemer?»

Før toppbokseren rekker å få opp guarden har han fått en solid ørefik plantet på kinnet av faren sin. Den ellers så sindige Benzel Braude står der med fråde i munnvikene.

Sinnsbevegelsen har fått den eldre mannen som ellers er så stolt av norskkunnskapene sine, til å gå over til morsmålet jiddisch igjen. Han befaler «drittungen» å sette seg ned, holde munn og fylle ut skjemaet.

Det er mange røffe og symboltunge øyeblikk i «Den største forbrytelsen», men for meg var dette et av de sterkeste.

Filmen bygger seg opp til de skjebnesvangre dagene 26. oktober og 26. november, datoene da jøder først arresteres og så deporteres til Auschwitz.

Scener der jøder jages, mishandles og fornedres finnes det mange av i den etter hvert rikholdige internasjonale filmproduksjonen om Holocaust.

Men det som er så spesielt med denne, er at hendelsene ikke foregår i en getto i Krakow eller i et hemmelig rom bak en bokhylle i Amsterdam. Her skjer det i helnorske omgivelser, i norsk språkdrakt og med nordmenn som både ofre og gjerningsmenn.

Filmen «Den største forbrytelsen», som har kinopremiere 1. juledag, er basert på Marte Michelets sakprosabok fra 2014 med samme navn.

Denne må ikke forveksles med samme forfatters «Hva visste Hjemmefronten?» som har pådratt seg en motbok og i disse dager debatteres heftig i norsk offentlighet. For innholdet i «Den største forbrytelsen» er det nemlig ingen som har satt spørsmålstegn ved.

Dette er ikke en film som er «inspirert» av virkeligheten, den er «basert» på virkelige hendelser. Braude-familien er ekte personer med et ekte liv i Oslo – og for Charles del, en ekte boksekarriere.

Og når det gjelder Holocaust-skjebnene deres, så kan alle kan gå å se Braudenes snublesteiner som er lagt ned der familiehjemmet deres lå i Øvre gate.

Også de øvrige personnavnene som benyttes i filmen er av historiske personer. Flere av de andre jødene som er kjent fra dramaet rundt det norske Holocaust, blant annet folk som Kai Feinberg, Samuel Steinmann og Herman Sachnowitz, fungerer som bipersoner i filmens handling.

Det bidrar også til å utvide filmens univers fra å handle kun om en families skjebne til å bli en storslagen fremstilling av hele det norske Holocaust.

Jeg tror rett og slett at vi her står overfor Norges nye filmklassiker om dette mørke kapitlet i vår historie.

Samme prinsipper for autentisitet benyttes også på overgripersiden. Her konsentrerer filmens regissør Erik Svensson fremstillingen rundt politiinspektør Knut Røds rolle i deportasjonen av de norske jødene.

Rød, som i filmen skildres iskaldt og nådeløst av Anders Danielsen Lie, var den som planla og gjennomførte både den første utsendelsen med Donau og senere jødetransporter.

Han var dermed tungt involvert i det som ble drapsprosessen på flere hundre nordmenn av jødisk herkomst.

Men i rettsoppgjøret under krigen ble han frikjent med den begrunnelsen at han hadde ytt Hjemmefronten andre viktige tjenester. Han fortsatte i Oslo-politiet helt til han gikk av med pensjon i 1965.

Debatten om Knut Røds rolle og rettsvesenets skandaløse renvasking av ham vil ikke akkurat bli mindre etter denne filmen. Og bra er det.

Selv om den sentrale handlingen i «Den største forbrytelsen» er faktabasert, så tar spillefilmskapere selvfølgelig seg enkelte friheter til å tolke inn episoder og detaljer som ikke har noen direkte støtte i de historiske kildene. Det må man gjøre for å skape driv i fortellingen.

Denne filmen har for eksempel noe så sjeldent som en voldsscene der en jøde fysisk får gitt igjen mot sine nazi-overgripere. Charles Braude er ikke Norges beste bokser i sin vektklasse for ingenting.

Til tross for slike begrensede oppturer er dette likevel en film som alle, uavhengig av om de har lest boken eller ikke, instinktivt vet hvor den til slutt kommer til å ende.

Og slutten, den kommer på en måte som er både respektfull og lavmælt. Ja, faktisk helt stille, i all sin grusomhet.

Dagen avslører: Norske jøder betalte opptil flere årslønner for flukten til Sverige

Holocaust-bok splitter det jødiske miljøet i Norge